Er organisasjonsfrihet ikke en del av den norske modellen?
Det høres slik ut når deler av venstresiden snakker
Publisert: 17. juli 2026
Det er selvsagt greit at det innad på venstresiden foregår en diskusjon om hvorvidt staten skal pålegges å stille krav om at det foreligger tariffavtaler for at en bedrift skal vinne et offentlig anbud.
Vi hørte diskusjonen blant annet på Dagsnytt 18 i går. Og som SVs Marian Hussein sa: «Det må være sånn at når venstresiden setter ut anbud, og staten er styrt av Arbeiderpartiet, så skal det jo være slik at vi skal forbedre og styrke den norske modellen og ikke åpne opp for å uthule den norske modellen.» Vi må «bruke de offentlige pengene på å ivareta den norske modellen.»
Mitt inntrykk er at hele venstresiden gjerne vil stille et slikt krav, men at det dels er EØS-avtalen, dels organisasjonsfriheten, som står i veien.
Men når det blir argumentert med at det å stille et slikt krav, er en del av den norske modellen, og at det å ikke stille et slikt krav, er å uthule modellen, burde en våken journalist stilt et spørsmål: Betyr det at organisasjonsfrihet ikke er en del av den norske modellen?
Hvis noen svarer ja på et slikt spørsmål, ville det være ytterst oppsiktsvekkende. Men det er dette mange på venstresiden etterlater inntrykk av at de ville svart.
Mange på venstresiden, og det gjelder også statsministeren, har utallige ganger harselert med en formulering som sto i den såkalte Jeløya-plattformen, fremforhandlet av Høyre, FrP og Venstre, nemlig denne: «Regjeringen anerkjenner at mange arbeidstakere velger å være uorganisert.»
Mange av dem har fremstilt det som at de borgerlige partiene nærmest er motstandere av at folk organiserer seg, og at de mener at det er en fordel at folk ikke er organisert.
Det kritikerne sjelden eller aldri har lagt til, er at også dette står i Jeløya-erklæringen – et par avsnitt foran den nevnte formuleringen:
«Regjeringen vil videreutvikle det beste i den norske modellen og mener det er en konkurransefordel for Norge med et likestilt og inkluderende arbeidsliv med høy organisasjonsgrad».
At man i et liberalt demokrati anerkjenner at det er organisasjonsfrihet, er så basalt at det er oppsiktsvekkende at venstresiden så ofte har sluppet unna med kritikken sin uten selv å bli møtt med kritiske spørsmål.
De nordiske land skårer gjennomgående høyt i forhold til andre land, både når det gjelder likhet og frihet. Vi ivaretar både de grunnleggende frihets- og likhetsrettighetene våre på en svært god måte.
Det gjelder også organisasjonsfriheten. Norge skårer som regel helt på topp når det gjelder ytringsfrihet og pressefrihet, mens vi gjerne ligger litt etter de andre nordiske land når det gjelder organisasjonsfrihet. Men alle nordiske land er på topp.
Det aller beste ved den nordiske samfunnsmodellen er denne gode ivaretakelsen av både likhets- og frihetsrettighetene våre.
Men jo mer vi angriper denne friheten, jo mer vil vi også angripe den norske modellen.
Man kan gjerne ønske seg en høyest mulig organisasjonsgrad (slik også Høyre, FrP og Venstre tydeligvis gjør) – men man må selvsagt også anerkjenne at ikke alle ønsker å være organisert.
Alt annet ville være et brudd med den norske modellen.
Mer fra bloggen
Forvirrende og tendensiøst. Det er Kaski & Kalles metode.
Økonomiske systemer og modellerUlikhet
Er det bra for ettåringer å være i barnehage?
Solid borgerlig flertall, men holder det til 2029?
Nei, fyllerør på bar er ikke tegn på generell ukultur
Må regjeringen ha kontroll på Stortinget?
