Rokkan kunne spart seg for å Si;D

Jeg tror unge mennesker har viktige bidrag og kan ha nyttige refleksjoner i de fleste debatter, men da må det være plass til dem.

Oda Oline Omdal

Publisert: 17. september 2024

I DN 7. september gjør Anne Rokkan et forsøk på å undergrave viktigheten betydningen av egne debattsider for unge. Hun mislykkes, og understreker med retorikken sin hvorfor det er viktig at det ikke bare er den eldre garde som skal styre samfunnsdebatten.

Rokkan spør «hvor denne overbevisningen om at senpubertale hjerner uten utdannelse eller yrkesfaring trenger spesielt ytringsvern kommer fra, er meg et mysterium». Svaret ligger vel i akkurat den setningen; Fordi holdninger som dette, om at ungdommer ikke trenger å bli hørt fordi de er unge, lever i beste velgående. Jeg tror unge mennesker har viktige bidrag og kan ha nyttige refleksjoner i de fleste debatter, men da må det være plass til dem.

Journalistene i Aftenposten Si;D hadde troen på unge debattanter, i sterk motsetning til Rokkan som mener at unge i alderen 13-19 år «ikke er diskriminert, men bare ikke kvalifisert». Spørsmålet er jo hvordan disse debattantene skal bli bedre kvalifisert av å ikke få prøve seg?

Hovedgrunnen til at Si;D ble en suksess, var at de hadde egne journalister som jobbet aktivt med å skape debatt blant unge. Det var rom for de mindre politiske og polariserende debattene. Og i motsetning til andre aviser som sender tekster med et par skrivefeil og dårlig struktur i retur, hadde Aftenposten tid til å komme med innspill og hjelp med å forbedre tekstene. . Det var ikke for å gi unge «et spesielt ytringsvern», men for å gi unge litt ekstra hjelp.

Unge stemmer er like viktige som de eldre. Unge mennesker er også samfunnsborgere, med rett til å si det de mener. Man blir ikke automatisk mer kvalifisert til å mene noe bare fordi man bikker 30. For ikke å snakke om hvor mange viktige debatter og temaer som kanskje ikke blir snakket om, dersom unge debattanter ikke får komme til orde med meningene sine.

Okei, så synes kanskje du at innlegg om personlige historier er kjedelig. Men det er da vitterlig ikke slik at det professorer, næringslivstopper eller politikere skriver, er så forbausende engasjerende til enhver tid heller.

Hvorfor er det så ille at en sivil aktør som Aftenposten «kvoterer»? Det er ikke staten som tvang Aftenposten til dette.

Si;D hadde i snitt 7-8 leserinnlegg på trykk i uken. Hvor mange av disse stemmene har man sett dette halvåret etter at plattformen døde ut?

Ulike grupper vernes av statlige ombud, kvoter, utvalg og alt fra aktivitetsplikt og redegjøringsplikt i Likestillingsloven. Jeg ser frem til at Rokkan protesterer mot alt dette og avslutter en kommentar med «det er ingenting som tyder på at kvinner er diskriminert, de er bare ikke kvalifisert.»

Jeg oppdaget Si;D ved en tilfeldighet, fordi læreren min oppfordret meg til å få ut meningene mine et sted. I mitt første innlegg skrev jeg at alle måtte være snille med hverandre, og at hvem som er gode forbilder er noe man velger selv. Jeg hadde neppe skrevet det likt igjen, men erfaringen alle innleggene i Si;D har gitt meg, ville jeg aldri vært foruten.

De siste årene har jeg ment mye om det meste, men kanskje viktigst av alt; Jeg skriver bedre, reflekterer mer og følger mer med på samfunnet rundt meg. Tre erfaringer som er gull verdt når man ønsker å bidra til og påvirke samfunnet rundt seg.

Ja, formuleringer som «vår generasjon» og «oss unge» er flittig brukt av unge som mener noe, men det skulle bare mangle. Generasjonsperspektiver er viktige. Det setter agenda, og det har det gjort siden tidenes morgen.

Og all den tid holdninger som det de Rokkan viser frem i sin kommentar, fortsetter å få gehør i samfunnet, blir behovet for unge debattsider neppe mindre, men heller større.

Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 14.9.2024.