Kristendemokratiske partier har historisk appellert til en bredere velgermasse enn kun troende kristne.

"Mange som fortsatt sympatiserer med KrF i dag opplever at pekefingermentaliteten kommer fra nye steder. Der bedehusets predikanter og klamme ledertyper harmdirrende advarte mot samfunnshusets umoral og dans, er det predikanter i den sosialliberale skravleklassen som retter pekefinger mot mennesker som føler seg hjemme i KrFs hus. Det er ikke spesielt tolerant, og derfor er det viktig at noen tar KrF-ere i forsvar."

"Gjennom mange år med arbeid med Civitas akademi og kurs har jeg møtt flere røde og blå KrF-ere. De er enige om noe og uenige om annet. Felles for dem jeg har truffet, er at de tenker reflektert og selvstendig."

Den store fortellingen om norsk kristen kultur de siste tiårene preges av modernisering og radikal åpenhet.

Den gule løvetannen i norsk partiflora representerer verdier hinsides det berømte sidevalget og ideologiske merkelapper som «konservativ» eller «liberal».

Det kan virke som at mange av KrFs kritikere blander det å være snever med å være annerledes. Ikke så overraskende, for partiet representer en motkultur i norsk partiflora. En gul løvetann som vokser for seg selv.

KrF har gjort det best i valg når de har klart å aktualisere konfliktlinjen som partiet ble stiftet på bakgrunn av. Å aktualisere denne konfliktlinjen på nytt krever et grundig arbeid, ikke minst med de grunnleggende idéene som ligger til grunn for KrF og kristendemokratisk ideologi.

Noe paradoksalt bidrar sympati med et parti kanskje til en bedre analyse enn antipati.

"KrF representer på sitt beste en liberal motvekt til sosialdemokrati fra venstre og høyre. Den motmakten skal vi som samfunn være glade for. KrF må bare huske at folk må betale for moroa selv, dersom staten skal bli mindre", skriver Lars Kolbeinstveit.

Hvis vi skal diskutere hvorvidt blå side i KrF bidro til polarisering, kan vi ikke overse hvor det hele startet. For Hareide inviterte ikke til noe teselskap da han ga ut bok og pekte på Støre, skriver Lars Kolbeinstveit i Vårt Land.

"Man kan ikke omskrive historien for å få den til å passe med det man ønsker seg politisk nå", skriver Kristin Clemet.

"Det er ikke fordi Ropstad provoserer at KrF taper. Partiet klarer ikke å prioritere hva de synes er viktigst."

Kristin Clemet svarer om KrF og bistand.

«De som hevder konflikten som oppstod i KrF er uoverkommelig, er for preget av partipolitikk, eller medias nærsynthet», skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

Ropstad setter klimasaken høyt, men han advarer samtidig mot å sette saken så høyt at det går på bekostning av andre og helt grunnleggende verdier. Det burde ikke overraske så mye som det gjør hos enkelte, skriver Lars Kolbeinstveit i Minerva.

I det lange løp kan likevel ikke et parti leve av samarbeidskonstellasjonen det inngår i. Det må ha en egen politikk som tiltrekker velgere. Så hva skal KrF stå for politisk, og hva skiller de «røde» og de «blå», siden avgrunnen mellom dem virker så uendelig dyp?

Knut Arild Hareide feilet fordi han gjorde en helt nødvendig modernisering av KrF ensbetydende med å velge venstresiden. Lars Kolbeinstveit på Verdidebatt.no

Abortlovens 2c har fått altfor mye oppmerksomhet. Det kan blant annet skyldes at mange kommentatorer selv er sterkt engasjert i saken.

Dersom KrF går inn i Solberg-regjeringen, vil det være mulig å få fjernet formuesskatten på arbeidende kapital. Mathilde Fasting i DN.

"Med en flertallsregjering bør det også ventes fortsatte reformer og statsbudsjetter med klarere prioriteringer, tilpasset strammere budsjettrammer", skriver Steinar Juel.

"At flere nå hevder at KrFs landsmøte ikke var «representativt» på grunn av Rogaland KrFs valg av delegater, er en påstand som ikke synes å holde mål," skriver Mats Kirkebirkeland.

Karikaturen av markedsøkonomien og dets menneskesyn gjentas til det kjedsommelige og uinteressante, skriver Lars Kolbeinstveit.

Knut Arild Hareide tar en spasertur med Wilhelm Röpke, men går glipp av at Röpke var liberal, mer enn kristendemokrat.

"Det bildet Hareide tegner av høyresiden, for å legitimere en venstresving, blir meget misvisende", skriver Lars Kolbeinstveit.

Dagens mørkemenn finnes ikke først og fremst på bedehuset. De finnes snarere i «godhetsvenstre». Lars Kolbeinstveit i Minerva.

"Hvis det viser seg at en regjering med Ap og Sp ikke gjør at partiet får mange nye velgere fra nettopp Ap og Sp, kan det dristige valget bety slutten for partiet", skriver Haakon Riekeles.

"Det taktiske rådet Gerhardsen gir til Mette Frederiksen og andre sosialdemokrater i Europa,er altså egentlig bare et råd til det norske Arbeiderpartiet, som ledd i bestrebelsene med å få KrF til å skifte side," skriver Kristin Clemet.

I to saker på kort tid har KrF vist at de er villige til å gå bort fra prinsippet om at alle forslag til politiske endringer bør utredes godt, og at man bør la forskning og fakta gå foran magefølelse, skriver Anne Siri Koksrud Bekkelund.