Hva er en nyhet?

Det er tydelig at mediene syns det kvalifiserer som en «nyhetssak» at noen påstår noe, tror noe eller tipper noe. Men hvilket ansvar har de samme mediene for selv å forsøke å bringe fakta på det rene – eller å bringe tilsvarende nyhetssaker om fakta når slike foreligger? Kristin Clemet skriver i Dagsavisen.

Kristin Clemet

Publisert: 8. januar 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

I en lærebok i medie- og informasjonskunnskap i videregående skole defineres en nyhet som «en sak som har interesse for en gruppe mennesker, og som gir ny informasjon».

Snakker man med pressefolk, vil de gjerne legge til noen kriterier som at det for eksempel skal være en hendelse som er uvanlig, spennende eller sensasjonell – eller veldig viktig. Som det står på Wikipedia: At «posten kom frem i dag også» er ikke spennende eller uvanlig, og derfor er det heller ikke en nyhet som blir rapportert.

En nyhet vi hørte mange ganger i desember, blant annet i NRK, var at det ville komme kutt i skoler og barnehager i 2015. «Et flertall av kommunene vil kutte i skole- og barnehagetilbudet neste år», ble det sagt, og både kommunenes og lærernes interesseorganisasjoner uttrykte bekymring. «Nok en gang er det skoler og barnehager som må bære innsparingen i kommunene. Vi har sett denne utviklingen over flere år,» uttalte for eksempel Utdanningsforbundets leder, Ragnhild Lied. Og hun fortsatte: «Enhver som har barn i skole eller barnehage, skjønner at når mange barn skal dele på lærerens tid og oppmerksomhet, så blir det mindre på hver…».

Denne nyheten hører vi hvert eneste år. Selv har jeg hørt den i hvert fall i 15 år. Nyheten stammer som regel fra spørreundersøkelser som er gjort, enten på oppdrag fra Kommunenes sentralforbund eller Utdanningsforbundet, der blant andre rådmenn og lærere blir spurt om hva de forventer av neste års budsjett. Og et flertall forventer nesten alltid kutt i bevilgningene, hvilket altså skaper nyheten og ofte fører til politisk strid.

I desember kom det også en annen nyhet, som jeg ikke tror ble referert noe sted. Det var den årlige publiseringen av tall fra Grunnskolens informasjonssystem (GSI), som er den mest omfattende oversikten over ressurssituasjonen i norsk skole. Det samles inn enorme mengder data hvert år, og alt som ikke er unntatt offentlighet fordi det er personsensitivt, blir publisert.

Så hva viser GSI om de kuttene som har vært varslet hvert år de siste 15 år?

Den vanlige måten å måle ressurssituasjonen i skolen på, er å se på ulike forholdstall mellom antallet lærere og elever, og antallet voksne og elever – og på kroner brukt per elev. Her er de viktigste tallene:

■ «Gruppestørrelse 1» beskriver forholdet mellom det totale antallet elevtimer og det totale antallet lærertimer (lavt tall betyr få elever per lærer): I skoleåret 2002/03 var dette tallet 13,64. I 2013/14 var tallet 13,5.

■ «Gruppestørrelse 2» beskriver forholdet mellom elevtimer og lærertimer minus timer til spesialundervisning, særskilt norskopplæring mv. , hvilket skal gi en indikasjon på ressursene som går til ordinær undervisning: I 2002/03 var dette tallet 16,47. I 2013/14 var tallet 16,8.

■ Antall elever per lærerårsverk: I 2002/03 var dette tallet 11,9. I 2013/14 var tallet 10,7.

■ Antall elever per assistentårsverk: I 2002/03 var tallet 127,7. I 2013/14 var tallet 74,7.

■ Antall assistentårsverk pr. 100 lærerårsverk:

I 2002/03 var dette tallet 9,3. I 2013/2014 var tallet 14,3.

■ Ressursbruken målt i kroner øker jevnt og utgjør nå cirka 102.000 kroner per elev per år i grunnskolen – et beløp som omfatter alt fra undervisning og materiell til skyss og lokaler. alt dette er gjennomsnittstall. Noen av dem kan være litt vanskelige å forstå (for eksempel kan både størrelsen på ordinære elevgrupper og lærertettheten gå opp samtidig, hvis det for eksempel brukes mer lærerressurser på spesialundervisning) – og de dekker selvsagt over en viss variasjon. Små kommuner og kommuner med barn som trenger mye spesialundervisning, har høyere utgifter per elev enn andre kommuner.

Men variasjonen er ikke stor – de aller fleste elevene «koster» mellom 90.000 og 110.000 kroner. Variasjonen har dessuten lite å si for elevenes læring. En rapport som kom fra NIFU i 2013, som så på s a m m e n h e n g e n mellom ressursbruk i skolene og elevenes læringsresultater, fant i liten grad at det var en sammenheng. Men fremfor å konkludere med at ressurser dermed ikke betyr noe, skriver NIFU at det «trolig (er) mer riktig se funnene som en indikator på at skolene har relativt lik mengde med tilgjengelige ressurser og at spredningen i ressursbruken er liten. » Selv om kommunene har en viss handlefrihet til å bestemme hvor mye de vil bruke på skole, kommer altså omtrent like mye elevene til gode.

Og for ordens skyld: Ressursbruken er heller ikke lav i forhold til andre land. Innenfor OECD er det bare Luxembourg som bruker mer ressurser i grunnskolen enn Norge gjør. De viktigste årsakene til at Norge bruker mye mer enn OECD-snittet, er høyere lærertetthet og færre undervisningstimer per lærer enn i andre OECD-land.

Alt oppsummert er altså ressursbruken høy og nokså stabil i norsk skole. Fra ett år til et annet skjer det selvsagt små endringer, men det er ingenting som tyder på at det stadig kuttes i norsk skole. På noen områder er situasjonen litt bedre enn den var for noen år siden, men særlig på ett område er den mye bedre: Det er langt flere assistenter i norsk skole i dag enn for 10 år siden. Assistenttimer brukes blant annet til spesialundervisning, som det er mye mer av nå enn for 10 år siden, selv om det har vært en nedgang de senere år.

Poenget med å skrive dette er ikke å reise en skoledebatt, men en mediedebatt: Det er tydelig at mediene syns det kvalifiserer som en «nyhetssak» at noen påstår noe, tror noe eller tipper noe. Det hører vi hver dag, blant annet i NRK – og det er antakelig en av årsakene til at mange som leser og lytter til mediene tror at det stadig kuttes i norsk skole.

Men hvilket ansvar har de samme mediene for selv å forsøke å bringe fakta på det rene – eller å bringe tilsvarende nyhetssaker om fakta når slike foreligger?

Bør vi for eksempel kunne forvente at mediene gir like god plass til nyheten om GSI-tallene for i år som de gir til spådommene om kutt for neste år? Og bør mediene av og til se seg tilbake og sjekke om noe utviklet seg slik det ble spådd?

Innlegget er på trykk i Dagsavisen 8.1.15.