Ulikhet

Det andre ulikhetsperspektivet

Å trekke Adam Smith inn i en diskusjon om ulikhet, slik Mari Skurdal gjør på lederplass 11. mars, har mye for seg.

Publisert: 16. mars 2026

Likeså referansen til min artikkel i Dagens Næringsliv om relevansen av Adam Smiths maktkritikk i vår tid.

Skurdal kunne med fordel også trukket frem Smiths konsekvente omtanke for de økonomisk svakeste i samfunnet, «the labouring poor, that is the great body of the people». Den kom kanskje klarest frem i Smiths kritiske syn på samtidens lov om lærlinger, som innebar urimelig lang bindingstid til arbeidsgiver og uforholdsmessig dårlige betingelser for arbeideren.

Men det samme hensynet går som en rød tråd gjennom alt Smith skrev om betydningen av å fjerne monopolprivilegier, prohibitive tollavgifter og andre kunstige hindringer for fri utøvelse av alminnelig yrkes- og næringsfrihet.

Dessuten forsto Smith at en velfungerende markedsøkonomi var kritisk betinget av en legitim og rettsbasert stat som sikrer fri prisdannelse og fri konkurranse. Og mere til: En stat som ivaretar viktig infrastruktur og viktige fellesgoder, finansiert gjennom et effektivt og rettferdig skattesystem som tilgodeser de svakeste i samfunnet.

Grunnen til at jeg nevner dette, er todelt. For det første fordi alt dette er med på å påvirke den markedsbestemte inntektsfordelingen i samfunnet på en måte som modererer ulikheten. For det andre fordi slike «pre-distribusjon»-perspektiver ikke kommer til syne i Skurdals leder.

I stedet vil Skurdal dulte leseren inn i et virkelighetsbilde som antyder at vi har å gjøre med et nærmest naturgitt økonomisk system («kapitalismen»), med ulikhet som kjerne, som i hovedsak kun handler «om profitt og fordeling av overskudd», og «der kapitaleiere prioriteres».

Referansen til Smith ville stått seg enda bedre hvis Skurdal i stedet hadde fulgt opp med å verdsette Smiths kanskje mest undervurderte innsikt: at en velfungerende markedsøkonomi umulig kan oppstå i en lov- og statsløs naturtilstand, men tvert imot er betinget av et nøye gjennomtenkt sett med institusjonaliserte spilleregler – som maksimerer frihet og minimerer makt, og med fri prisdannelse og fri konkurranse som hovedprinsipp. I så måte var Adam Smith en tidlig forløper til den ordoliberale økonomen Walter Euckens innflytelsesrike teori om økonomisk politikk (1952) – med maktkritikk og sosial rettferdighet som grunnleggende premisser.

Poenget her er at spillereglene betyr nesten alt for økonomiske utfall, herunder ulikhet. En viktig grunn til at Klassekampen bør merke seg dette, er at den mest ekstreme strukturelle ulikheten i vår tid sammenfaller med en av verdens sterkeste drivkrefter for økt ulikhet: De digitale plattformselskapenes dominerende makt over våre informasjonsstrømmer, gjennom ugjennomsiktig algoritmestyring. Omregnet til en global gini-koeffisient har medieforskeren Mark Andree ved universitetet i Köln nylig kommet frem til ufattelige 0.988 – det vil si tilnærmet all makt på en håndfull aktører. Gini-koeffisienten for den norske inntektsfordelingen, på rundt 0.25, blekner til sammenligning.

Det er vanskelig å se for seg at formuesskatt vil løse dette problemet. Vi kommer mye lenger med effektiv konkurransepolitikk og fjerning av de rettsprivilegiene som har muliggjort tekgigantenes misbruk av egen dominerende stilling.

Ja, vi både kan og bør forandre økonomiens spilleregler, og dermed virkemåte – i en mer ordoliberal retning. Et konstruktivt sted å begynne er EU.

Teksten er publisert i Klassekampen 14.3.2026.