Liberalisering av sivilsamfunnet
Det er mer prekært med en liberalisering overfor meningsbærende institusjoner som kirken og mediene, enn helse- og utdanningsvesenet, skriver Lars Gauden-Kolbeinstveit i Vårt Land.
Publisert: 26. juli 2013
Av Lars Gauden-Kolbeinstveit, Civita
Dagens høyrebølge er ikke drevet frem av et storstilt ønske om liberalisering. Oppslutningen om velferdsstaten er høy. Men politikken på frivillighetsfeltet – eller sivilsamfunnsfeltet – er det både mulig og ønskelig å liberalisere med en eventuell ny regjering.
Offentlig ansvar
Vi bør skille mellom institusjoner innenfor helse og utdanning og ærende institusjoner som kirken, mediene, partiene, kulturlivet og ulike interesseorganisasjoner.
Det er liten tvil om at helse- og utdanningstjenester i årene fremover i all hovedsak vil forbli et offentlig ansvar. Dette kan selvsagt kritiseres fra et liberalt ståsted, men for pluralismen og demokratiet er det viktigere og mer prekært med en mer liberal politikk overfor de menings- bærende institusjonene i vårt samfunn.
Sosialdemokratisk redsel
Den sosialdemokratiske redselen for ulikhet er forståelig på helsefeltet, men tanken om likhet bør ikke være et ideal for meningsbærende institusjoner. Det er for eksempel vesentlig for demokratiet at vi har medier som er uavhengig av staten, finansielt og organisatorisk. Det bidrar til motmakt og uavhengig kritikk av makt og myndighet.
Kirken
At kirken burde være en del av sivilsamfunnet, og ikke en statskirke som i dag, er et annet eksempel. Kirkens standpunkter i viktige debatter hadde hatt større legitimitet om de var utviklet av en mer selvstendig kirke. Det er bra at kirken nå er gitt større frihet, men kirkens løsrivelse fra staten bør bli fullstendig.
Sterkere enighet
Politikken på sivilsamfunnsfeltet har blitt stadig mer konsensuspreget de siste tiårene. Utviklingen har gått i retning av sterkere enighet om statlig avhengighet og finansiering. Det er merkelig at så vel kristendemokrater som liberalkonservative ikke har vært mer opptatt av en alternativ politikk her.
Frivillige
På 1970-tallet ble staten mer aktiv overfor frivillige organisasjoner, samtidig som velferdsstaten vokste. På 1980-tallet så vi, blant annet under Willoch-regjeringen, en større ideologisk vilje til å skille mellom for eksempel velferdsstaten og velferdssamfunnet.
Frivillige organisasjoner ble i større grad omtalt som selvstendige organisasjoner som burde operere uavhengig av det offentlige. Men vektleggingen av sivilsamfunnet holdt seg på det ideologiske og retoriske planet og hadde mindre å si for den reelle (økonomiske) politikkutformingen. Korvald-utvalgets ønske om å bruke skatte- og avgiftslette som virkemiddel for frivillig sektor fikk ikke gjennomslag.
Fradrag for gaver
Det er derfor gledelig at de borgerlige partiene har tatt opp igjen ideen fra Korvald-utvalget: Alle de fire ikke-sosialistiske partiene ønsker i neste stortingsperiode å heve fradragsgrensen for gaver til frivillige organisasjoner og dessuten la ordningen gjelde for flere organisasjoner og prosjekter.
På sikt bør de ikke-sosialistiske partiene også ha visjoner om at frivillige organisasjoner i større grad kan skaffe seg inntekter fra private. Det er et paradoks at for eksempel Fremskrittspartiets forslag til kutt i bistand blir stemplet som mangel på nestekjærlighet.
Vi har et ansvar for verdens fattige, men det er ikke et ansvar som kun kan tas av det offentlige gjennom skatte- seddelen.
Tryggheten og tilliten i det norske samfunnet er i stor grad bygget rundt enkeltmennesker og familiers engasjement i foreninger og lokalsamfunn. Dette er verdier vi bør verne om.
Kritikk
Kristendemokrater i Norge har vært opptatt av å kritisere ensidig individualisme og kommersialiseringen av samfunnet. Denne kritikken har jeg forståelse for, men skal kritikken målbære et alternativ til sosialdemokratiet må den nyanseres. Sivilsamfunnet trenger finansiering, og skal man være mer uavhengig av staten, må man vende seg til markedet og de private pengene.
Private penger er ikke alltid skitne. Den barmhjertige samaritan hadde flere av dem.
Innlegget stod på trykk i Vårt Land 20. juli 2013.
Relatert
Mediene må skjerpe seg
Hvor er de borgerlige og teologisk liberale prestene?
Bjelken i Klassekampens øye
Vi kan ikke faktasjekke oss ut av informasjonskrigen
Er dekningen av amerikansk valgkamp opplysende?
