Penger

Publisert: 9. august 2017

Hva er penger?

Penger har ingen vekt, bredde, høyde eller farge. Penger er noe abstrakt, nemlig et kreditt- og debetsystem. Det vi i dagligtalen ofte omtaler som penger, altså mynter eller sedler, er tegn på penger. De ”egentlige” pengene er det underliggende systemet av kreditt og debet. Mynter, sedler og annet er ikke annet enn symboler på disse underliggende verdiene. En stor andel av pengene finnes ikke fysisk i form av mynter eller sedler og eksisterer kun digitalt.

For at noe skal betraktes som penger, kreves at det (1) er en abstrakt måleenhet for verdi, (2) er et system for å holde oversikt over individers (eller institusjoners) kreditt og debet og (3) gir muligheten for å overføre kreditt og debet fra én person til en annen. Det finnes tallrike eksempler på fungerende, private pengesystemer. Under den irske bankkrisen i 1970 laget borgerne alternativ valuta som fungerte. Valutamangelen i Argentina ved årtusenskiftet førte til fremveksten av privatutstedt valuta som på det meste utgjorde en tredjedel av landets økonomi. Imidlertid er det langt enklere for stater å oppnå tillit til at betingelsene nevnt ovenfor er oppfylt, enn det er for private aktører.

Pengenes historie

Ordene for pengeenheter har i de fleste språk sin opprinnelse i en egenskap ved den fysiske gjenstanden, ofte betegnelsen på metallet pengene ble laget av, men i mange tilfeller også i vekten (pund, lire, pesetas), pregningen (krone, mark, skilling) eller formen (yen). Noen betegnelser stammer fra stedsnavn (floriner, franc).

Mange skiller mellom primitive penger og vanlige penger ved at man med primitive penger mener betalingsmidler som ikke er mynter, papirpenger e.l., men mat, metaller, buskap, våpen etc. Det er vanlig å hevde at ”vanlige” penger først ble tatt i bruk i Lydia, på vestkysten av dagens Tyrkia på 600-tallet f.Kr., mens de primitive pengenes historie går tilbake til Mesopotamia rundt 3000-2500 f.Kr.. Dette skillet er imidlertid ikke klart, og historisk er det betydelige overlappinger. Mynter og sedler vil etter alt å dømme forsvinne innen kort tid, men det har ingen konsekvenser for pengenes fortsatte eksistens.

I de fleste lærebøker i økonomi finnes en standardfortelling om pengenes opprinnelse: Først fantes det rene bytteøkonomier, men mangelen på en felles standard gjør en bytteøkonomi raskt så kompleks at den bryter sammen når varetilfanget øker. Pengeøkonomi er løsningen ved at en felles standard reduserer kompleksiteten betraktelig.

Det er en logisk forklaring som virker plausibel, men den stemmer ikke overens med de historiske og antropologiske data vi har. Vi finner ikke historiske eller antropologiske eksempler på den type bytteøkonomier som økonomer hevder at pengeøkonomiene oppsto fra. I den økonomiske antropologien betraktes rene bytteøkonomier som fiksjoner, og følgelig kan ikke pengeøkonomiene ha oppstått fra dem. Internt i de ulike samfunnene ser heller en gave- og gjeldsøkonomi ut til å ha dominert. Det finnes også penger i samfunn som har så enkle bytteforhold at en pengeøkonomi synes overflødig.

Verdier

En valutaenhet, som en krone, er en målenhet for økonomisk verdi, og slik økonomisk verdi kan i prinsippet tilskrives nøyaktig hva som helst. I utgangspunktet er det ingen grunn til å være særlig skeptisk til en slik måleenhet, til å bruke kroner til å måle økonomisk verdi på samme måter som vi bruker meter til å måle lengde og kilo til å måle vekt.

Imidlertid er beskrivelser av penger opp gjennom historien preget av en dyp skepsis fordi penger også oppfattes som en slags universalsyre som ødelegger det de anvendes på. Bekymringen for pengenes innflytelse kan kanskje oppsummeres slik: En markedsøkonomi fører til et markedssamfunn hvor absolutt alt har en pris. Kort sagt at markedsnormer fortrenger andre normer, at økonomiske verdier fortrenger andre verdier.

Artikkelen er sist oppdatert 21.8.25.

Videre lesning:

Ferguson, Niall (2008): The Ascent of Money. London: Allan Lane.
Lonergan, Eric (2009): Money. Durham: Acumen.
Martin, Felix (2013): Money: An Unauthorised Biography. London: The Bodley Head.