Horne: Starter med minuspoeng
Skulle Horne utføre sitt embete på strålende vis, skal jeg være den første til å gi applaus. Men det er også helt rimelig at statsrådene blir konfrontert med uttalelser de har gitt tidligere. Det er nemlig ikke irrelevant hva de selv står for. Og i Hornes tilfelle kan neppe alle uttalelsene hun har kommet med, bare forklares som ”uheldige spissformuleringer”, skriver Eirik Løkke hos Minerva.
Publisert: 18. oktober 2013
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Landets nye barne-, likestillings- og inkluderingsminister har fått en vanskelig start. Det er ikke rart.
Onsdag overtok Høyre og FrP regjeringskontorene, hvorpå statsrådene umiddelbart ble møtt med kritiske spørsmål. Det meste av kritikken har rammet Solveig Horne (og til dels Sylvi Listhaug), som opplever ubehaget ved å møte seg selv i døra. Erna Solberg har bedt offentligheten om å bedømme Horne på bakgrunn av hva hun gjør fremover, ikke på hva hun har sagt tidligere, ettersom det er regjeringsplattformen som definerer regjeringens politikk.
Det er åpenbart riktig at statsrådene ikke er utpekt for å gjennomføre sine personlige standpunkter – de har utelukkende mandat til å gjennomføre Sundvollen-plattformen. Jeg kan garantere at alle statsrådene, også Erna Solberg, har meninger som helt eller delvis divergerer fra Sundvollen-plattformen. Likevel er det altså denne som danner grunnlag for Regjeringens politikk, noe statsrådene selvsagt er innforstått med. Betyr det at statsrådenes egne standpunkter og tidligere uttalelser er helt uten betydning? Nei, jeg mener ikke det. Og noen av Solveig Hornes tidligere uttalelser er urovekkende.
Mediene har så langt konfrontert Horne med bemerkninger om homo-eventyr, og om at ”jenter og gutter har like stort ansvar i voldtektssaker”. Disse ytringene er problematiske for en barneminister- og likestillingsminister, selv om hun nå sier at hun ikke lenger står inne for dem. Men enda mer problematisk er, etter mitt syn, beskyldningen Horne kom med i mars 2010 mot SV og Audun Lysbakken, der hun nærmest satte likhetstegn mellom kritikk av Israel og antisemittisme . Horne beskyldte Lysbakken for å legitimere mobbing av jødiske barn i Norge, fordi han kritiserte staten Israels okkupasjon av Palestina.
Det er en uhyrlig beskyldning.
I Dagsnytt 18 (se utskrift fra hele debatten her) 18. mars 2010, gjentok Horne påstanden om at Lysbakken legitimerer mobbing av jødiske barn:
” …SV med sin politikk har vært med og støttet mange av disse gruppene i Midt-Østen der antisemittisme går ut i fra. Og med den måten så har de … legaliserer de at det er OK, liksom, å mobbe jøder, for det at SV har vært helt klar på både at de går ut og boikotter både israelske produkter som jødiske innbyggere eller israelske innbyggere produserer, og at de også demonstrerer mot Israel, og de også er negative til både forskere og musikere fra til jøder”.
Dette er en type retorikk vi finner hos Sarah Palin og de mest rabiate delene av amerikansk høyreside, og som slett ikke burde fungere som noen inspirasjon for norsk offentlig debatt. Kritikk av staten Israels politikk legitimerer mobbing av jødiske barn like lite som kritikk av Iran legitimerer mobbing av iranske barn. Det er lite betryggende hvis Horne ikke har forstått det.
De nye statsrådene vil selvsagt styre på bakgrunn av Sundvollen-erklæringen, og de fortjener å bedømmes ut fra hva de gjør. Og skulle Horne utføre sitt embete på strålende vis, skal jeg være den første til å gi applaus. Men det er også helt rimelig at statsrådene blir konfrontert med uttalelser de har gitt tidligere. Det er nemlig ikke irrelevant hva de selv står for. Og i Hornes tilfelle kan neppe alle uttalelsene hun har kommet med, bare forklares som ”uheldige spissformuleringer”, slik hun nå omtaler dem. Derfor er det ikke så rart at Horne starter med flere minuspoeng enn sine kolleger.
Innlegget er publisert hos Minerva 18.10.13.