Barna våre fortjener gode skoler!

Alt er så komplekst at det blir ugjennomtrengelig for folk flest, hvilket fører til at profesjonene og/eller særinteressene får all makt. Men merkelig nok er det alltid én ting som vil hjelpe, og det er mer penger, skriver Kristin Clemet.

Kristin Clemet

Publisert: 18. mars 2017

I dag våknet vi til en god nyhet.

Regjeringen vil at staten skal bruke eksperter til å gi ekstra hjelp til skoler som «over flere år» har «veldig dårlige resultater», dvs. at de ikke greier å skape en skole som har tilstrekkelig høy kvalitet. Med «kvalitet» menes her både kvaliteten på læringen, for eksempel målt ved nasjonale prøver og standpunktkarakterer i 10.klasse, og kvaliteten på læringsmiljøet, for eksempel slik den fremkommer i elevundersøkelser, der man bl.a. spør om forekomsten av mobbing, om trivsel osv.

Ideen er ikke helt ny. Også da jeg var utdanningsminister i 2001-05 var planen å etablere en ordning der eksperter kunne rykke ut til skoler eller kommuner som hadde store problemer. Men nå kommer det altså et forslag til Stortinget i den meldingen om kvalitetsutvikling i skolen som Regjeringen snart skal fremme.

Man skulle tro at dette var en nyhet som også andre enn jeg syns var god.

Men nei.

En forsker mener at det er en «for enkel løsning» på «et meget komplisert og vanskelig problem», og deretter slår han inn vid åpne dører ved å fortelle oss at karakterer og nasjonale prøver ikke forteller alt, fordi man også må se på elevenes forutsetninger og sosiale bakgrunn. Han mener Regjeringen ikke tar hensyn til dette, men det vet vi vel strengt tatt ikke noe om, siden stortingsmeldingen ennå ikke er fremmet.

Kommunenes Sentralforbund mener det er en «for smal tilnærming». Ifølge KS vet skolene og kommunene allerede utmerket godt hvor de har problemer og hvor de skal søke råd. Derfor trenger de ingen «rangering» eller liste over de dårligste skolene for å gjøre noe med problemet.

Og lærernes organisasjon, Utdanningsforbundet, er selvsagt imot, slik de stort sett alltid er imot noe som kan måle kvalitet eller kikke lærerne i kortene. De etterlater riktig nok inntrykk av at de ikke er mot å måle kvalitet, men måten man gjør det på er alltid «for enkel». Skolen er alltid altfor «kompleks», og vi må alltid ha et mye bredere læringssyn for å kunne få med alt. Satt på spissen: Det hjelper ikke å konstatere at en skole over flere år skårer veldig dårlig, både på trivsel, mobbing, læringsmiljø og matematikk og lesing – for det kan jo hende at skolen gjør noe annet som er bra, som man ikke måler eller greier å måle.

Det minner meg litt om landbrukspolitikken. Alt er så komplekst at det blir ugjennomtrengelig for folk flest, hvilket fører til at profesjonene og/eller særinteressene får all makt. Men merkelig nok er det alltid én ting som vil hjelpe, og det er mer penger. Det er riktig nok ikke dokumentert, men det stilles sjelden kritiske spørsmål til et slikt krav. Problemet er bare at det i årene som kommer, vil bli stadig vanskeligere å «løse» problemer på denne måten, særlig når man allerede ligger i verdenstoppen i ressursbruk.

Jeg blir for øvrig alltid litt forundret når det hevdes at man ikke trenger å måle kvalitet eller ha åpenhet om kvaliteten i skolen, fordi lærerne, skolene og kommunene jo allerede vet hvordan det står til. For hvis det er slik – hvorfor i all verden gjør de ikke noe med problemene? Kunnskapsministeren snakker tross alt om skoler som over flere år har veldig dårlige resultater, og hvorfor har de det, hvis de vet om det og ikke trenger hjelp for å gjøre noe med det?

Utdanningsforbundet annonserte at Regjeringen vil møte motstand, både fra forskere (og det er aldri vanskelig på skoleområdet, for her er mye av forskningen og mange av forskerne veldig ideologiske) og fra Utdanningsforbundet. Og siden mange politikere og partier gjerne vil holde seg inne med Utdanningsforbundet, som organiserer mange lærere med stemmerett, vil nok også deler av opposisjonen protestere.

Da kan det være greit å huske at skolen tross alt ikke er til for lærerne. Den er til for elevene, og hverken de eller deres foreldre er til stede i debatten. De er nemlig, i motsetning til lærerne, ikke organisert. De kan bare la seg høre ved å gå til stemmeurnene når det er valg. Da skal de riktig nok ta stilling til mye mer enn skolepolitikken, men også den er viktig for mange.

Barna våre fortjener en best mulig skole.

Det blir spennende å se detaljene i forslaget, men det vi hørte i dag, lover godt!

Innlegget er publisert på Clemets blogg 17.3.17.