Generalistkommunen dør langsomt – hva skal komme etter?
Forhenværende Høyre- leder Erna Solberg har vært på besøk i Kommunal Rapports podkast Kontrollutvalget. Solberg sier at hun har sluttet å være tilhenger av generalistkommunen.
Publisert: 28. februar 2026
Hun begrunner dette med at dagens system fungerer som en barriere mot å slå sammen kommuner, og slår fast at: «Generalistkommuner og små kommuner ikke klarer å henge sammen. Det betyr egentlig dårligere tilbud til de som er innbyggere i Norge».
Solberg nevner også mer prinsipielle grunner til å ville endre på kommunene, som blant annet at de burde ha frihet til å løse oppgaver selv.
For tilhengere av innovasjon, konkurranse og valgfrihet er dette noe som burde rime godt.
En bedre kommunestruktur fordrer at kommunene ikke bare slås sammen – det må gjøres noe med kommunens rolle, både som leverandør av tjenester og samfunnsutvikler.
Den bør få både mer frihet og ansvar. På nasjonalt nivå overses ofte dette.
Solberg virker likevel å være i utakt med eget parti. På Høyres landsmøte ble det vedtatt at partiet ønsker færre kommuner, men samtidig vegrer partiet seg for reform.
I Høyres ferske bok 15 debatter for å gjenreise Høyre er det viet et kort kapittel til kommunereform. Også her er kun det sedvanlige fokuset på antall kommuner å finne.
Oslo-byråd Saliba Korkunc skriver: «Skal vi få til en struktur der kommunene tåler de utfordringene vi vet kommer, bør målet være å redusere antallet kommuner til maksimalt 100.» Skal generalistkommunen bevares – som innebærer at alle kommuner, unntatt Oslo, er lovpålagt å utføre de samme oppgavene – gir det mening å kutte kraftig i antall kommuner, slik Høyre ønsker.
Men da vil kommunene bare forbli som i dag: I hovedsak rene skole- og omsorgskommuner.
Dette innebærer fortsatt statlig detaljstyring, økende rettighetslovgivning og, ikke minst, misforhold mellom oppgaveporteføljen og kommunesektorens økonomi. Men hva skal komme etter generalistkommunen? Det er et spørsmål med flere svar.
To alternativer stikker seg ut som realistiske:
✦ Differensiert oppgavefordeling, der større kommuner har flere oppgaver og mindre kommuner har færre oppgaver som svarer til deres viktigste behov.
✦ Samkommuner, som er en sterkt formalisert form for interkommunalt samarbeid. Dette burde skje med så mange kommuner som mulig, der bindeleddet er en stor senterkommune med regionalt ansvar.
Vanntette skott mellom disse er det nok ikke. Svaret kan tenkes å finnes et sted mellom. Et nytt system må uansett sørge for at kommunene har større frihet, slik at oppgaveløsningen kan tilpasses lokale forhold som geografi, demografi og kommunens behov. Konsekvensen kan bli større ulikhet mellom kommunene.
Det trengs store senterkommuner som kan løse alle de oppgavene innbyggerne er avhengige av. Denne kommunen vil også gi fylkeskommunen en sårt tiltrengt avløsning.
Disse store kommunene vil med andre ord gjøre det alle kommuner i dag er lovpålagt å gjøre, lovkrav vi vet at de fleste, men særlig de minste, kommunene ikke evner å leve opp til.
Kommuner som befinner seg rundt senterkommunene eller som er å finne i periferien, kan i større grad velge selv hvilke oppgaver de vil løse.
Vil dette innebære at vi får såkalte A- og B-kommuner?
Ja. Er det negativt? Ikke nødvendigvis. Små og usentrale kommuner avlastes for oppgaver som overføres til senterkommunen. Dette er mer en frigjøring, snarere enn tvang.
Politikerne må følge Ernas eksempel og komme på banen. I spørsmålet om hvordan kommunene våre skal innrettes, kan de ikke belage seg på et fasitsvar fra kommisjoner og utvalg.
Det trengs store senterkommuner som kan løse alle de oppgavene innbyggerne er avhengige av.
Teksten er publisert i Kommunal Rapport 26.2.2026.
Relatert
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
Institusjonene kommer ikke til å redde oss
«Visjoner er dyrt»
Den kongelige motstandskraft
Forvaltningens evne til å gjennomføre: Rettsliggjøring uten realisme
