Formue er så mangt
Den formuen som er mest ulikt fordelt i Norge, er den som skaper verdier for alle andre.
Publisert: 17. juli 2026
Formuer er noe som er svært sammensatt. De kan være veldig likvide, som bankinnskudd og aksjer i børsnoterte selskaper, eller mer bundne, som egen bolig, eierandeler i unoterte selskaper og pensjonsfond. Konsumkapital er noe vi skaffer oss til egen nytte, mens formue investert i næringsvirksomhet skaper velferd for mange.
Norske husholdninger har lite pensjonskapital. Hverken pensjonsrettighetene vi opparbeider oss i folketrygden eller hos våre arbeidsgivere, vises som personlig formue. I mange andre land gjøres det, blant annet i Sverige.
Det er særlig eierskap i det som skaper verdier for mange, næringskapital, som er ulikt fordelt. Boligkapital er mindre skjevt fordelt. I land hvor pensjonskapital er med i husholdningenes formue, virker den mest utjevnende. I Sverige utgjør pensjonsformuen en betydelig del av folks formue, og den har bidratt til å redusere ulikheten i formue gjennom en årrekke.
Forskere i Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte i 2021 en analyse (SSB Rapporter 2021/16) hvor de omregnet pensjonsrettighetene vi har i Nav og tjenestepensjonsordningene til formuer, og inkluderte dem i husholdningenes formue. Den beregnede pensjonsformuen var mer enn dobbelt så stor som husholdningenes øvrige netto formue, og den virker sterkt utjevnende sammenlignet med øvrig formue. Gini-koeffisient er et mål på ulikhet som går fra null til én, og høyere tall angir større ulikhet. Pensjonsformuen hadde i 2019 en Gini-koeffisient på 0,40, mens den øvrige formuens koeffisient var om lag 0,85.
Som forskerne skrev: Det er vanskelig å sammenligne formuesulikheten mellom land uten å ta hensyn til forskjellene i landenes pensjonssystemer.
Det er stor forskjell for samfunnet om formuene er plassert i næringsvirksomhet eller i konsumkapital som hus, hytte, cabincruiser eller slott. I førindustriell tid besto næringslivet i hovedsak av landbruk, håndverk og handel. Kapitalen var i hovedsak plassert i jordeiendommer, bygninger og skip. I land med en rik fortid, som Frankrike, England, Italia og Spania, finner vi et utall overdådige slott og kirker. I dag er de flotte å se på, men det er helt uproduktiv kapital.
Etter den industrielle revolusjon ble dette annerledes, kapitalen ble i økende grad kanalisert til produksjon, til å skape verdier. Fabrikker, kraftutbygging, jernbane og en betydelig større og mer kapitalkrevende handelsflåte. De som ble rike nå, var de som lyktes med å skape vekst i verdiskapingen. I de fleste typer produksjon ble det stordriftsfordeler. Det vil si at produktiviteten, og dermed lønnsevnen, blir høyere jo større bedriften er, opp til et visst nivå. Strukturendringer for å utnytte stordriftsfordeler fører lett til mer konsentrasjon av eierkapitalen. Utviklingen i møbelindustrien i Sykkylven har lenge fascinert meg. Sunnmøringene tok skjeen i egne hender da det var mangel på møbler etter annen verdenskrig. Antallet møbelprodusenter i Sykkylven var midt på 1950-tallet om lag 120. I dag skal det være fem igjen.
Noen lykkes med å utvikle bedrifter, og de kjøper opp andre. Andre mislykkes og mister kapitalen de har investert. I en markedsøkonomi blir vi aldri ferdige med strukturendringer. Det er en svært viktig kilde til vekst i produktivitet og velstandsutvikling. Det er imidlertid en balansegang mellom å utnytte stordriftsfordeler i produksjonen på den ene siden, og å bli for dominerende i markedet på den andre.
Ut fra slik vi ellers har organisert samfunnet, er jeg lite bekymret for at næringsformuene er relativt konsentrert. Eiere har makt, men vi har ordninger som skal balansere den. Konkurranse fra utlandet, konkurranselovgivning og diverse andre lover og reguleringer skal hindre dominerende markedsmakt. Risiko for å mislykkes er også motstykket til makt. Når eierne hver dag må slåss for å overleve, er jeg lite redd for at eiermakten er konsentrert. Andre balanserende faktorer er fagforeninger, ulike tilsyn, sivilsamfunnet, mediene og ikke minst en ukorrupt stat.
Det hender noen ganger at bestemte næringsinteresser får politisk gjennomslag for noe som er ødeleggende for verdiskapingen. Det samme gjør andre særinteresser. Dette er beklagelig, men noe våre folkevalgte må ta ansvar for.
Noen må eie næringslivet. Når den politiske venstresiden er så opptatt av formuesulikhet, ser jeg det i sammenheng med at de mener at staten bør eie det meste av næringslivet. Høy formuesskatt og gjerne arveskatt kan gjøre at eiere må selge, og at færre starter med noe nytt, noe som vil fremme deres mål om økt statlig eierskap. Jeg savner at partiene lengst til venstre blir mer åpne om hvordan de ønsker at næringslivet i Norge skal eies og utvikles ved innovasjon og nyetableringer. Det er en viktig debatt, viktigere enn den om formuesulikhet.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 14.7.2026.
Relatert
Nei, det er ikke feil. Det er uenighet.
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
Hvorfor er vi så uenige om formuesskatten?
Det andre ulikhetsperspektivet
Den vonde historien om norsk formuesskatt
