FrP roter det til for seg selv og regjeringen i IS-saken
Hvis FrP har tenkt å bli i regjering, bør det passe bedre på formene og argumentere rasjonelt, fremfor å lage så mye rabalder og forvirring om hva som har skjedd og vil skje. Kristin Clemet i Minerva.
Publisert: 17. januar 2020
I snart et døgn har vi nå hørt at Fremskrittspartiet har tatt eller vil ta dissens i beslutningen om å bringe et antatt sykt barn, et søsken og barnets mor til Norge.
Jeg kan aldri tenke meg at det medfører riktighet.
Å «ta dissens» betyr noe helt spesielt for en regjering. Det betyr at én eller flere statsråder markerer sin uenighet skriftlig i forbindelse med at det fattes vedtak av Kongen i statsråd.
Hvis FrP har tatt dissens, må det i så fall bety at saken har vært behandlet i statsråd, noe som virker utenkelig. Dette er ikke en sak som krever en avgjørelse i statsråd.
Det virker utenkelig også av et par andre grunner:
Utenriksministeren har opplyst at regjeringen «i fjor høst» besluttet å hente ut det syke barnet, og at det innebar at mor og søsken også måtte være med. I så fall måtte saken ha vært behandlet i statsråd da – og den måtte ha vært unntatt offentlighet, siden dette var en farlig operasjon som ikke kunne gjøres kjent. Men hadde dette vært tilfellet, ville nok utenriksministeren sagt at FrPs statsråder den gangen hadde tatt dissens. Men det sa hun ikke. Det hun sa, var at FrP «ikke stilte seg bak» beslutningen. FrP har hele tiden stilt seg bak en beslutning om å hente det antatt syke barnet hjem, men de har ikke ønsket å hjelpe moren hjem.
Alt tyder derfor på at dette er en sak som ikke har vært behandlet i statsråd, men som har vært drøftet i en eller flere regjeringskonferanser og/eller kanskje enda mer uformelt – i regjeringens lunsjer – og at FrPs statsråder (eller de av dem som var involvert) derfor lenge har visst at dette var en beslutning som var truffet, og som de var uenige i.
At en eller flere statsråder er uenig i en beslutning som regjeringen treffer, er helt vanlig. Det skjer hver eneste uke. Jeg vet ikke hvor mange saker regjeringen behandler ukentlig, men jeg vil tippe at 40-50 saker ikke er uvanlig. Det sier nærmest seg selv at ikke 22 statsråder fra fire forskjellige partier er enige om alle de beslutninger som blir truffet. Det inngås derfor hele tiden kompromisser, samtidig som en statsråd nærmest per definisjon løpende må ha til vurdering om han eller hun kan leve med de beslutninger og vedtak som treffes.
Som regel får ikke offentligheten vite hvilke diskusjoner regjeringen har hatt i de enkelte sakene – men noen ganger siver det ut. Det kan skje ved en feil, fordi noen bevisst lekker det, fordi det er helt ufarlig å fortelle om det – eller fordi det er politisk viktig å få det frem.
I denne saken har FrPs statsråder åpenbart ikke ment at saken var viktig nok til at de ikke kunne leve med den – men viktig nok til at de gjerne ville ha frem at de er uenig. Det har de til de grader greid, men på en veldig uryddig måte – som nok en gang skaper inntrykk av at regjeringen «krangler».
Personlig syns jeg bare det virker uryddig at kulturministeren og olje- og energiministeren deltar i debatten. Og det er direkte uverdig når olje- og energiministeren benytter denne anledningen til å kreve at FrP skal ha betalt for å akseptere at regjeringen har tatt denne beslutningen.
Saken burde, slik den først ble, vært håndtert av den ansvarlige statsråden, som er utenriksministeren – og så kunne selvsagt Siv Jensen, på vegne av FrPs statsråder, gjerne ha utdypet årsaken til at de ikke stilte seg bak beslutningen. Deretter kunne stortingsrepresentanter og andre representanter for de fire partiene diskutert saken videre, hvis de ønsket det.
Jeg mener at FrPs syn på saken er helt legitimt. Norske myndigheter har ingen plikt til å hjelpe norske borgere i utlandet utover å gi konsulær bistand. Hvis norske myndigheter skal hente hjem alle norske barn som kan lide former for overlast i andre land, kan det dessverre bli mange. Det fins barn som tvangssendes til koranskoler i Somalia, og det fins barn som er utsatt for omsorgssvikt av foreldre som har flyttet til for eksempel Spania – for å nevne et par eksempler. Det er selvsagt prisverdig å vise engasjement for barn som lider på grunn av foreldrenes uheldige valg. Men engasjementet bør helst være likt for alle norske barn.
I dette tilfellet fikk familien konsulær bistand. Barnet fikk, så vidt jeg har forstått, også medisinsk hjelp eller behandling – eller tilbud om det. Det ble også gitt tilbud om å ta barnet til Norge for at det skulle få behandling her, men dette motsatte altså moren seg. Det vekker ikke akkurat min sympati. Uansett er det ikke underlig at det finnes to syn på hva regjeringen da skulle gjøre. Flertallet valgte altså å «belønne» moren ved å ta med henne og barnets søsken også – mens FrPs statsråder mente at sikkerhetsargumentet måtte telle mer.
At det ikke er lett å stå imot krav om å hjelpe eller hente borgere hjem, skyldes selvsagt også Kongo-saken, der det ble gitt enormt mye hjelp, og der hjemhentingen til og med ble markert med en pressekonferanse på 17. mai.
FrP skaper nå bare mer trøbbel for regjeringen og seg selv. Det er nok sikkert krefter i FrP som ser seg tjent med å etterlate et inntrykk av at partiet er veldig forbannet – men regjeringen kommer ikke til å overleve valget i 2021, dersom ikke regjeringspartiene kan behandle saker og diskutere med hverandre på en ordentlig måte. Så hvis FrP har tenkt å bli i regjering, bør det passe bedre på formene og argumentere rasjonelt, fremfor å lage så mye rabalder og forvirring om hva som har skjedd og vil skje.
Innlegget er publisert i Minerva 15.1.20.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Privatisering og distriktenes død
Hva er kjernen i regjeringens utenrikspolitikk?
Muligheter for KrF å reise seg
Sletting av studiegjeld vil ha en liten effekt på fraflyttingen fra distriktene
