Den kongelige motstandskraft
Den norske kongefamilien står i storm. De rir den nok av, men er ikke å misunne.
Publisert: 11. februar 2026
Som ung mann vurderte kronprins Haakon å frasi seg rollen som tronarving. Etter mye tvil valgte han likevel å følge kallet han var født til. Med en søster som har valgt noe spesielle kjærester, en bonussønn som risikerer årevis i fengsel og en ektefelle som rotet seg bort i Jeffrey Epstein, vil det være rimelig å tro at han den siste tiden har fundert på om han den gang valgte riktig.
Turbulensen rundt det norske kongefamilien kan forklares med at medlemmer har tatt utfordrende eller svært ukloke personlige valg. Alternativt handler det om at det moderne, konstitusjonelle monarkiet har innebygde motsigelser som det vil kreve ekstraordinære kvaliteter av forvalterne for å bære videre.
Kong Umberto I av Italia ga i 1900 følgende råd til sin sønn, den kommende kong Victor Emmanuel III:
– Husk at for å være konge er alt du trenger å kunne å skrive en signatur, å lese en avis og å ri en hest.
Virkeligheten var noe mer komplisert, noe den britiske Economist-redaktøren Walter Bagehot hadde analysert i klassikeren «The English Constitution» fra 1867. Bagehot var ingen demokrat, allmenn stemmerett ville sende makten i hendene på uansvarlige populister, mente han. Bagehot hadde til gjengjeld tro på det konstitusjonelle monarkiet, som hadde vunnet frem i Storbritannia.
Verdighet og effektivitet
Monarkiet hadde en viktig rolle i den «verdige» delen av britenes (uskrevne) konstitusjon, det kunne inspirere lojalitet, følelser og ærbødighet. Dermed ville de (uopplyste) masser bry seg mindre om den «effektive» delen av statsstyret, regjeringen og Parlamentets underhus, der makten virkelig lå.
Konstitusjonelle monarkers makt skulle begrenses til å være de virkelige makthavernes rådgivere, med rett til å bli konsultert, rett til å oppmuntre og rett til å advare.
Men ettersom det hele var bygget på en illusjon, kunne hele konstruksjonen sprekke hvis det ble kastet «dagslys på magien», hvis folk flest fikk vite hva som virkelig foregikk i de kongelige gemakker.
Bagehot hadde både rett og feil. Da danske prins Carl ble valgt til konge av Norge i 1905, fantes bare to republikker i Europa. En drøy generasjon senere var det bare en håndfull monarkier igjen, paradoksalt nok i noen av de mest likestilte og demokratiske landene i Europa. Umberto II, sønnesønnen til han med rideferdighetene, ble avsatt etter 34 dager ved makten i 1946. 54 prosent av italienske velgere hadde stemt for republikk i en folkeavstemning. Da Berlinmuren og kommunistregjeringene i Øst-Europa falt, var det ingen av de ny-demokratiske nasjonene som valgte å gjeninnsette kongefamilier som hadde levd i eksil.
Tross skandaler i det britiske og norske kongehuset blåser det i 2026 ingen republikansk vind i Europa, selv om det knaker i sammenføyningene.
Det grunnleggende problemet er at monarkiet med alle dets ritualer i bunnen er bygd på det rojale prinsipp, at kongelige i kraft av arv eller genetikk har spesielle lederegenskaper. Dermed fikk kongelige bare gifte seg med andre aristokrater, inntil kronprins Harald i 1968 satte sin stilling inn på å få Sonja. 13 år senere var kronprins Charles i Storbritannia den siste europeiske tronarving som ble tvunget til å gifte seg adelig, med tragisk utfall.
Å gjøre og å være
Å være kongelig er ikke noe du gjør, men noe du er. Du har i prinsippet ikke fritid, og kjærlighetslivet er et offentlig anliggende. Tidligere var dette enklere, for så vidt som kongelig ekteskap var et statsanliggende. Monarkene ble gitt betydelig frihet til å ordne med eget kjærlighetsliv på si. Charles i England klaget over at han ikke kunne ha en elskerinne, så lenge alle tidligere britiske kronprinser hadde hatt det.
Det skaper også nye utfordringer. Det gamle aristokratiet hadde sine egne regler og kodekser på vondt og godt. En hovedoppgave for dagens kongelige er å være internasjonale «døråpnere» for politikere og næringslivsledere. De ledes inn i et internasjonalt jetset-miljø og får en omgangskrets av makthavere, superkjendiser og kapitalister. Mange ønsker å speile seg i kongelig glans. Enkelte, har det vist seg, har langt mer penger enn moral.
Dette blir enda mer utfordrende ved et konstant mediepress. Mediene har ulik vurdering av hvor nærgående de kan være. Hvert lands medier har stort sett høyere terskel for hvor nært de kan gå på «sine egne» enn i omtalen av kongelige i andre land. Og selv om hver enkelt avis eller TV-stasjon kan opptre anstendig, kan det samlede trykket oppleves som nær ulidelig.
Dette gjelder i særlig grad medlemmer av kongefamiliene som ikke er direkte tronarvinger. I tidligere generasjoner, med langt høyere dødelighet i ung alder, var det nødvendig å ha «reserver». I dag er sannsynligheten for opprykk svært lav.
Mange har strevd med å finne fornuftige roller. Få har likevel valgt å bryte ut ved å gi fra seg titler. Statusen og oppmerksomheten er noe de har vokst opp med og er åpenbart vanskelig å gi slipp på. Personlige og økonomiske skandaler har fulgt med.
Lex Marius?
I 2002 var det norske kronprinsparet på offisiell reise til Sørlandet, der de deltok i en større festmiddag ved Høgskolen i Agder. Utpå kvelden kom kronprinsessens far, Sven O. Høiby, slentrende ut med et konjakkglass i hånden og slo av en prat med en gruppe journalister som sto ved utgangsdøren og ventet på at kronprinsparet skulle forlate middagen.
Høiby var pratsom og la særlig ut om barnebarnet Marius Borg Høiby. Han burde få en prinsetittel, mente bestefaren, men fryktet også for at han kunne bli mobbeoffer i skolen. Journalister i VG, Nettavisen og Se og Hør valgte å gjengi uttalelsene. Daværende nestleder i Norsk Journalistlag, Ann-Magritt Austenå, klaget (som privatperson) saken inn for Pressens Faglige Utvalg og mente Marius burde sikres det særlige vernet som sikres barn gjennom i medienes Vær Varsom-plakat.
VGs ledelse var dypt uenig. I tilsvaret til Pressens Faglige Utvalg fremholdt avisen at det ikke var noen grunn til å regne med at Marius
[…] er særlig sårbar under sin oppvekst sammenlignet med de fleste andre små barn. Snarere vil han vokse opp i en familie som gjennomgående har større muligheter til å verne om sitt privatliv enn de fleste andre {…] Det er kanskje grunn til å anta at kronprinsessens sønn vil vokse opp mer skjermet for uheldige forhold enn barn flest i dagens Norge. Derfor vil det bli helt feil dersom Pressens Faglige Utvalg gjennom fellende uttalelser nå skulle gjøre «barneparagrafen» i Vær Varsom-plakaten til en «Lex Marius».
Pressens Faglige Utvalg konkluderte med at god presseskikk ikke var brutt. Det gikk likevel ikke slik VG hadde spådd, ikke helt.
I dagslys
Monarkiets popularitet har falt i Norge etter rettssaken mot Marius Borg Høiby, kronprinsessens kontakt med Jeffrey Epstein og med prinsesse Märthas esoteriske rundkast som bakteppe.
Men ikke noe tyder på at monarkiet står for fall. Bagehot tok feil, institusjonen har overlevd både dagslys og blitzlys og har tross motgang vist stor evne til omstilling.
Det finnes en parallell til vår andre gamle tradisjonsbærende institusjon, den tidligere statskirken. Den har i løpet av en generasjon gjennomført en formidabel omstilling, både ved å kvitte seg med gamle moralpålegg (abort, homofili), men også teologisk. Bare et mindretall av kirkens medlemmer tror det deltakerne på de ukentlige høymessene faktisk sier at de tror i bekjennelsen, at Jesus en dag «skal komme igjen for å dømme levende og døde».
Det som svært lenge var selve kjernebudskapet, «Den lille Bibel», Joh. 3,16: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv», blir strøket fra Kirkens gravferdsrituale.
Men tross synkende medlemskap og fallende oppslutning holder Kirken det gående, i kraft av tradisjon og i sin stadig sentrale rolle som eventbyrå ved fødsel, konfirmasjon, ekteskap og død og som kollektiv terapeut ved traumatiske nasjonale begivenheter.
Gitt annet enn virkelige dramatiske samfunnsomveltninger, er det å vente at kongehuset holder det gående i hvert fall en generasjon til, kanskje to. Å leve i det luksuriøse glassburet som tilbys medlemmene av kongefamilien, er likevel svært lite å misunne.
Relatert
Sylvi Listhaug vil endre Norge, men klarer det ikke uten eksperthjelp
Pressen og de kongelige: Alt til sin tid
Institusjonene kommer ikke til å redde oss
«Visjoner er dyrt»
Generalistkommunen dør langsomt – hva skal komme etter?