Hvis verdier er viktigst for KrF
Det bildet Hareide tegner av høyresiden, for å legitimere en venstresving, blir meget misvisende, skriver Lars Kolbeinstveit.
Publisert: 20. oktober 2018
Det er i disse dager stor offentlig debatt om Kristelig Folkepartis veivalg. Partileder Knut Arild Hareide argumenterer med at verdier som fellesskap og likhet vil oppnås bedre ved et samarbeid til venstre. Kritikere av Hareide har på sin side sagt at Hareide glemmer hvilke gjennomslag KrF får med dagens Solberg-regjering.
Som svar på dette igjen, har kommentatorer og tilhengere av at KrF skal gå til venstre, sagt at vi på høyresiden glemmer at for KrF kan verdier ofte være viktigere enn konkrete gjennomslag, i for eksempel statsbudsjettet. Svaret har nok noe for seg, hvis vi tenker på tonen i den offentlige debatten som en verdi, men samtidig er det lett å glemme hvilken retorikk KrF ofte blir møtt med fra venstresiden. I debatten om reservasjonsrett for leger ble KrF tidvis møtt med svært usaklig retorikk.
Uansett kan det være interessant å drøfte nærmere hvor KrF som verdiparti egentlig hører hjemme. Et sentralt premiss i Hareides nye bok, «Det som betyr noe – Et KrF for vår tid», er at dagens høyreside i norsk politikk i for stor grad fremmer en individualisme som «gjør enhver til sin egen lykkes smed». Sett i lys av hvor stor velferdsstaten er, og av nivået på offentlige utgifter, er det vanskelig å forstå hva Hareide sikter til. Velferdsstaten – som fellesskap – bidrar i høy grad til at vi som enkeltindivider ikke står alene, men tar vare på hverandre.
Men det er ikke bare høyresiden Hareide kritiserer i sin bok. Hareide mener at venstresiden tidvis tenker for kollektivistisk om fellesskap. Staten får en for sterk rolle som leverandør av fellesskap, mens kristendemokratisk tenkning i stor grad vektlegger familien og det nære lokalsamfunnet som fundament for fellesskap.
Hareides tanker om at fellesskap og verdier bygges nedenfra har mye for seg. Det er likevel vanskelig å se hvordan Hareides ideer er mer på kollisjonskurs med høyresiden enn venstresiden.
De aller fleste av oss vil være enig i at fellesskap og samhold er en verdi vi bør ta vare på. Da jeg vokste opp i Stavanger, fant jeg – i likhet med Hareide, i sin oppvekst på Bømlo – stor glede og trygghet i små fellesskap. Speideren, fotball i KFUM og aktiviteter i kirken gav meg mye. Familien var det trygge ankerfestet. Slik tror jeg mange hadde det, men ikke alle, selvsagt. Men de ble også hjulpet. Fritidsaktiviteter var ofte organisert slik at de med dårlig råd fikk delta likevel. Medlemskontingenten i speideren var lav. En viktig årsak til dette var at lederne var opptatt av at alle skulle kunne delta, og at for eksempel personer som drev næringsvirksomhet, gav oss telt og utstyr. Det samme kan sies om fotballen.
Det interessante med disse fellesskapene er at de på mange måter stod nærmere familien, lokalsamfunnet og næringslivet enn politikken. Om det var Gro Harlem Brundtland eller Kåre Willoch som var statsminister, var av mindre betydning. Det er også en myte at min barndoms felleskap i 1980- og 90-årene er i oppløsning. Deltagelse i frivillige organisasjoner er ikke nedadgående, men av en annen karakter enn før. Målinger av tillit går i stor grad i positiv retning, og undersøkelser viser at folk i større grad er villige til å gi gaver til frivilligheten.
Dette betyr likevel ikke at politikk er uviktig. Det er liten tvil om at politikk bør støtte opp om fellesskap. God skole, offentlig helsetilbud eller mer trivielt: fotballbaner og sykkelstier, er av betydning. Grunnleggende sett er likevel familien og sivilsamfunnet fundamentet for fellesskap. Denne grunnleggende tankegangen skiller etter min mening kristendemokratiet og konservatismen fra sosialdemokratiet. Derfor har KrF mer til felles med høyresiden i norsk politikk.
Mange, særlig på venstresiden, hevder at næringslivets jag etter profitt svekker fellesskap og fremmer egoisme. Denne ideen er ikke helt fremmed for høyresiden heller: Næringslivet må reguleres, men ikke på en slik måte at det skader vekst og innovasjon. Løsningen på «problemet» er likevel annerledes. Istedenfor å utdefinere næringslivet fra fellesskapet, er det viktig å anerkjenne at næringslivet skaper arbeidsplasser, velstand og utvikling. Dette gir grunnlag for fellesskap og verdier.
Små økonomiske forskjeller er en annen norsk verdi. Dette blir ofte trukket frem i debatten om for eksempel formuesskatt. Men uenighet om formuesskatt handler ikke om «skattelette til dem som har mest fra før», men om å betale skatt på en måte som er minst mulig skadelig. Derfor er KrF mot formuesskatt på såkalt arbeidende kapital. Et annet argument er at formuesskatten er til hinder for norsk eierskap. Trygge arbeidsplasser og lav ledighet er viktig hvis vi skal bidra til verdier som likhet, tillit og fellesskap.
Når høyresiden snakker mer om næringslivet, handler ikke det om at «økonomien» i seg selv er det vi skal leve av, og som gir oss lykke. «Alt kan ikke telles», skriver Hareide i sin bok, men det har heller aldri vært poenget til oss som er opptatt av økonomi og næringsliv. Kåre Willoch sier i sin siste bok, «Alt med måte»: «En økonomisk utvikling er en forutsetning for å gi et grunnlag for den livsstandard og livskvalitet som må være selve målet.»
Jeg tror verken Hareide eller dagens høyreside i norsk politikk er uenig med Willoch. Derfor blir det bildet Hareide tegner av høyresiden, for å legitimere en venstresving, meget misvisende.
Artikkelen er på trykk i Stavanger Aftenblad 18.10.18.