Sylvi Listhaug Frp — Flickr.com/Fremskrittpartiet/Sylvi Listhaug taler til FrPs landsmøte søndag 9. mai 2021

Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp

FrP vil vinne valg, men vil partiet klare å bruke makten det innebærer?

Publisert: 4. juni 2026

Det store spørsmålet er ikke om FrP kan bli Norges største parti og danne borgerlig flertall etter valget i 2029. Det interessante er hvordan FrP vil bruke makten det får, og om partiet er i stand til å endre Norge. Gode målinger kan snu, og FrP gjøre dårlige valg. Samtidig er det ikke usannsynlig at FrP holdes høyt oppe både av dem som sympatiserer med partiet, og dem som misliker partiet. Vil FrP klare å bruke makten det sannsynligvis får, til å endre Norge i FrPs bilde? Vil FrPs politikk bli tilstrekkelig forstått i byråkrati og presse slik at FrPs politikk faktisk blir realisert?

I Norge holder vi oss med et profesjonelt byråkrati. Dette kan være en fordel for FrP – særlig hvis de i en regjering bruker nok tid på å forklare hva de vil. Ikke dyrker outsider-rollen, men ser på embetsverk som fagmiljøer som hjelper til med å få realisert FrPs politikk. Nye krefter i et enda større FrP bør i den sammenheng lytte til de med regjeringserfaring. Ove Vanebo, som var statssekretær for FrP, er opptatt av dette. Han har ment at partiet bør gå i dialog med forskere for å utvikle politikk, og henvist til den liberale tenkeren Friedrich Hayeks poenger om at de intellektuelle organene fungerer som en sil som alle nye forestillinger må passere før de kan nå massene. Massene stemmer riktignok FrP, men klarer partiet å levere noe tilbake til velgerne? Vanebo sanker nok få stemmer til FrP med sin spalte i Morgenbladet, men han bidrar til at viktige mennesker forstår mer av FrP. Betydningen av slike bidrag bør ikke partiet undervurdere, om det skal få reelle gjennomslag.

Ap sto en gang, i likhet med dagens FrP, på utsiden av det etablerte samfunn og borgerskap og kjempet mot makta. Siden tok det over institusjonene og ble ørnen i norsk politikk. Ap forandret Norge og utviklet velferdsstaten. Det ble vanlige folks tur. Dette hadde ikke Ap klart uten at det benyttet seg av sentrale institusjoner i det norske samfunnet. Ap var ikke bare radikalt og mot det etablerte. Partiet tok over og endret Norge. Særlig likhet, og at det ikke skal gjøres forskjell på folk, har blitt befestet som en sentral norsk verdi, som sosialdemokrater utilslørt hevder de har monopol på. Hver gang vi svikter dette idealet, og gjør forskjell på folk ved å dømme FrP-ere hardere enn andre, styrker FrP seg som det nye arbeiderpartiet. FrP blir for eksempel stemplet for hardt i diskusjoner om norsk rasisme.

Glenn Agung Hole skrev nylig i Nettavisen en skarp og mye lest kritikk om hvor uheldig det er for offentligheten at FrP på refleks stemples som rasistisk. Ironien er at FrP kan se ut til å tjene på det, fordi FrP da lettere blir partiet som kjemper for likhet og mot forskjellsbehandling. Det burde være unødvendig å påpeke at verken FrP, Hole eller jeg forsvarer rasistiske utsagn. Poenget er at rasisme bør kritiseres uavhengig av hvem som kommer med den. Det er sentralt for likheten i et samfunn. Når dette ikke skjer, blir FrP proteststemmen som står opp for likhet. Likebehandling i den staten hvor Ap har blitt den etablerte og konservative makt.

«Dagens Arbeiderparti er ikke lenger arbeidernes parti. Det er statens parti», hevdet Listhaug i sin landsmøtetale. Videre hevdet hun at «staten er til for folket, ikke motsatt». Det er påfallende likt KrF-ideolog Erik Lundes mantra om at velferdsstaten er til for folket, ikke motsatt.

Både Lunde og Listhaugs poenger kan leses som borgerlig og ideologisk kritikk av den sosialdemokratiske velferdsstaten. Det er spennende å drøfte på seminarer i tenketanker, men hvordan ideene kan settes ut i livet og bli bærekraftige reelle løsninger, som faktisk styrker folks frihet og velferd, er ikke så lett å svare på.

Høyre klarte med liberale reformer på 80-tallet å skape en friere og bedre hverdag for folk flest. Kan FrP, som største parti på borgerlig side, klare noe lignende? Listhaugs FrP kjemper mot Ap – FrP vil frigjøre likheten og ta velferdsstaten tilbake til folk flest. Nils August Andressen har påpekt at hva som er ansvarlig politikk har flyttet seg til FrPs fordel. Det er ikke like lett å avfeie FrP som før, særlig i innvandrings- og klimapolitikken. Flere, også høyt utdannede, oppfatter FrP som partiet som beskytter vanlige norske skattebetalere mot politiske eksperimenter.

FrP ønsker ikke å liberalisere Norge i betydningen rulle velferdsstaten tilbake, senke skattene og helprivatisere tjenester. FrP er mer på linje med det Jens Stoltenberg skriver i Min historie: «Samtidig må vi være opptatt av hva som gir det beste tilbudet, og vi må heller ikke være redd for private løsninger dersom de faktisk gir bedre resultater.»

Dagens Ap er ikke helt på linje med Stoltenbergs syn på private. Både i velferd og utdanning er det offentlige utgangspunktet. Ap hevder det er for å forsvare fellesskapet og sikre likhet, men et slikt samfunn er ikke bygget nedenfra. Det er bygget ovenfra og da overses lett eleven som ikke passer inn eller pasienten som står i kø. FrPs ønske om å bruke private kan gi brukerne bedre resultater, men en velferdsmodell der private gir innbyggerne valgfrihet og bedre tjenester, mens staten tar regningen, kan skli ut. Noen må passe på statskassen. Ikke for å beskytte staten i seg selv, men fordi staten i økonomisk forstand er skattebetalerne.

Tar man for lett på kompleksiteten og utelukkende kjemper for brukeren og de privates interesser vil det fort gå galt. Helse, velferd og utdanning er komplekse systemer hvor FrP trenger kompetent hjelp om de skal endre Norge til det bedre. Hvordan lavere skatt, egenandeler og incentiver kan bedre samfunnets ressursbruk kan være stikkord, men her ligger kimen til sterke og effektive protester fra venstresiden, fagbevegelsen og store del av media. Faglig sett kan likevel FrP finne støtte, men da bør partiet jobbe seriøst for at disse kreftene faktisk hjelper og støtter dem.

Publisert: 4. juni 2026