Demokrati

Vil populismen definere Europa i vårt århundre?

Populister spiller på misnøye, overdriver og skaper polarisering. Men andre politikere glemmer ofte at populistene har mye rett, især om innvandring.

Eirik Løkke

Publisert: 31. mai 2026

Da Trygve Bratteli i sin tid oppsummerte Arbeiderpartiets suksess, formulerte han vinneroppskriften på følgende måte: «Vi forsto den tid vi levde i, og ga svar velgerne trodde på».

50 år senere opplever tradisjonelle partier det stikk motsatte; manglende troverdighet. Det innebærer at flere velgere søker seg mot populistiske partier.

Hva skjer med Europa, dersom Frankrike, Tyskland og Storbritannia styres av høyrepopulister? Og er det mulig å stoppe lekkasjen?

For all del; det finnes lyspunkter. USAs president Donald Trump er upopulær, EU er mer populær enn på lenge (også blant briter), og Viktor Orbán mistet makten i Ungarn etter 16 år med antidemokratisk politikk.

Dessverre er det liten grunn til å tro at lyspunktene innebærer en slutt på den populistiske bølgen. For selv om brexit har vært en katastrofe, har Nigel Farage og hans Reform overtatt som Storbritannias største parti på meningsmålingene. I Frankrike har Nasjonal Samling (RN) en stor mulighet til å vinne presidentvalget neste år, mens Alternativ for Tyskland (AfD) på flere målinger er Tysklands største parti.

Selv om det er nasjonale forskjeller, er grunnene til partienes suksess ganske like.

For det første kan man ikke overdrive innvandringsmotstand som velgermagnet. Det er mange år siden David Cameron og Angela Merkel erklærte multikulturalismen for mislykket. Ikke desto mindre har landene fortsatt høy innvandring og store integreringsutfordringer.

Frankrike er kan hende i størst problemer. Områdene rundt Paris og de andre store byene er et testament på mislykket innvandringspolitikk.

For det andre fronter partiene en tøffere kriminalitetspolitikk.

For det tredje tjener partiene på mistillit til systemet. Velgerne føler seg fremmedgjort av tradisjonelle partier, og populistene kan fremstille seg selv som en del av folket – mot eliten.

For det fjerde er partiene kritiske til klimatiltak og avgifter.

Et siste poeng er at manglende økonomisk vekst gir større grobunn for populismen.

Med andre ord har kommentator Edward Luce i Financial Times helt rett når han hevder at grunnlaget for ytre høyres vekst er minst like relevant i dag som for 10 år siden. Den økonomiske og kulturelle utviklingen har skapt – og fortsetter å skape – grobunn for populisme. Allerede i 2010 erklærte daværende EU-president, Herman van Rompuy, populisme som den største trussel mot det europeiske demokratiet.

Det er ikke vanskelig å være enig i at populister spiller på misnøye, overdriver og skaper polarisering. Men det tradisjonelle politikere ofte glemmer, er at populistene har mye rett, især om innvandring. Mange velgere er lei unnskyldninger, moralisering og rasismebeskyldninger, all den tid de kan observere mislykket integreringspolitikk på daglig basis.

Intet sted er konsekvensene av politikken lettere å observere enn i Sverige. Her ble velgerne, av et samlet politisk system, bedt om å akseptere høy innvandring, og møtt med påstander om rasisme, dersom man pekte på utfordringene. I så måte burde man ikke la seg overraske over at Sverigedemokraterna fikk høy oppslutning. Om noe burde man undre seg over hvorfor de ikke fikk større oppslutning.

De samme mekanismene og den samme utviklingen ser vi i flere land. Blant annet i de store europeiske nasjonene.

Hva bør så tradisjonelle partier gjøre for å komme på offensiven igjen?

For det første kan de begynne med å tale sant om problemene. Europa har en stor utfordring når det gjelder ikke-vestlig innvandring, og det skaper store sosiale og økonomiske problemer.

Jeg tror ikke etablerte partier vil komme på offensiven uten å begrense problemet som ikke-vestlig innvandring skaper. Det er åpenbart ikke tilstrekkelig, men en nødvendig betingelse for politisk suksess.

Dernest kommer man ikke utenom ansvarliggjøring. Ved å gi slike populister makt, vil de måtte ta ansvar i møte med velgerne. Det gir incentiver for å opptre mindre ekstremt. Det vil samtidig styrke legitimiteten gjennom å inkludere velgere som tidligere ikke er blitt representert.

Sist, men ikke minst, må tradisjonelle partier gjenoppfinne seg selv ved å levere gode politiske svar på utfordringer som skole, velferd, klima. Viktigst av alt er å skape grobunn for et dynamisk næringsliv som er en forutsetning for fremtidig europeisk velstand.

Hvis tradisjonelle partier skulle mislykkes, vil du – for å parafrasere Leonard Cohen – neppe like det som kommer etterpå.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 29.5.2026.