Det er oppstått en diskusjon om hvorvidt Sylvi Listhaug er, eller er å betrakte som, en reell statsministerkandidat.

Jeg forstår at dette er et spørsmål som mediene stiller. Sylvi Listhaug selv svarer gjentatte ganger uklart på spørsmålet.

Men når alt kommer til alt, gir svaret seg selv: Fremskrittspartiet mener åpenbart at det er feil at hun ikke regnes med som en statsministerkandidat når for eksempel NRK planlegger sine ulike programmer. Og dermed har vel Fremskrittspartiet gitt svaret selv: Sylvi Listhaug er Fremskrittspartiets statsministerkandidat.

Men blir Listhaug statsminister?

Teoretisk sett er det selvsagt mulig. Og for mange velgere, særlig FrP-velgere, virker det helt logisk, hvis Fremskrittspartiet blir det største partiet på borgerlig side.

I praksis er det ikke like enkelt.

I skrivende stund viser en måling at det er «dødt løp» mellom borgerlig og rødgrønn side, men de rødgrønne har et overtak, ifølge Pollofpolls.no. Skal de borgerlige vinne, er det høyst sannsynlig at Høyre må gå frem, og at både Venstre og KrF må komme over sperregrensen. Ting kan selvsagt forandre seg, men det er slik situasjonen er nå.

Men dermed er også Listhaugs kandidatur litt svakere enn mange tror. For hvis Høyre vokser, og både Venstre og KrF kommer over sperregrensen, så er det sannsynligvis Erna Solberg som har flertallet på borgerlig side bak seg.

Både Venstre og KrF foretrekker Solberg fremfor Listhaug, og det er ikke så rart: Rent «matematisk» er en statsminister mer samlende, hvis han eller hun ikke representerer et ytterpunkt. Det betyr ikke at Venstre og KrF har problemer med å samarbeide med FrP. På noen områder er det lettere for dem enn det er å samarbeide med hverandre. Men de har, slik de har uttrykt det før, erfaring for at Solberg ledet den forrige borgerlige regjeringen på en god måte.

Og det er kanskje her mediene har et dilemma: Alle erfarne pressefolk kan «regne ut» at dette er situasjonen, nemlig at Listhaug er leder for det partiet som kan bli størst på borgerlig side, men uten at det nødvendigvis fører til at hun blir statsminister.

Det hører også med til historien at Listhaug tar høyde for dette selv i de uttalelsene hun ofte gjentar: Fremskrittspartiets utgangspunkt er at det største partiet på borgerlig side skal ha statsministeren (hvis det blir borgerlig flertall), men det er altså bare et utgangspunkt. Oversatt til et mer forståelig språk betyr det antagelig at Fremskrittspartiet kan være villig til å forhandle bort statsministerposten, hvis det blir aktuelt, eller akseptere Solberg som statsminister, hvis det er hun som har flertallet på borgerlig side bak seg.

Så hvordan skal mediene egentlig forholde seg til en situasjon, der 1) det er åpenbart og helt naturlig at Fremskrittspartiet har sin egen statsministerkandidat, men der 2) hverken de politiske realitetene eller Fremskrittspartiet egentlig helt tror på at det er mulig (eller ønskelig?) for Listhaug å bli statsminister?

Jeg tror kanskje NRKs Fredrik Solvang, tross alt, var innom et vesentlig poeng da han først kommenterte NRKs (opprinnelige) holdning: Man kan ikke bare få fordelene av å være statsministerkandidat. Man må også ta ulempene.

Og hva er så ulempene med å være statsministerkandidat?

Etter min mening er det noen felles utfordringer for alle erklærte og ikke helt urealistiske statsministerkandidater. Søkelyset på hva de vil og kan få til, og på hvordan de gjør det, blir sterkere.

Men det er nok også noen utfordringer som er særegne for dem som ikke har vært statsministre før. De kan, med rette, bli stilt enda flere kritiske spørsmål.

Jeg syns ikke det er noe problem at Fremskrittspartiet sannsynligvis lover litt mer enn Høyre, og antagelig mer enn partiet kan holde. I beste fall trekker det noe av politikken i riktig retning.

Jeg er mer spent på hvilken rolle Sylvi Listhaug har tenkt å spille som leder av den borgerlige koalisjonen.

Hun vet selvsagt at alle fire partier, altså Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og KrF, kan bli nødvendige for å danne flertall. Men er hun interessert i borgerlig samarbeid? Vil hun lede slik at alle de fire borgerlige partiene føler at det er en vinn-vinn-situasjon i å samarbeide med hverandre?

Hvilke initiativer har Listhaug og Fremskrittspartiet tatt for å bygge det borgerlige samarbeidet, skape tillit og legge et godt grunnlag for de forhandlingene som skal skje etter valget, dersom det blir borgerlig flertall?

Jeg har problemer med å se hva det er, men jeg vet heller ikke om Listhaug mener at det er viktig. Mitt inntrykk er at det er delte oppfatninger i Fremskrittspartiet om betydningen av å bygge og vedlikeholde et godt samarbeid på borgerlig side. Og la meg presisere: Samarbeid betyr ikke nødvendigvis samarbeid i regjering. Samarbeid betyr også samarbeid i Stortinget med de partigruppene som utgjør regjeringens parlamentariske grunnlag.

Fremskrittspartiet utmerker seg også ved å være det partiet på borgerlig side som er mest skeptisk til å inngå brede forlik med den andre siden i politikken.

Fremskrittspartiet ville for eksempel ikke være med på å inngå et forlik om ny barnehagelov, mens Høyre mente at det var riktig, fordi partiet greide å trekke politikken mot høyre. Alternativet til at de borgerlige partiene var med på et forlik, kunne vært en langt mer radikal og uforutsigbar politikk, mener Høyre, mens FrP antagelig vil mene at resultatet ikke ble bra nok.

Men hva vil være Listhaugs holdning som statsminister? Vil hun også som statsminister, kanskje til og med for en mindretallsregjering, motsette seg slike forlik, selv når forliket innebærer bedre og mer forutsigbar politikk enn alternativet? Det vil være et interessant spørsmål å få klarhet i.

Det kan i den forbindelse være verdt å minne om at Jonas Gahr Støre sa nei til flere forlik da han var i opposisjon, mens han nå synes å ha blitt en varm tilhenger av brede politiske forlik.

Det er ikke mitt inntrykk at Fremskrittspartiet nå er så opptatt av å bygge så gode relasjoner som mulig, på borgerlig side. Det er på en måte forståelig, for det reduserer antagelig muligheten til å markere eget parti og «ri» på den politiske høyrebølgen. Om det også reduserer muligheten for borgerlig valgseier, er vanskelig å si.

Men til syvende og sist er jo alle partier avhengige av å samarbeide med andre for å få innflytelse og makt. En statsminister må dessuten forsøke å være samlende, og også det krever at man bygger tillitsfulle relasjoner.

Beveger vi oss til utenrikspolitikken, er dette kanskje enda viktigere: Man må bygge relasjoner og nettverk og kjenne mange for å ha innflytelse som også Norge er tjent med. På noen områder har nok FrP allerede bedre relasjoner enn Ap-regjeringen har, men på mange områder må det bygges nye og sterkere relasjoner.

Jeg liker ikke, men har selvsagt respekt for Fremskrittspartiets holdning til EU, som ser ut til å bli stadig mer negativ. Forleden oppdaget jeg for eksempel, til min store overraskelse, at FrP også er villig til å nedlegge veto – eller mer presist; bruke reservasjonsretten – mot å forby blyhagl på skytebaner!

Jeg tror absolutt at Norge kan ha en statsminister som selv er, og som er leder for et parti som er, motstandere av norsk EU-medlemskap. Men jeg tror det er uhyre dristig å tro at EU har tålmodighet til å særbehandle et steinrikt og privilegert land som vil ha alle fordeler og ingen ulemper. Så hvordan skal Norge forvalte EØS-avtalen under en Listhaug-ledet regjering? Hva tenker Listhaug om det?

I det hele tatt:

Jeg håper sterkt på en borgerlig valgseier.

Jeg har alltid stemt Høyre, og etter å ha fulgt de borgerlige partienes oppturer og nedturer i mange tiår, er jeg blitt overbevist om at et godt borgerlig samarbeid er svært viktig for å oppnå gode borgerlige resultater. At også den andre siden nå har blitt så avhengig av å samarbeide, gir den borgerlige siden et fortrinn, fordi den borgerlige siden har mye mer trening i å samarbeide. Men da må dette fortrinnet utnyttes på en positiv måte.

Og dette fikk vi faktisk et godt eksempel på i den siste NRK Debatten-sendingen som Fredrik Solvang ledet før sommeren: Den borgerlige siden fremsto og opptrådte langt mer samlet enn den rødgrønne siden gjorde. Dette kan bli enda viktigere når vi nærmer oss valget.

Arbeiderpartiet går til valg på å regjere videre alene, men slik det ser ut nå, kan en fremtidig Ap-regjering bli avhengig av både Senterpartiet, SV, Rødt og MDG for å danne flertall. Ingen vet derfor om noen av disse partiene, som utgjør en svært sprikende koalisjon, likevel kommer inn i regjering eller hva slags samarbeidsavtaler de eventuelt vil inngå. Men de siste månedene har vist oss hva effekten er av at regjeringen har få mandater bak seg i Stortinget og må samarbeide med mange partier som de ikke har noen avtaler med: Politikken blir lett sprikende og uforutsigbar.

Høyre er ikke uvant med at Fremskrittspartiet blir største borgerlige parti i valg.

Det nye er at det kan skje, samtidig som det blir borgerlig flertall og borgerlig regjering. Da er vi, som er borgerlige velgere, kanskje enda mer avhengige av at det borgerlige samarbeidet blir tatt på alvor og fungerer godt.

Men hvem vil ta ansvaret for det nå?

I november i fjor skrev jeg et innlegg der jeg spurte om Sylvi Listhaug kan og vil være limet i et borgerlig samarbeid.

Jeg tror det er greit å spørre igjen.