Et ideal på det totalitære mennesket
I autoritære samfunn blir det som under normale omstendigheter regnes som svik, til lojalitet. Vi aner det samme mønsteret i Donald Trumps USA.
Publisert: 30. mai 2026
I 1932 ble tretten år gamle Pavlik Morozov og lillebroren hans funnet drept utenfor landsbyen Gerasimovka i Ural-regionen i det tidligere Sovjetunionen. Pavlik skulle bli utpekt som en av Sovjetunionens største martyrer.
I propagandaen ble Pavlik fremstilt som skolens flinkeste elev og energisk leder for lokalavdelingen til kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, Ungpionerene. Ifølge myten faren hans, Trofim, hjulpet «kulakker» ved å forfalske dokumenter for på den måten å undergrave kollektiviseringen. Det fikk unge Pavlik med seg. Derfor gjorde han sin plikt ved å angi sin egen far, folkefienden, til den lokale partikommissæren. Det endte i tragedie. Trofim ble henrettet. Som hevn tok Trofims slektninger livet av Pavlik og lillebroren.
Det lille som er kjent om den virkelige Pavlik, stemmer dårlig med myten. Han var etter alt å dømme lutfattig, analfabet og underernært. Ungpionerene fantes ikke i den gudsforlatte og utarmede landsbyen. Han skal ha sladret om farens utroskap til en lærer, og ikke om kontrarevolusjonær virksomhet. Hvem som faktisk drepte ham og lillebroren er det ingen som riktig vet.
Pavlik ble likevel et propagandaikon for millioner av barn. Han ble idealet på det totalitære mennesket. «Jeg anklager min far, ikke som hans sønn, men som en pioner», lød propagandaplakatene. Hundretusener av sovjetiske barn ble busset til Gerasimovka, statuer ble reist, bøker skrevet og teaterstykker oppført. Ifølge historikere var den folkekjære forfatteren Maxim Gorky en sentral pådriver for Pavlik-myten: «Hans navn må aldri dø».
For oss fremstår dette som grotesk. I den sovjetiske forestillingen ga den mening. Kommunistpartiet representerte den egentlige folkeviljens jernneve, og individet skulle underordnes det kollektive gode.
Fra slutten av 1970-tallet av begynte myten å falme. Etter Sovjetunionens fall ble Pavlik i stedet fremstilt som skurken i historien – «det lille svinet» som anga sin egen far. Statuer ble revet og propagandaen lagt bort. I den korte semidemokratiske perioden etter kommunismens kollaps ble det mulig å granske sovjetisk historie og minnekultur mer åpent. Memorial, organisasjonen som arbeidet med å dokumentere Sovjetstatens forbrytelser, forsøkte blant annet å etablere et nytt, sannferdig museum i Gerasimovka. I dag er Memorial forbudt i Russland.
Pavlik-historiens buegang og ende kan stå som illustrasjon på kommunismens besynderlige sammenbrudd. Sovjetunionens legitimitet hvilte på massiv bruk av propaganda og maktbruk, men var i virkeligheten tomme tønner. Nærmest over natten forduftet ikke bare en totalt gjennomgripende ideologi og en totalitær stat, men også de grunnleggende fortellingene. Russere flest sluttet brått å være kommunister, om de noen gang hadde vært det.
Kommunismens fall var et historisk brudd, men dessverre for russerne var det mye som ikke endret seg. Sovjetsystemet etterlot seg en befolkning som var flasket opp i en fiksjon, i et samfunn der det ikke fantes noe egentlig skille mellom løgn og sannhet, i det vi i dag vil kalle en postfaktuell verden. Et samfunn der borgerne på mange måter er umyndiggjort og langt på vei frarøvet moralsk selvstendighet. Når enkeltmennesket gjennom generasjoner blir underordnet staten, kuet, og fratatt innflytelse over eget liv, lærer folk å overleve ved siden av makten, ikke gjennom den.
Dagens Russland er igjen et sted der historien forfalskes, angiveri normaliseres og ideologisk kontroll preger samfunnet. Barn lærer å angi «illojale» familiemedlemmer. Lærere rapporterer elever som snakker om fred eller lager antikrigstegninger. Historikeren Ian Garner beskriver i boka «Generation Z – Into the Heart of Russia’s Fascist Youth» hvordan russiske barn og unge utsettes for intensiv indoktrinering etter invasjonen av Ukraina. Halvmilitære ungdomsorganisasjoner bygges opp etter modell av sovjetiske pionerer. Målet er å forme en ny generasjon aggressive patrioter preget av lojalitet til staten og fiendebilder av omverdenen, denne gangen i fascistisk innpakning, motsatt av kommunismen, men like fullt på rim med fortiden.
Mange har også sett dokumentaren «Pavel mot Putin» på NRK, som i sanntid skildrer militarisering og propaganda i russiske skoler gjennom læreren Pavel Talankins erfaringer.
Men kan man oversette virkeligheten i et totalitært samfunn til mer «normale» autoritære omstendigheter? Totalitarisme forutsetter en ideologisk stringens, absolutt tyranni og gjennomgripende tvang der borgerne skal formes til nye mennesker. Likevel er ikke den totalitære stat betingelse for at autoritært lederskap overvåker og kuer egen befolkning.
Kanskje er det mulig å trekke noen paralleller til utviklingen i dagens USA. Også Trump og MAGA-bevegelsen ser verdien i ideologisk historierevisjon og har derfor satt inn støtet for å underlegge seg institusjoner som forvalter historie og kollektiv hukommelse – skoler, universiteter, medier, kulturinstitusjoner og arkiver.
Trump og MAGA-bevegelsen har flere ganger støttet ordninger der borgere oppfordres til å rapportere inn lærere, offentlige ansatte eller institusjoner som anses som «woke» eller politisk illojale. Det gjelder blant annet tipslinjer for å melde inn ansatte i skoler, universiteter og statsapparatet. Kritikerne mener slike systemer bidrar til å normalisere ideologisk overvåking, mistenkeliggjøring og en kultur der folk oppfordres til å angi hverandre av politiske grunner.
Løgnen om at Joe Biden ikke vant valget i 2020 har blitt stående som en trosbekjennelse for millioner av republikanere. Når embetsmenn og folkevalgte ikke lenger tør svare klart på om et demokratisk valg faktisk var legitimt, sier det noe om hvor sterkt presset om lojalitet er blitt. Mobben som angrep Kongressen, er gitt amnesti og har nå status som patrioter. Det såkalte «slush»- fondet på tjue milliarder kroner, er de facto belønning og oppreising til overgriperen og derfor vanskelig å tolke som annet enn regimeaktiv produksjon av blind lojalitet.
Det som under normale omstendigheter er regnet som svik, blir til lojalitet. Slik oppstår den samme politiske logikken som Pavlik -myten hvilte på: Forestillingen om at den høyeste dyd ikke er integritet eller sannhet, men viljen til å underordne seg.
Det som binder den sovjetiske og den amerikanske historien sammen, er forholdet mellom sannhet og lojalitet. Filosofen Hannah Arendt skrev at mennesket i den totalitære staten ikke nødvendigvis tror på så mye, men at det mister mye av evnen til å skille mellom sant og usant, mellom rett og galt.
Etter ti år med Trump-støy og omskriving av virkeligheten begynner mange amerikanere å virke utmattet, som om de gradvis aksepterer at de er fanget i noe de ikke helt vet hvordan de skal kunne motvirke, slik at lojalitet eller taushet blir forstått som veien til sinnsro. I beste fall, og mer sannsynlig, så vil det snu, og USA finne tilbake til noe mer stabilt og demokratisk.
Forskjellen er at det amerikanske falskneriet og hykleriet ligger åpent i dagen og er tilgjengelig for alle, noe som var en umulighet i det sovjetiske samfunnet. Slik Abraham Lincoln (muligens) skal ha sagt, så kan du lure alle mennesker noen ganger, og noen mennesker hele tiden, men du kan ikke lure alle mennesker hele tiden.
I verste fall har umyndiggjøringen allerede begynt – ikke gjennom tvang alene, men gjennom utmattelse og pragmatisk underkastelse. Uansett hvordan det går, er skade gjort. Det har skjedd ting i den amerikanske offentligheten som kan bli vanskelig å gjenopprette til fulle.
Imens ligger stakkars Pavlik et sted på tundraen, forhåpentligvis intetanende om at han ble kasteball mellom de som mente han var Sovjetunionens helt og de som mente han var et lite svin.
Teksten er publisert i Dagsavisen 28.5.2026.
Relatert
Seiersdagen og løgnens imperium
Når politikere plukker velgerne
Fra maktspill til katastrofe
Norge må støtte opp om demokratibevegelsen i Venezuela
Når makt samler seg, trues friheten og demokratiet
