Kunsten å temme rovdyr

Anders Fogh Rasmussen ønsker seg en demokratisk allianse som kan fryse ut rovdyrene på verdensscenen. Det er ingen dum idé.

Skjalg Stokke Hougen

Publisert: 18. mai 2026

I boken Rovdyrenes tid skriver Giuliano da Empoli at det nå er de nye Borgiaene som dominerer verden. Hvem er disse? De er personer som lever opp til Machiavellis idealfyrste, Cesare Borgia, med maktbruken sin. Typer som Donald Trump, Mohammed bin Salman og Nayib Bukele, for å nevne noen. Disse fyrstene lever godt med, og livnærer seg av, kaoset som rår i verden. For dem er kaos en stige. Og de er mer enn villige til å klatre den.

Vi lever så sannelig i rovdyrenes tid. Spørsmålet er hva vi skal gjøre med det.

Anders Fogh Rasmussen, tidligere dansk statsminister, NATO-sjef og tørrlagt transatlanter, mener han har et svar. Han mener verdens demokratiske land må samle seg om å temme rovdyrene.

Sterke menn forstår bare makt

Verdens demokratier kan, ifølge Fogh Rasmussen, klare seg selv dersom de finner sammen. Da må silkehanskene av først. Og vi må slutte å smigre rovdyrene. Det er kun kontante motsvar som blir respektert. De sterke mennene i verden forstår kun maktens språk. Selv om Trump, Putin og Xi Jinping er forskjellige, har de dette til felles. De ser på verdier og prinsipper som svakhet, det er heller målet som helliger midlene.

Det underliggende i resonnementet til Fogh Rasmussen er at alliansen mellom Europa og USA ikke lenger er det den var. Vi må derfor være proaktive, fremfor reaktive, i dette forholdet.

Spørsmålet er ikke lenger om USA kan lede den frie verden, slik de har gjort de siste 80 årene, men om de i det hele tatt ønsker å lede. Under Donald Trumps andre presidentskap er det tydelig at han ikke har noen interesse av det. America first viser seg å bety America first.

Erfaringen så langt viser at Trump, i likhet med Xi, enten ønsker underkastelse eller vasallstater. Derfor trenger verdens demokratier en tredje vei. Vi må være i stand til å ta vare på oss selv, og da må vi henge sammen. Vi må kunne temme rovdyr.

D7

Anders Fogh Rasmussen lanserer derfor ideen om det han kaller D7 – Democracy Seven. En demokratisk blokk som skal bestå av Canada, Storbritannia, Japan, Australia, New Zealand, Sør-Korea og EU.

Tanken er altså at de demokratiske statene i verden må sette i gang en prosess med «friendshoring». De må jobbe tettere sammen for å sikre seg mot rovdyrene der ute. Det låter som en mer konkret versjon av Mark Carneys visjon om en verdensorden der mellomstater finner sammen på pragmatisk vis, eller en mer omfattende versjon av ideen om strategisk autonomi for Europa.

Tanken er ikke søkt. Blokken er ikke uten makt og ressurser: den ville for eksempel stått for 30 prosent av verdens BNP. Landene utenfor EU har dessuten viktige militære ressurser, særlig innen etterretning. Det er nok der vi er mest avhengige av amerikanerne.

Denne blokken skal ifølge Fogh Rasmussen kunne samarbeide med andre land, som for eksempel Norge eller India. Selv om den er tuftet på å verne om demokratiske verdier, vil den være pragmatisk.

Han peker ut seks områder D7 må samarbeide om:

Handel. Fremfor å se mot fastlåste WTO vil D7 jobbe pragmatisk og inngå avtaler seg imellom og med andre land. EUs nylig inngåtte handelsavtale med India er et eksempel til etterfølgelse. Det samme er avtalen med MERCOSUR-landene.
En økonomisk artikkel 5. Hvis ett medlemsland utsettes for økonomisk press, stiller de øvrige opp med motmidler og gjengjeldelse mot den som utøver presset. For små stater gjør dette livet lettere i møte med større og mektigere stater. Både Kina og USA bruker handel som et pressmiddel, og det er svært få land som kan stå imot press fra disse på egen hånd.
Teknologi. D7-landene må investere massivt i teknologi. Om man skal unngå å bli avhengig av teknologi vi ikke kan stole på, slik som den kinesiske, er D7-landene nødt til å gå sammen om felles standarder. Vi må ikke gjøre oss sårbare her.
Sjeldne jordarter. D7 må utfordre Kinas dominans innen sjeldne jordarter, blant annet ved å tilby ressursrike land i Afrika gjensidige avtaler som et alternativ til kinesiske betingelser.
Forsvar. Felles etterretning og overvåkning, basert på felles systemer som gjør det enkelt å samarbeide, er høyst nødvendig. Hver for seg mangler D7-landene tilstrekkelig kapasitet innen etterretning, overvåkning og rekognosering, men om de jobber sammen vil denne utfordringen bli langt mindre prekær.
Ingen rikmannsklubb. Medlemmene må sørge for å koordinere investeringer, særlig innen infrastruktur, i utviklingsland. Dette må gjøres for å knytte bånd til land som ønsker å samarbeide med demokratiske land, fremfor å måtte gjøre seg avhengig av Kina, som forsøker å utnytte land til sin fordel.

Handelskrigen mellom Kina og USA virker å være Fogh Rasmussens største bekymring, og den er det utvilsomt viktig å demme opp for. Han peker på at Trumps handelskrig ville vært lettere å håndtere med en blokk som det D7 kan være. Det samme er tilfellet for land som Litauen, som har blitt straffet av Kina for å ikke danse etter deres pipe.

Om rovdyrene ikke nødvendigvis temmes, vil de i det minste kunne fryses ut av en koalisjon med villige mellomstater, ledet an av en demokratisk blokk.

Hva med Norge?

Verdens demokratiske stater er ingen Borgiaer. Vi foretrekker orden fremfor kaos, vennskap over fiendskap og fred over krig. Men vi har uansett ikke noe valg, vi må tilpasse oss rovdyrenes tid.

Norge har alltid vært med i verdenshistoriens fremste rovdyrtemmer: NATO. Spørsmålet fremover er om dette er tilstrekkelig. Det er også et tankekors at vi ikke inkluderes i et foreslått initiativ som dette. Årsaken er naturligvis at vi ikke er med i EU.

Norges dilemma er tredelt: Skal vi satse videre på at NATO forblir NATO slik vi kjenner det, med en amerikansk sikkerhetsgaranti? Skal vi sitte og vente på at et initiativ, som det Fogh Rasmussen foreslår, plutselig skal krystallisere seg? Eller skal vi ta steget og gå inn for et fullverdig EU-medlemskap?

Selv mener jeg at EU er det minst ille alternativet, gitt at det er det nærmeste vi kommer en slik demokratisk geopolitisk blokk. EU har for eksempel allerede en slags økonomisk artikkel 5, i form av sin handelsbazooka, som Norge burde vært en del av. Vi har selv opplevd å bli fryst ut av Kina. Det er godt å ha venner, også for Norge.

Rå makt dominerer på verdensscenen. Europas viktigste lærdom fra krigen i Ukraina er at det beste svaret på dette er å stå imot. Om makt er språket fienden snakker, gjelder det å selv bli flytende i det.

Rovdyr kan nemlig ikke temmes, de trenger å få seg en på trynet.

Teksten er publisert i Minerva 13.5.2026.

Publisert: 18. mai 2026