Demokrati

Institusjonene kommer ikke til å redde oss

Fra 1930 til 1950 gikk titusenvis av tyske embetsmenn på jobb gjennom tre – eller til og med fire – helt ulike politiske systemer. Mennesket tilpasser seg – også til diktaturet.

Bård Larsen

Publisert: 17. april 2026

Demokratiene er under hardt press, og mange er naturlig nok bekymret. For å unngå å grave oss ned i pessimisme, setter vi ofte vår lit til institusjonene. For vil ikke de holde, når det presses på utenfra?

Erfaringene fra land som Ungarn og Polen, og nå ikke minst USA, er likevel at institusjoner, rettsvesen, byråkratier og skattevesen kan politiseres og gjøres om til verktøy for makten – uten reell kontroll over dem som utøver den. Altså stikk i strid med demokratiets grunnregler om maktfordeling og ansvarliggjøring.

Det finnes ofte en forestilling om at institusjoner opererer i et slags tomrom, løsrevet fra de politiske og menneskelige kreftene som former dem. I realiteten er institusjoner i stor grad bygget opp av formelle regler nedfelt på papir og uformell praksis utviklet gjennom sedvane. De er dermed hele tiden avhengige av menneskene som bemanner dem, og av dem som sitter med den politiske makten i samfunnet. I autoritære systemer forsvinner ikke institusjonene, men de endrer karakter. Historisk sett har ansatte i slike institusjoner vist stor tilpasningsevne, noe som ikke alltid har ført i en ønsket eller demokratisk retning.

Institusjonene an sich kommer ikke til å redde oss. Ikke i lengden. Det har de egentlig aldri gjort.

Oppskriften for nesten enhver autokrat er i grunnen forbløffende gjenkjennelig: Ta kontroll over institusjonene ved å plassere egne (parti)feller i nøkkelposisjoner, kvitte seg med de mest brysomt uavhengige (eller la dem gå «frivillig), og la resten gli over i en stort sett pragmatisk arbeidsstyrke som gjør jobben sin videre – uansett hvem som sitter på toppen.

Statsbyråkratiets og embetsverkets metamorfose i Tyskland etter at Adolf Hitler kom til makten, og i Norge under okkupasjonen, er dramatiske eksempler på tilpasning til autoritær maktovertakelse. Statsapparatene brøt ikke sammen.

I Tyskland skjedde tilpasningen nesten over natta. Gjennom drakoniske lover fikk det nye naziregimet et formelt juridisk grunnlag. Vi har lett for å glemme at nazistene var ivrige lovgivere. Dette ga embetsverket og domstolene et skinn av lovlighet å operere innenfor. Langt de fleste embetsmenn fortsatte i stillingene sine og oppfattet seg som nøytrale tjenere av staten.

Denne forståelsen av embetsrollen, kombinert med velbegrunnet frykt, karrieremuligheter og til dels ideologisk sympati, førte til at byråkratiet ikke bare innordnet seg, men også aktivt medvirket i nazistaten. Domstolene forholdt seg til de nye lovene, og ga dermed styret et preg av rettslig legitimitet.

I Norge var utviklingen mer sammensatt. Til å begynne med var det utbredt motvilje blant norske byråkrater. Etter hvert ble holdningene ofte mer pragmatiske. Mange ble værende i stillingene med en overbevisning om at samfunnet måtte holdes i gang. Riktignok er det godt kjent at mange embetsmenn som ble i jobbene sine, aktivt bidro til å forsinke og trenere nazistisk politikk. Likevel er det ikke til å komme fra at statsbyråkratiet sett under ett tjente okkupasjonsmakten og Vidkun Quisling. Det var også norske, ofte ikke-nazistiske byråkrater og embetsmenn som satt og skyflet papirer over jødisk eiendom og deres bosted og dermed la grunnlaget for tilintetgjørelse.

Mange begrunnet samarbeidet med at de bare gjorde jobben sin, og at alternativet ville vært verre – enten kaos eller at mer ekstreme aktører tok deres plass. Selv om det er noe sannhet i slike begrunnelser, kan de også forstås som etterrasjonalisering, en måte å redusere personlig ansvar på. Hannah Arendt viste hvordan ansvarspulverisering kan føre til at vanlige mennesker lojalt utfører sine oppgaver uten hensyn for konsekvensene.

Tenk dere dette: I løpet av bare tjue år, fra 1930 til 1950, gikk titusenvis av tyske embetsmenn på jobb gjennom tre – eller til og med fire – helt ulike politiske systemer. De startet i Weimarrepublikken, fortsatte under nazistenes diktatur, og endte enten i den demokratiske Forbundsrepublikken Tyskland – eller, i øst, i det nye totalitære DDR.

Det betyr at mange av de samme menneskene rakk å tjene både et demokrati, et nazistisk regime og deretter enten et nytt demokrati eller et kommunistisk diktatur – med ideologier som sto i direkte motsetning til hverandre. Det er nesten vanskelig å fatte, ikke bare hvor raskt systemene skiftet, men hvor bemerkelsesverdig tilpasningsdyktige menneskene i dem var.

Disse eksemplene er ekstreme. Overgangen fra demokrati til nazisme er brutal og historisk sett ganske unik. Likevel er de relevante, fordi den relativt utbredte servile holdningen blant embetsmenn må ses i lys av det moralske sammenbruddet nazifiseringen innebar. Samtidig sier de oss noe om at tilpasning og servilitet sannsynligvis ikke blir mindre i dag, når autokratisering ofte skjer mer subtilt og over tid.

En studie fra Universitetet i Chicago har undersøkt holdningene blant byråkrater under Donald Trumps styre. Forskningen viser at selv om mange statsansatte var kritiske til Donald Trump, forsøkte de fleste likevel å utføre arbeidet sitt innenfor rammene av sin profesjonelle rolle. Motstand forekom, men var begrenset og knyttet til faglige og institusjonelle hensyn. Studien viser igjen at skillet mellom motstand og medvirkning ofte er uklart, fordi byråkrater må balansere mellom personlige verdier, yrkesnormer og lojalitet til systemet.

En uvanlig utvikling har vært at jobbsøkere i statsapparatet må skrive tekster om hvilken ordre fra Donald Trump de liker best, og hvordan de konkret vil tjene ham. Dette bryter med tradisjonen om at embetsmenn skal tjene staten og enhver sittende president, ikke én bestemt leder. Samtidig har en del ansatte sluttet, mens mange har blitt værende – selv om det har innebåret å tilpasse seg slike lojalitetskrav.

Péter Magyars suverene seier over Viktor Orban i Ungarn i helga er selvfølgelig gledelig. Mange setter sin lit til at han vil reversere det autoritære systemet Orbán møysommelig har bygget opp gjennom 16 år ved makta.

Magyar står overfor store utfordringer. Orbáns korrupte krets er kriminell og vil bli satt under omfattende etterforskning. Spørsmålet er om det er mulig å rettsforfølge dem, og om Magyar er villig til å igangsette en slik prosess. I tillegg er deler av embetsverket, dommerstanden og institusjonene generelt preget av lojalitet til Orbán og vevd inn i det samme korrupte systemet. Det vil være en lang prosess å gjenopprette en fungerende maktfordeling. Samtidig kan det også være fristende å bruke de mulighetene som ligger i maktkonsentrasjonen.

Men vi kan snu det hele på hodet. Nettopp fordi historien har vist at statsbyråkratier er smidige, og at de som jobber der er tilpasningsdyktige, kan overgangen til mer demokrati og ansvarliggjøring også skje overraskende smertefritt.

I så måte kan vi si at byråkratiets profesjonsforståelse – ideen om å være en nøytral tjener for staten – i utgangspunktet er en god ting. Alternativet, der institusjonene preges av politisk vilkårlighet og skiftende personlige preferanser, ville gjort dem uforutsigbare og i praksis uholdbare.

Institusjonenes demokratiske integritet er i siste instans et politisk spørsmål. Det er de som sitter med makten på toppen som avgjør om spillereglene respekteres eller uthules. Dersom ledelsen preges av skamløshet, prinsippløshet og vilje til å tøye sannhet og normer over tid, har institusjonene i seg selv begrenset motstandskraft. Det er opp til de sivile og politiske motkreftene å forhindre at autoritære krefter vinner fram og slår kloa i institusjonene.

Teksten er publisert i Dagsavisen 15.4.2026.