Insentiver

Publisert: 1. april 2019

Hva er insentiver?

Insentiver er drivkrefter bak menneskelig handling. Dermed kan endring av insentiver føre til endringer i hvordan mennesker opptrer. Forenklet sett kan man si at man endrer insentiver ved å gjøre noe enten mer «lønnsomt» (når man vil ha mer av en bestemt aktivitet) eller mer «kostbart» (når man vil ha mindre av det). Belønningene eller kostnadene kan være både økonomiske (for eksempel gjennom lavere priser) eller ikke-økonomiske (som gjennom enklere tilrettelegging).

I bokmålsordboka kan vi lese at andre ord for insentiv er «beveggrunn» eller «spore» (som i en spore til videre innsats). Ifølge Store Norske Leksikon (SNL) er insentiver «noe som motiverer til menneskelig handling».

Indre og ytre insentiver

I psykologien er det vanlig å skille mellom ytre (ekstrinsisk) og indre (intrinsisk) motivasjon, og tilsvarende kan vi skille mellom ytre og indre insentiver. SNL beskriver forskjellen slik: «Ytre insentiver kan for eksempel være belønning i form av økonomisk gevinst. Indre insentiver kan være opplevelsen av tilfredshet eller glede ved den handlingen eller aktiviteten man har gjort.»

Å påvirke ytre og indre insentiver på en slik måte at mennesker endrer eller justerer sine handlinger, er et tema som opptar alle som ønsker å oppnå politiske, økonomiske eller organisatoriske mål.

Økonomiske insentiver

Spesielt er økonomiske insentiver sentrale i den politiske debatten. Det er ikke noe nytt. Da Adam Smith i 1776 skrev om markedsøkonomiens fordeler, brukte han som eksempel at når bakeren forfølger sine egne interesser, tjener det også hans kunder, som får anledning til å kjøpe brød, og videre tjener dette hele samfunnets interesser. Med andre ord beskrev han en situasjon der bakerens økonomiske insentiver gjør at han handler i tråd med samfunnets beste.

I dag møter vi diskusjoner om økonomiske insentiver i de fleste deler av politikken: Hvor mye har de økonomiske insentivene å si for hvor lang foreldrepermisjon vi tar ut? Hvordan skal vi innrette velferdsordningene slik at alle har økonomiske insentiver til å arbeide? Skal vi endre skatter eller avgifter slik at vi får sterkere økonomiske insentiver til å ta klimavennlige valg?

Kritikk

Samtidig som økonomiske insentiver gjennomsyrer den politiske debatten, foregår en diskusjon om hvorvidt vi legger for mye vekt på økonomiske insentiver, kanskje spesielt i arbeidsliv og organisasjonsliv. Psykologer og adferdsøkonomer trekker gjerne frem indre motivasjon som langt viktigere enn hva man tidligere har antatt. Enkelte peker også på tilfeller der økonomiske insentiver kan virke direkte mot sin hensikt. For eksempel kan for sterke økonomiske belønningsordninger i en organisasjon føre til at man tiltrekker seg feil type mennesker. Enkelt sagt når man de som er individualistiske og konkurranseorienterte, mens man i mange tilfeller egentlig har behov for de som er mer samarbeidsorienterte.

Den politiske varianten av denne debatten tar gjerne form av angrep på det såkalte «homo oeconomicus», det rasjonelle mennesket som alltid opptrer i tråd med sin (økonomiske) egeninteresse. Kritikerne hevder at økonomiske modeller som bygger på denne svært forenklede antakelsen rett og slett ikke er riktige. At mennesket ikke er fullt ut rasjonelt, og at mennesket kan ha sterkere motiver enn økonomisk vinning, er det imidlertid knapt noen som er uenige i. Modeller som bruker rasjonalitet og egeninteresse som forutsetning kan likevel fungere, spesielt dersom formålet er å forutsi hvordan en populasjon i gjennomsnitt vil reagere: Øker vi avgiftene på snus, sigaretter eller alkohol, vil forbruket gå ned. Reduserer vi sykelønna, vil færre bli sykmeldt og så videre.

Insentiver trenger ikke bare gjelde enkeltmennesker. Det kan også gi mening å snakke om insentiver for organisasjoner eller virksomheter. En spesiell variant av det økonomiske insentivet i så måte er økonomisk profitt eller fortjeneste. Dette er alle kommersielle virksomheters øverste formål, og slike virksomheter antas i hvert fall i teorien å koordinere sine aktiviteter med mål om å maksimere profitten. Dette i motsetning til ideelle virksomheter og offentlige aktører, som kan ha helt andre og ulike mål for sin virksomhet.