Storbritannia etter Starmer

Få tror Storbritannias statsminister, Keir Starmer, overlever i jobben til neste valg. En erstatter vil neppe redde partiet.

Kjetil Wiedswang

Publisert: 13. mai 2026

Keir Starmer er historisk upopulær som statsminister for Labour, det britiske arbeiderpartiet. Satser du penger hos landets bookmakere på at han vil beholde jobben frem til parlamentsvalget om tre år, får du gode odds. Inntil videre overlever han likevel, fordi hans motstandere i partiet ikke klarer å bli enige om hva og hvem de ønsker i stedet. Knapt noen varianter av sosialdemokratisk økonomisk politikk virker politisk attraktive i dagens Europa.

Lokalvalgene i Storbritannia i mai ble en katastrofe for Labour. Partiet tapte nær 1500 representanter i kommunestyrene og mistet blant annet flertallet i Wales, for første gang på hundre år. Det skjedde mindre enn to år etter at partiet vant det nest største flertallet i parlamentet etter annen verdenskrig. Den tidligere riksadvokaten Keir Starmer ble statsminister som et noe fargeløst, men tilsynelatende kompetent alternativ til sine konservative forgjengere: den flamboyante og skandaleplagede Boris Johnson, deretter Liz Truss, som med en ellevill liberal økonomisk politikk skremte vannet av obligasjonsmeglerne og ble tvunget ut etter bare noen uker i jobben. Erstatteren Rishi Sunak kunne gjøre lite for å rette opp inntrykket av konservativ inkompetanse.

Den raske nedturen

Starmer lovet orden og økonomisk vekst, men leverte ikke. Starmer selv og andre regjeringsmedlemmer surret seg vekk i noen småskandaler med økonomiske gaver, av samme type som plaget de konservative forgjengerne. Han begikk åpenbare tabber, som å kutte i støtte til fyringsutgifter for pensjonister, og foretok stadige politiske snuoperasjoner. Strømmen av migranter over Den engelske kanal, som Starmer lovet å stanse, har fortsatt. Det toppet seg da det ble avslørt at Peter Mandelson, den tidligere Labour-strategen som Starmer hadde utnevnt til ambassadør til USA, hadde et langt nærere forhold til Jeffrey Epstein enn han tidligere hadde innrømmet.

Det viktigste var at den økonomiske veksten Starmer lovet, aldri kom. Velgerne surnet. På meningsmålingene har de flyktet både til høyrepopulistiske Reform UK og til det venstrepopulistiske Green Party. Lokalvalget bekreftet tendensen.

Tirsdag 12. mai hadde nær hundre av Labour-representantene i Parlamentet forlangt Starmers avgang. Fire juniorministre hadde trukket seg. Men i et regjeringsmøte forklarte Starmer at han ikke hadde noen planer om å gå av. Riktignok kan partigruppen i Parlamentet utløse en ny lederavstemning hvis de kan samle støtte fra en femtedel av representantene — i dagens parlament 81 representanter. Men det forutsetter at de kan samle seg om en alternativ kandidat, og det kan de foreløpig ikke.

Alternativene

De fremste kandidatene er Andy Burnham, ordfører i Manchester, som tilhører den moderate venstresiden i partiet. Han er populær blant partimedlemmene som en handlekraftig politiker. Han kan imidlertid ikke stille nå, fordi han ikke sitter i Parlamentet. Han kunne ha gjort det om han, som han ønsket, var kandidat til et suppleringsvalg i februar. Starmer og ledelsen i partiet nektet ham imidlertid å stille. Begrunnelsen var at dette igjen ville utløse et nyvalg av ordfører i Manchester, et valg Labour fryktet å tape. Resultatet ble at Labour tapte suppleringsvalget til kandidaten for De grønne.

Det klareste alternativet er helseminister Wes Streeting, som tilhører høyresiden i partiet, og som blant annet ønsker et mye tettere forhold til EU. Han er populær blant partiets medlemmer i parlamentet, regnes som en mye bedre kommunikator enn Keir Starmer, og kan blant annet vise til at han som statsråd har fått ned ventelistene på sykehusene. Problemet er at han er mindre populær blant medlemmene i partiet, som ligger til venstre for gruppen i parlamentet, og som i siste runde skal avgjøre ledervalget gjennom en uravstemning.

Det kan dermed dra ut. De britiske kommentatorene som følger spillet tettest, mener likevel at løpet er kjørt for Starmer — om ikke nå, så i god tid før neste parlamentsvalg.

The economy, stupid

Spørsmålet er om det vil hjelpe å skifte sjef. Sist Labour tok over regjeringsmakten etter en lang periode med konservativt styre, var i 1997, den gang under den unge og karismatiske Tony Blair. Han hadde et klart prosjekt. Det var «New Labour», med ambisjon om å løfte de svakeste i samfunnet ved å bruke markedsøkonomiske verktøy. Det fungerte, i hvert fall i forhold til velgerne. Labour vant tre valg på rad, noe partiet aldri hadde klart tidligere. Men også dette surnet etter hvert, ikke minst etter Blairs støtte til USAs krig i Irak.

Blair hadde tatt over en økonomi som var i god stand etter oppgangen på 1990-tallet.

Starmer arvet nedturen etter finanskrise, pandemi, brexit og Ukraina-krigen. Den økonomiske politikken han har ført, har vært mer tradisjonell sosialdemokratisk enn Blairs sentrumsorienterte kurs. Skattene er økt, statsgjelden er gått opp, og offentlige utgifter har gått oppover. Han har lovet et tettere forhold til EU. Men ikke noe har foreløpig gitt stor økonomisk gevinst.

Han kan unnskyldes med at statslederne i Berlin og Paris har omtrent de samme problemene, med Xi Jinping, Vladimir Putin og Donald Trump som hovedskurker. Utfordringene er de samme: Velgerne rømmer fra tradisjonelle maktpartier til høyre- og venstrepopulister.

Det britiske paradokset er at et flertall av velgerne i dag mener brexit var en veldig dårlig idé, og at det ville tjent landet bedre å forbli medlem av EU. Men samtidig er Reform UK, ledet av brexit-generalen Nigel Farage, landets største parti. Ut fra dagens meningsmålinger — og det særskilte britiske valgsystemet, som gir store styringstillegg til de største partiene — ligger Farage an til å bli landets neste statsminister.

De siste tiårene har sosialdemokratiske partier i land som Nederland og Frankrike smeltet ned i økonomiske nedgangstider. Labour risikerer å bli neste, uansett hvem som sitter i statsministerboligen i 1 Downing Street ved neste parlamentsvalg.