En gang i 2019, mens Erna Solberg var statsminister, luftet Høyre-representanten Heidi Nordby Lunde sin frustrasjon.

Hun mente at Høyre fremsto som «limet i regjeringen», mens de andre borgerlige partiene i større grad fikk muligheten til å dyrke sin egen profil. Mange husker sikkert at Erna Solberg ble kritisert, fordi Fremskrittspartiets representanter fikk lov til å dobbeltkommunisere mens partiet var i regjering. De fortalte både hva partiet primært mente, og hva regjeringen mente.

Lundes frustrasjon skyldtes at Høyre ikke i samme grad fikk rendyrket sin egen politikk og egne løsninger, og at det gikk utover partiets oppslutning. For som hun sa: «Folk stemmer ikke på lim».

At Lunde hadde et poeng, er opplagt. Styringspartier som er «lim», kan i gitte situasjoner tjene på det, slik Høyre gjorde under pandemien, men de kan også tape på det.

Det førende partiet i en koalisjon, ofte et såkalt styringsparti, er nemlig dømt til å innta rollen som «lim». Det må være samlende og bygge tillit.

På borgerlig side i Norge er det stort sett Høyre som har hatt denne rollen. Tidligere Høyreleder og statsminister Jan P. Syse sa ofte det som sitter i ryggmargen hos mange Høyre–folk: Vi må henge sammen, ellers blir vi hengt hver for oss.

Å bygge et tillitsfullt og troverdig borgerlig samarbeid krever samarbeidsevner, tid og tålmodighet. Man må holde løfter og stå ved inngåtte avtaler med andre partier; forstå hvilke grenser som ikke kan overskrides, og sørge for at alle partier i et samarbeid får politisk gjennomslag.

Denne måten å tenke på, har dannet mønster for hvordan Høyres ledere har forholdt seg til samarbeid på borgerlig side. Og det gjelder ikke bare på politiske solskinnsdager. Også i nederlagets stund må borgerlig samarbeid vedlikeholdes og bygges, dersom man skal kunne gjenvinne makten.

Denne formen for inkluderende lederskap har vært veldig tydelig (og for noen frustrerende) også under Erna Solbergs ledelse. Hun tenker alltid på alle de fire borgerlige partiene, blant annet fordi hun har en langsiktig horisont, der hun vet at det er mange krevende situasjoner som skal forseres. Derfor mener hun også at alle partier må få noen «blanke seire».

Kan Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet spille den samme rollen?

Det spørsmålet blir aktualisert nå når FrP er i ferd med å bli landets største parti på målingene, og det er en slags forventning om at det største partiet bør få statsministeren, dersom det blir borgerlig flertall.

Jeg vet ikke hva Listhaug selv innerst inne tenker.

Jeg ville ikke være veldig forbauset, hvis hennes egentlige drømmescenario er en situasjon hvor Høyre og Fremskrittspartiet får flertall, men hvor FrP får litt lavere oppslutning enn Høyre. Kan hende syns hun, tross alt, at det kan være greit å slippe byrden ved å være statsminister eller å forhandle bort denne posten.

Hvis Listhaug ønsker å bli statsminister, forutsetter det, foruten borgerlig flertall, at Fremskrittspartiet blir største parti, og at de partiene hun skal samarbeide med, er villige til å inngå i en regjering hvor hun er statsminister. Om det blir Høyre alene, Høyre og Venstre, eller både Høyre, Venstre og KrF, gjenstår å se.

Mange antar nok at Venstre og KrF, dersom ett eller begge disse partiene er nødvendige for å danne flertall, vil foretrekke at Høyre har statsministeren. De vet hvem de får i Erna Solberg, fordi hun har erfaring og tillit som «lim» (tross alt som har skjedd), og fordi Høyre politisk står mer i midten i den borgerlige koalisjonen.

Det er nok også interessant å merke seg for Venstre og KrF at det ikke ser ut til at Listhaug og Fremskrittspartiet har noen ambisjon om å være «limet» i et samarbeid med dem.

Et eksempel fremkom på Dagsnytt 18 på tirsdag. Der gikk Listhaug til et frontalangrep på Venstre, noe som fikk Venstres Sveinung Rotevatn til, for første gang på svært lenge, å ta til motmæle. Venstre har stort sett avholdt seg fra å angripe FrP, og både Venstre og KrF har for lengst sluttet med å nekte å samarbeide med eller sitte i regjering med FrP. Likevel velger altså Listhaug, mens FrP er størst på målingene, å gå til angrep.

Og Venstre er ikke det eneste partiet som får høre det. Også Høyre blir nå ofte kritisert av Listhaug, blant annet for å ligne for mye på Arbeiderpartiet.

Dette lønner seg nok for FrP, for ellers ville ikke Listhaug gjort det. Men det fremstår ikke som en indikasjon på at hun ønsker å være en leder som bygger og videreutvikler et bredt borgerlig samarbeid.

Kanskje tar FrP sjansen på å virke splittende på borgerlig side så lenge det er «lønnsomt», for deretter å bli mer samlende, når det ser ut til å lønne seg?

Det er i så fall en risikabel strategi. Audun Lysbakken har illustrert det godt i boken sin: Senterpartiets «hakking» på SV over lang tid før valget i 2021 skadet det rødgrønne samarbeidet, og det er en skade som det kan ta lang tid å reparere.

En grunn til at FrP ikke tar det så nøye med Venstre og KrF, er nok at partiet satser mye på å få et grunnlag for å danne en ren Høyre/FrP-regjering.

Men hva skjer i Høyre, hvis de hver dag blir negativt fremstilt av Listhaug, samtidig som det fortsatt tas for gitt at Høyre skal oppføre seg som «lim»? Jeg tror dessverre ikke at det bygger tillit.

Erna Solberg selv faller nok ikke så lett ut av rollen. Det så vi et eksempel på i NRK Debatten på tirsdag. Selv etter en måling hvor hun og Høyre ble nummer to, noe NRK gjorde et stort poeng av, beholdt hun smilet og fatningen, mens hun forklarte Høyres politikk uten å snakke negativt om FrP.  

Men alle i Høyre er nok ikke like ubevegelige som Erna Solberg. Mitt tips er at det er andre i Høyre som er mer frustrert og irritert over måten FrP nå behandler Høyre på. Mange mener nok også at Høyre selv bør tre tydeligere frem som et borgerlig alternativ til Ap/Sp-regjeringen. Det beste ville være om Høyre greide det uten å angripe de andre borgerlige partiene.

Ingen vet hva de neste ti månedene vil bringe.

Fremskrittspartiet flyr høyt nå. Det er dem vel unt, og NRKs kommentator Tone Sofie Aglen forklarer årsakene godt i en kommentar på NRK.no.

Samtidig er det, etter min mening, vanskelig å se tegn til at Listhaug har ambisjoner om å bli en samlende statsminister. Veien til makt går gjennom samarbeid, og samarbeid krever at motsetninger bygges ned, ikke opp.

Å lede koalisjonsregjeringer med to, tre eller fire partier krever overbærenhet og vilje til å la nåde gå for rett.

Derfor blir det spennende å se hvordan Listhaug og Fremskrittspartiet vurderer og håndterer dette i tiden som kommer, og om Høyre kan ta et skritt opp og frem uten å kaste evnen til å være «lim» over bord.