Demokrati

Publisert: 27. juni 2017

Hva er demokrati?

Demokrati (fra gresk demos, «folk», og kratos, «styre») er, som ordet tilsier, et folkestyre. Det skiller seg fra styreformer som enevelde, oligarki og meritokrati, hvor henholdsvis én person, en liten gruppe eller de mest begavede styrer. Det finnes et mangfold av oppfatninger om hva et demokrati er, hva som menes med «folket», hva slags deltakelse folket bør ha i den politiske prosessen, hvilke områder som skal være gjenstand for folkets styre, og hva slags forutsetninger som må være oppfylt, for at det skal dreie seg om et reelt demokrati. Her skal demokrati diskuteres innenfor en nasjonalstatlig ramme, men demokratibegrepet kan også anvendes på lavere nivåer – i organisasjoner, foreninger, bedrifter, skoler og familier – eller høyere nivåer i internasjonale organisasjoner, føderasjoner etc.

Stemmerett

Uttrykket demokrati ble først brukt om styreformen i antikkens Hellas, men det var en svært begrenset del av innbyggerne i bystatene som ble regnet til den delen av folket som hadde stemmerett. Et vedvarende problem for demokratier er avgrensningen av hvem som skal ha stemmerett. I det athenske demokratiet var for eksempel kvinner, slaver, utlendinger, eiendomsløse og menn under 20 år uten stemmerett. Hvis vi forutsetter allmenn stemmerett også for kvinner som en nødvendig betingelse for å snakke om et reelt demokrati, fantes det ingen virkelige demokratier før i 1893, da kvinner på New Zealand fikk stemmerett. I henhold til Freedom in the World, en årlig indeks fra Freedom House, var det i 1950 22 liberale demokratier. I 2020 var det, til tross for tilbakegang siden 2005, 83 liberale demokratier. De nordiske landene vurderes som klodens mest demokratiske.

Moralsk hegemoni

Det er langt igjen til demokratiet kan sies å ha et faktisk hegemoni på kloden, selv om det langt på vei kan sies å ha et moralsk hegemoni. Dette vises ved at også stater som oppfyller få eller ingen kriterier for å være demokratiske, har pleid å omtale seg selv nettopp som demokratiske, og de har også ofte inkludert uttrykket i statens offisielle navn, som Den tyske demokratiske republikk og Den demokratiske folkerepublikken Korea. I kommunistiske stater ble også uttrykk som «demokratisk sentralisme» brukt, og med det mentes at folkets interesser skulle ivaretas av ett parti i stedet for at det fantes et flerpartisystem.

Representativt demokrati

De første demokratiene var direkte demokratier hvor borgerne deltok direkte i beslutningsprosessen. De besluttet i enkeltsaker uten noe politisk mellomledd. Denne styreformen passer best i relativt små og ensartede samfunn. I moderne stater finner vi fortrinnsvis representative demokratier. Her er borgernes innflytelse på politikken mer indirekte, og den finner sted gjennom valgte representanter. Det finnes innslag av direkte demokrati også i moderne stater. Sveits er et eksempel på en stat med omfattende direkte demokrati gjennom folkeavstemninger. I Norge har vi i nyere tid hatt nasjonale folkeavstemninger om norsk selvstendighet (1905), monarkiet (1905), innføring av brennevinsforbud (1919), opphevelse av brennevinsforbud (1926), og medlemskap i EF (1972) og EU (1994). Slike folkeavstemninger er imidlertid bare rådgivende overfor det norske Stortinget, som kan velge å se bort fra valgresultatet.

Absolutt demokrati

Demokratiet kan tenkes som et absolutt demokrati, hvor det er slik at flertallet bestemmer, og at det ikke er noen begrensninger på hva flertallet har anledning til å bestemme. Et eksempel på en slik tenkemåte finner vi hos Jean-Jacques Rousseau (1712-1778). Som han formulerer det, har jeg simpelthen tatt feil hvis jeg etter en stemmeopptelling har stemt noe annet enn flertallet. Hva jeg egentlig vil, er bestemt av allmennviljen og å være fri er per definisjon å være i samsvar med allmennviljen. Derfor må de som har stemt noe annet tvinges til å bli frie, hvilket vil si å underlegge seg flertallets vilje helt og fullt.

I realiteten er dette et flertallsdiktatur uten noe rom for pluralisme, og minoriteter er i prinsippet uten beskyttelse i et slikt regime. I den politiske sfæren er det et potensielt motsetningsforhold mellom frihet og fellesskap. Fellesskapet og friheten står ikke i et entydig forhold til hverandre, fordi friheten bare kan realiseres innenfor et fellesskap, samtidig som fellesskapet også kan være en trussel mot den samme friheten. Det sentrale begrepet i den liberale tradisjonen som har til formål å begrense denne trusselen, er rettigheter. Rettighetene får status som absolutter som ikke noe fellesskap, for eksempel et demokratisk flertall, kan sette til side.

Liberalt demokrati

Demokratiet må være et liberalt demokrati for å være fullt ut demokratisk. Ser vi på de to bestanddelene i uttrykket «liberalt demokrati» kan vi si at vi med liberal vil beskrive at statens makt over borgerne skal være begrenset og med demokrati at borgerne skal ha makt over staten.

En slik beskrivelse vil imidlertid tildekke en indre spenning i selve uttrykket. En liberal stat er ikke nødvendigvis demokratisk, og en demokratisk stat er ikke nødvendigvis liberal. En stat hvor et demokratisk flertall overkjører minoriteter og ikke tilkjenner dem retten til ytringsfrihet og trosfrihet og konfiskerer deres eiendom, vil i prinsippet fortsatt være et demokrati, men liberalt er det definitivt ikke.

Vi kan også tenke oss et regime som respekterer de fleste av de liberale rettighetene og i liten grad blander seg inn i hvordan borgerne lever livene sine. Regimet vil slik sett være relativt liberalt, men om det samtidig nekter borgerne stemmerett, vil det følgelig per definisjon ikke være et genuint demokrati. Likevel må det fremheves at det er en dyp samhørighet mellom de to: Et demokrati uten liberale rettigheter som ytringsfrihet og trykkefrihet vil bare være et skinndemokrati, og en liberal stat hvor borgerne ikke har retten til å påvirke statens styresett gjennom deltakelse i valg, er bare skinnliberal.

Artikkelen er sist oppdatert 3.4.20.