Nei, det er ikke feil. Det er uenighet.
Helle Stensbak kaller formuesskattdebatten full av feil. Men uenighet om hvordan skattesystemet bør balansere fordeling, verdiskaping og effektivitet er ikke det samme som feil.
Publisert: 17. juli 2026
Helle Stensbak, samfunnsøkonom og krimforfatter, skriver i Aftenposten 9. juli at «debatten om formuesskatten er full av feil».
Selv kan hun ikke påvise en eneste feil. Det eneste hun påviser, er at det er ulike syn på formuesskatten.
Skatter er selvsagt nødvendige for å finansiere fellesgoder. Men alle skatter har også noen negative virkninger, blant annet fordi de påvirker adferden vår. Skatte- og avgiftssystemet skal derfor ivareta flere, til dels motstridende, oppgaver, som å sikre både verdiskaping, effektivitet og god fordeling.
At det hersker uenighet om hvilket system som balanserer disse hensynene best, kan ikke forbause noen.
Skatt er mer enn et regnestykke
Vi er uenige i Stensbaks premiss om at det er et slags ett-til-ett-forhold mellom endring i skattenivå og finansieringen av fellesgoder, som om én krone mer i skatt automatisk leder til én krone mer i velferd.
Slik er det selvsagt ikke.
Ressursene i offentlig sektor kan utnyttes mer eller mindre effektivt. Enkle sammenligninger med våre naboland gir en god indikasjon på at vi i Norge har pådratt oss produktivitetsproblemer i deler av offentlig sektor.
Hva betyr formuesskatten egentlig?
Inntektene fra formuesskatten er dessuten små sammenlignet med statsbudsjettet. Av inntektene på statsbudsjettet i 2026, som er beregnet til nærmere 2300 milliarder kroner, utgjør formuesskatten 35 milliarder kroner, altså cirka 1,5 prosent. Det er for øvrig like mye som deler av Stortinget gjerne vil subsidiere havvind med.
Det finnes ikke en familie eller bedrift i Norge som ikke av og til må være forberedt på å tåle at inntektene blir 1,5 prosent mindre enn de var. Hvis ikke staten tåler det, er det en formidabel fallitterklæring.
Inntektene fra formuesskatten betyr dessuten svært lite for omfordelingen.
Rundt 55 prosent av omfordelingen skjer gjennom offentlige overføringer, mens cirka 27 prosent stammer fra offentlige velferdstjenester. Bare 18 prosent av omfordelingen skjer gjennom skattesystemet, hvorav formuesskatten bare betyr litt over én prosent.
Hvem er «de superrike»?
Stensbak viser til den franske økonomiprofessoren Gabriel Zucmans bok og er opptatt av «de superrike». Men hun sier lite om hvem de rikeste i Norge faktisk er. De som er rikest i Norge, har nesten hele formuen sin i næringsvirksomhet, altså bedrifter og arbeidsplasser.
Og jo rikere de er, jo større del av formuen er næringsformue. De aller rikeste har godt over 95 prosent av formuen sin i næring.
Hva Stensbak mener med at verdiskapingen like gjerne kan skje «via andre kanaler», vet vi ikke. Men hvis hun mener at all kapital bør komme fra staten, er vi uenige. Det vil skape et mindre demokratisk, mindre innovativt, mindre effektivt og mindre mangfoldig samfunn.
Stensbak påstår at rike folk bare kan «vri seg unna inntektsskatt». Nei, det kan de ikke. Alle som har inntekt (over et visst nivå) eller tar ut utbytte, betaler selvsagt skatt. Og ingen kan leve uten inntekt og/eller utbytte, så derfor betaler alle skatt.
De rikeste er rikest, fordi de har mye næringsformue, og bedriftene deres betaler også skatt. Det er derfor, alt oppsummert, de med størst næringsformue som bidrar mest til verdiskaping, sysselsetting og skatteinntekter til det offentlige. I tillegg bidrar mange av dem, på ulike måter, til det lokalsamfunnet de er en del av.
Det er, som nevnt, helt naturlig at det er uenighet om hvordan vi bør utforme skatte- og avgiftssystemet i Norge, og hva som er et passende skatte- og avgiftsnivå. Noen legger mest vekt på å fordele den kaken vi har. Andre vil bake kaken større, blant annet for å kunne fordele mer senere.
Kapitalen følger eierne
Men heldigvis er det en voksende forståelse for at det ikke er et godt tegn for et skatte- og avgiftssystem at både bedriftseiere og gründere flytter til utlandet, fordi rammebetingelsene i Norge ikke er konkurransedyktige.
Stensbak ser ut til å trøste seg med at det bare er menneskene som flytter, og at virksomheten blir igjen, men det er kortsiktig trøst. Investeringene følger dessverre etter.
Hvor skal pengene komme fra?
Helt til slutt: Stensbak har selvsagt rett i at formuesskatten formelt sett er en personskatt. Men hvor mener hun at eierne av bedriftene skal få pengene fra, hvis det ikke er fra bedriftene de eier?
De kan betale formuesskatten med lønn eller utbytte, eller ved å selge deler av bedriften de eier, hvis det er mulig. Men hvilke andre muligheter ser Stensbak?
Teksten er publisert i Aftenposten 14.7.2027.
Relatert
Formue er så mangt
Ikke et skatteforlik uten Frp og Høyre
Hvorfor er vi så uenige om formuesskatten?
Den vonde historien om norsk formuesskatt
Formuesskatt i Danmark?