USA valg — Image by John Mounsey from Pixabay.

Demokrati

Når politikere plukker velgerne

Et av symptomene på landets demokratiske utfordring er fenomenet hvor politikerne plukker velgerne, fremfor vice versa.

Publisert: 11. mai 2026

For snart 200 år siden reiste den franske aristokraten Alexis de Tocqueville til USA for å studere den kommende supermakten. Resultatet ble et av de mest innflytelsesrike verkene om USA, boken Democracy in America. Det offisielle oppdraget var å undersøke de sosiale forholdene i fengslene, men den egentlige planen var å studere hvorfor demokratiet slo rot i USA, i motsetning til i mange andre land. Til tross for sine mangler var USA da et strålende eksempel på et velfungerende demokrati. 200 år senere må vi snarere spørre: Hvorfor fungerer demokratiet i USA dårligere enn i sammenlignbare land?

Et av symptomene på landets demokratiske utfordring er fenomenet hvor politikerne plukker velgerne, fremfor vice versa. Såkalt «gerrymandering» har en lang historie i USA, men problemet har eksplodert under Donald Trump.

Selve begrepet stammer fra 26. mars 1812, da Boston Gazette publiserte en artikkel med tittelen «Gerry-mander». Artikkelen handlet om endring av valgdistrikter i Massachusetts, hvor et av distriktene fikk en form som lignet en salamander. Ettersom guvernøren i staten, Elbridge Gerry, underskrev loven, ble taktikken omtalt som «gerrymander». Historiens paradoks er at Gerry ikke ønsket å skrive under på loven, men ble presset av partiet sitt (Democratic-Republican party). Personen som oppfant uttrykket har aldri blitt identifisert, men begrepet ble udødeliggjort av tegneren Elkanah Tisdale.

Gerrymandering har alltid vært en utfordring i USA, men i de siste årene har problemet økt, som følge av sterkere polarisering. Når det er vanskeligere å få velgere til å skifte parti, blir valgdistriktenes utforming relativt viktigere. Brennan Center for Justice, beskriver ulike måter å rigge valgdistrikter på. Grovt sett kan de deles i to: 1) «Packing». Her samles motstanderpartiets velgere i ett eller få distrikter, slik at velgere konsentreres og motstanderpartiet vinner i noen få distrikt, mens eget parti kan spre et flertall av velgere i flere distrikt. 2) «Cracking». Det innebærer å splitte motstanderpartiets velgere slik at de blir i mindretall i flere distrikter. I stedet for å vinne ett distrikt 55–45, taper de flere distrikter 48–52. I begge tilfeller er målet å sørge for at flest mulig av motstanderpartiets velgere ikke blir representert.

I henhold til den amerikanske grunnloven skal det foretas en folketelling hvert 10. år, og det er på grunnlag av denne folketellingen at antallet kongressrepresentanter i hver delstat avgjøres. Men én ting er antallet, en annen ting er hvordan distriktene innad i delstatene skal utformes.

Og det er her problemene starter.

I USA er det delstatene selv som har ansvar for valgdistriktene. I hovedsak er det også delstatene selv som tegner opp distriktene, selv om flere delstater har brukt uavhengige kommisjoner i et forsøk på å gjøre prosessen bedre. Særlig California under guvernør Arnold Schwarzenegger var opptatt av rettferdig utforming. Men som hovedregel har begge parter tegnet valgdistrikter som favoriserer ens eget parti, slik vi kunne observere etter folketellingen i 2020. Nok en gang gjorde Donald Trump en uheldig praksis mye verre. I 2025 presset Trump Texas til å tegne nye valgdistrikter som reduserer den demokratiske representasjonen fra Texas i Kongressen. Delstaten har i dag 38 representanter, hvorav 13 er demokrater. De nye distriktene vil gi demokratene fem færre representanter, gitt at valgresultatet er noenlunde likt som i 2024. Nå kan denne type gerrymandering slå tilbake. Dersom demokratene gjør et brakvalg, kan republikanerne risikere å tape distrikter som de i utgangspunktet skulle vinne.

I alle tilfeller gav dette demokratene et dilemma: Skulle man være «snill gutt» eller skulle man svare med samme metode? Demokratene valgte det siste, og til Schwarzeneggers irritasjon satte guvernør Gavin Newsom i gang en prosess som endte med at demokratene fikk fem ekstra mandater fra California (gitt samme valgresultat som i 2024). Dette trigget en gerrymander-krig, hvor røde og blå delstater prøver å utligne hverandre i å rigge distriktene til fordel for eget parti. Men selv om delstatspolitikere vedtar valgdistriktene, må de forholde seg til føderal lov, blant annet «Voting Rights Act» fra 1965. Denne loven var viktig for å motvirke rasediskriminering. Dagens Høyesterett har i ulike dommer svekket loven, og 29. april bestemte Høyesterett (Lousiana v. Callais) at Louisianas nye kongresskart var ulovlig, fordi delstaten utformet et distrikt som sikret minoritetsrepresentasjon på en måte Høyesterett mente var en grunnlovsstridig «racial gerrymander». Det er uklart hvordan delstaten vil håndtere dommen videre, men det kan potensielt føre til at ingen svarte fra delstaten blir å finne i Kongressen.

Det som ikke er uklart, er den negative effekten dette har på demokratiet. En av konsekvensene er at et økende antall distrikter blir utformet slik at konkurransen uteblir. Grovt regnet er det kun 10 prosent av valgdistriktene som er såkalt «competative», hvor det er reell konkurranse om å vinne. En viktig betingelse for demokratiet er reell konkurranse om valgene; når denne konkurransen svekkes, svekkes også demokratiet.

Jeg har forståelse for at demokratene i dette tilfellet ikke kunne sitte stille og overlate til Trump å rigge valgdistriktene. Her måtte demokratene svare ved å bruke samme metoder. Løsningen på lengre sikt er enkel. Det er å bruke uavhengige kommisjoner som etter beste evne utformer distrikter som gjenspeiler velgernes preferanser. Det vil selvsagt ikke bli helt perfekt, men det vil være mye bedre enn dagens praksis. En annen fordel er at en slik løsning er populær blant velgerne. I et demokrati burde det ha noe å si.

Teksten er publisert i Stavanger Aftenblad 9.5.2026.

Publisert: 11. mai 2026