Rolleforståelse og demokrati
Hvorfor ser ikke mediene ut til å bry seg om eller problematisere rollen Arbeiderpartiets partisekretær tilsynelatende spiller i beslutninger som burde tas av regjeringen eller stortingsgruppen?
Publisert: 22. juni 2022
Man skal være forsiktig med å rope ulv i utide.
Vi lever i et av verdens mest solide liberale demokratier, kanskje det aller mest solide.
Det er lite som tyder på at vårt demokrati kan gå i stykker.
Samtidig er lærdommen fra de senere år klar: Demokratier går ikke i stykker med et brak. De forvitrer sakte. Selv de sterkeste demokratier, som det amerikanske, kan synke ufattelig dypt på kort tid.
Francis Fukuyama er blitt mer klar over institusjonenes betydning. Institusjonene må være sterke.
Maktfordeling, mindretallsbeskyttelse og god rolleforståelse er helt essensielt i et liberalt demokrati.
Derfor er det ikke, slik noen ser ut til å tro, et faretegn at det er debatt om Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM), dens posisjon og rolleforståelse. Det er, tvert om, viktig at det debatteres.
Og det er ikke trivielt at Stortinget, nærmet ved en administrativ lapsus, omtaler NIM som et «kontrollorgan» på sine hjemmesider når det faktisk ikke er et kontrollorgan, men et rådgivende organ.
Et av de verste eksemplene på dårlig rolleforståelse som vi har sett de senere år, var da Sylvi Listhaug, som medlem av regjeringen, kritiserte et vedtak Stortinget hadde fattet, i et Facebook-oppslag. Det var usmakelig, men formelt sett var det viktigere at det var helt feil: En regjering kan ikke beklage seg over at Stortinget bestemmer. Hvis den ikke kan leve med Stortingets vedtak, må den gå av.
Et mer kuriøst eksempel var da en av Sylvi Listhaugs forgjengere, Anders Anundsen, fikk laget en slags reklamefilm for seg selv, på Justisdepartementets regning. Det var ikke like opplagt at det var feil, for det er ikke kritikkverdig at departementene hjelper statsråder til å få kommunisert sin politikk. Men det var i grenseland.
Også Erna Solberg, som vanligvis har god kontroll på maktfordelingen, gikk for langt da hun på sin halvårlige pressekonferanse våren 2017 mente at Olemic Thommessen burde gjenvelges som stortingspresident. Det hadde hun selvsagt ingenting med å mene noe om.
En mye større feil, fordi hele «apparatet» og alle stortingsgrupper var involvert, var den merkelige forestillingen som ble stelt i stand av Stortingets finanskomité da Nicolai Tangen skulle ansettes som sjef for NBIM (Oljefondet). Den prosessen rokket ved både maktfordelingen og sentralbankens lovfestede uavhengighet.
Stortinget – eller, mer presist, stortingsgrupper og enkeltrepresentanter – var også farlig nær å bryte med svært viktige prinsipper da det skulle ansettes ny sentralbanksjef.
En svært merkelig hendelse var da Hadia Tajik, som stortingsrepresentant (og jurist), møtte opp i en pågående rettssak og, langt på vei, tok stilling i saken. Det burde være tabu.
Akkurat nå er det Arbeiderpartiets partisekretær som forundrer mest.
Alle vet at partiorganisasjonen har en annen rolle i Arbeiderpartiet enn i for eksempel Høyre, der de valgte stortingsrepresentantene har mer å si når de først er valgt. Alle vet også at Arbeiderpartiets partisekretær er valgt av partiets landsmøte, mens Høyres generalsekretær er ansatt av sentralstyret.
Men likevel: Arbeiderpartiet er, i likhet med Høyre og alle andre partier, en privat forening. Partisekretæren i Arbeiderpartiet er ikke på noen måte folkevalgt eller del av Stortinget eller regjeringen.
Likevel virker det som hun spiller en altfor sentral rolle i stortingsgruppen og regjeringen.
Det virker blant annet som at det er partisekretæren i Arbeiderpartiet som (langt på vei) bestemmer hvordan partiets stortingsrepresentanter skal fordeles på de respektive komiteene i Stortinget.
Det virker som det er hennes privilegium (langt på vei) å bestemme hvem som skal være stortingspresident når først Arbeiderpartiet har presidenten.
Det virker også som hun har stor og kanskje avgjørende innflytelse på hvem som skal være statssekretærer og politiske rådgivere i departementene og ved Statsministerens kontor.
Og på toppen av det hele er det nå hun, altså partisekretæren i Arbeiderpartiet, som, på vegne av regjeringen (?), forteller Kristiansand kommune hvor skapet skal stå når det gjelder regjeringens beslutning om å la Søgne og Songdalen få gjennomføre folkeavstemninger om oppløsning av kommunen.
Hvorfor tiltar hun seg – eller hvorfor blir hun tillagt – en slik rolle når det egentlig er regjeringen og stortingsrepresentantene som tar beslutningene, som skal svare for seg, og som skal stilles til ansvar?
Står partiet over de som er valgt av folket? Og hvordan kan folket stille Stenseng til ansvar?
At rolleforståelsen i Arbeiderpartiet er så dårlig er interessant.
Jeg syns det er enda mer interessant at ingen i mediene – som selv er så avhengige av god rolleforståelse – ser ut til å bry seg om eller problematisere dette.
Det kunne fortjene en debatt.
Demokratier forvitrer tross alt, fordi de tar bitte små skritt i gal retning.
Innlegget var publisert i Minerva 20. juni 2022.
Mer fra Kristin Clemet
Oslo-skolen ble beskyldt for mye. Nå vet vi mer om hva som skjedde.
Vi trenger ikke en moraliserende stat
Kommentatorenes blindsone?
Relatert
Vil populismen definere Europa i vårt århundre?
Et ideal på det totalitære mennesket
Seiersdagen og løgnens imperium
Kunsten å temme rovdyr
Storbritannia etter Starmer
