Diskusjonen med Rødt – et déjà vu
Diskusjonen med Rødt minner meg om en diskusjon jeg hadde med SV for cirka 27 år siden – i 1991. Da var SV det mest radikale partiet på Stortinget, og partiet hadde et prinsipprogram med mange av de samme meningene som Rødt har i dag, skriver Kristin Clemet.
Publisert: 13. april 2018
Forleden skrev jeg en blogg, der jeg appellerte til bl.a. mediene om å ta Rødt mer på alvor.
Jeg har ikke fått svar fra noen i mediene, og det er kanskje ikke så overraskende. Men jeg fikk et svar fra lederen i Rødt, Bjørnar Moxnes, som, innpakket i klassisk folk/elite-retorikk, kritiserer meg for ikke å følge med på den fornyelsen som har skjedd i Rødt. Etterpå var tilhengerne til Rødt og Moxnes veldig ivrige på blant annet Twitter, der de mente at Moxnes satte skapet på plass, at jeg nærmest drev med desinformasjon, og at jeg ikke hadde lest programmet ordentlig og derfor så spøkelser ved høylys dag.
I dag har jeg svart Moxnes litt grundigere om Rødts program, og det er ikke lenger fullt så mange som deltar i diskusjonen på Twitter. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan kanskje ha sammenheng med at det fremkommer at jeg har lest Rødts prinsipprogram, og at det faktisk inneholder mange synspunkter og formuleringer som det er all grunn til å stille spørsmål om. Og det sentrale spørsmålet må jo være om Rødt og Bjørnar Moxnes mener det som står der og om de kan forklare hva det betyr, og hvordan det skal gjennomføres og virke i praksis.
Diskusjonen minner meg om en diskusjon jeg hadde med SV for cirka 27 år siden – i 1991. Da var SV det mest radikale partiet på Stortinget, og partiet hadde et prinsipprogram med mange av de samme meningene som Rødt har i dag. SV ville innføre planøkonomi, videreføre og videreutvikle marxismen, avskaffe privat eiendomsrett og sørge for absolutt økonomisk likhet. Men i motsetning til dagens Rødt innrømmet SV den gangen at de hadde et «program fra fortiden», og SVs daværende leder Erik Solheim forkastet igrunnen store deler av programmet på direkten. Solheim greide simpelthen ikke å forsvare mye av det som sto i programmet. Et par av avisoppslagene fra den gangen er limt inn nedenfor.
Nå er det selvsagt ikke slik at en partileder, helt på egen hånd, kan oppheve et program. Det kan bare partienes landsmøter gjøre. Men dette ble i alle fall starten på en gradvis endring av SVs prinsipper og verdigrunnlag. Men som min kollega Bård Larsen har skrevet om, slet SV med autoritært tankegods helt frem til 2011. Det tok altså 20 år fra Erik Solheim forkastet de autoritære ideene til partiet gjorde det.
Det blir spennende å se om mediene nå vil ta Rødt og partiets prinsipprogram mer alvorlig. Det skal også bli interessant å se om Kristelig Folkeparti, som i flere saker nå har samarbeidet med Rødt, tar dette prinsipprogrammet like alvorlig som de har tatt det «menneskesynet» de mener at enkelte i Frp har. Og det skal bli veldig spennende å se om Rødt er en helt uproblematisk samarbeidspartner for Arbeiderpartiet. Da det på en meningsmåling forleden igjen var rødgrønt flertall, ble Rødt regnet med nærmest som en selvfølge.
Men aller mest spennende blir det kanskje å se om det også for Rødt vil ta 20 år før det autoritære tankegodset er forkastet for godt.
Innlegget er publisert på Clemets blogg 13.4.18.
Mer fra bloggen
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Må regjeringen ha kontroll på Stortinget?
Pleier norske politikere å lyve?
