Røde norske journalister
Flertallet av norske journalister sympatiserer med den politiske venstresiden, skriver Eirik Løkke hos Minerva: Diskusjonen dreier seg stort sett om behovet for langsiktige reformer, aldri forslag om kortsiktige kutt. Nettopp derfor vil jeg hevde at venstresiden langt på vei har lykkes med å få problemformuleringsprivilegiet, hvor et av problemene alltid later til å være at det mangler penger.
Publisert: 27. mars 2013
Av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
Et av de store problemene i norsk politisk debatt er ikke journalisters partipolitiske preferanse, men troen på at økte bevilgninger alltid er løsningen på problemet.
Den årlige medieundersøkelsen viser nok en gang at flertallet av norske journalister sympatiserer med den politiske venstresiden. Dersom vi mener at mediene skal speile demokratiet, er det langt fra uproblematisk at journalister i så stor grad befinner seg til venstre i politikken. Særlig betenkelig er det at nesten ingen stemmer FrP.
Jeg er ikke i tvil om at norske journalister er profesjonelle, men de preges i likhet med andre yrkesgrupper av sine verdier. Slike verdier vil naturligvis (bevisst eller ubevisst) prege dekningen. Men det er ingen grunn til å overdrive betydningen, ettersom mediene heller enn å være venstrevridde tenderer mot å være nyhetsvridde: Det er sakens aktualitet som er journalistikkens bærende element. Det er årsaken til at FrP, til tross for manglende sympati, neppe kan klage på manglende dekning i mediene. Partiets evne til å tilpasse seg medielogikken har bidratt til å dempe den negative effekten av få FrP-journalister (se for øvrig Eirik Vatnøys Civita-notat om Frp og media).
Høyresiden har liten grunn til å klage på mediene. Samfunnsredaktør i Dagbladet, Martine Aurdal, har langt på vei rett når hun hevder at det ikke er et stort problem at journalistene er venstrevridde. Den partipolitiske dekningen er nokså balansert, og det er liten grunn til å hevde at eksempelvis partiet Høyre blir urettferdig behandlet.
Så hva er problemet?
Problemet er at norsk debatt gjennomsyres nesten uten unntak av en tro på at alle problemer kan løses gjennom større offentlige bevilgninger. Nær sagt alle journalister, uansett partipolitisk sympati, i hvert eneste medium (et lite unntak for Dagens Næringsliv) har som premiss at det mangler offentlige penger, noe som fører til at partiene (dessverre også de borgerlige) konkurrerer om å bevilge mest mulig penger. Når registrerte du sist gang en Dagbladet-journalist spørre om vi bruker for mye penger på utdanning? Når spurte NRK sist om vi bruker for mye penger på politiet? Når var sist gang TV2 utfordret premisset om at vi bruker for mye penger på helse? Når utfordret sist Aftenposten interesseorganisasjonenes påstand om manglende ressurser?
Regjeringens unisone svar på all kritikk er at de har bevilget mer penger, underforstått er «input» ekvivalent med «output». Altfor sjeldent utfordrer journalistene regjeringens mantra om at de har bevilget mer penger, med et enkelt oppfølgningsspørsmål: Hvilke resultater har man fått for disse pengene?
Denne vinklingen har naturlig nok konsekvenser for partipolitikken. Har du noen gang hørt KrF kritisere regjeringen for å bruke for mye penger? Jeg kommer ikke på et eneste eksempel. Enn Venstre, Høyre eller FrP? Nær sagt enhver kritikk av Regjeringen fra opposisjonen er at den enten ikke bevilger nok penger, eller at Regjeringen (dvs. det offentlige) «burde gjort mer». Jeg savner journalister som spør om vi ikke burde begrense de offentlige bevilgningene, og politikere som anklager regjeringen for «å ha gjort for mye». Jeg savner også politiske debatter hvor partiene forteller hva de IKKE vil prioritere. Neste gang Knut Arild Hareide argumenterer for å øke den offentlige støtten, hvorfor ikke spørre ham hva han vil nedprioritere? Det er intet behov for å revolusjonere journalistikken, det er langt på vei et spørsmål om manglende originalitet. At pressesaker nødvendigvis må passe inn i medielogikken, er ikke til hinder for mer originale vinklinger. For det er ingenting i medielogikken som tilsier at man ikke kunne ha vinklinger som antyder at ”for mye penger” er problemet. Svenska Dagbladet er et eksempel på det motsatte. Jyllandsposten og Berlinske likeså.
Det er selvfølgelig viktige nyanser. Kritikere fra venstresiden vil hevde at markedslogikken har infiltrert avisene og det offentlig ordskifte om eksempelvis velferdsstatens manglende bærekraft, med en påfølgende diskusjon om nødvendige kutt. Det er videre riktig at politisk ansvarlighet har blitt knyttet til moderat bruk av oljepenger, slik at det er noen kontrære tendenser til hovedbildet. Men den diskusjonen dreier seg stort sett om behovet for langsiktige reformer, aldri forslag om kortsiktige kutt. Nettopp derfor vil jeg hevde at venstresiden langt på vei har lykkes med å få problemformuleringsprivilegiet, hvor et av problemene alltid later til å være at det mangler penger.
Det er denne logikken borgerlig-liberale stemmer må utfordre, og som i journalistisk forstand er blant de store utfordringene med hensyn til et mer balansert ordskifte.
Innlegget er publisert hos Minerva 27.3.12.
Relatert
Arbeiderpartiets utenrikspolitikk skader norske interesser
Mediene må skjerpe seg
En av historiens heldigste generasjoner?
Hvor er de borgerlige og teologisk liberale prestene?
Valg på Island kan skape usikkerhet om EØS-avtalen
EU og Saar-området
Saarland er del av europeisk historie, særlig ved konflikt mellom tyske og franske områder. I moderne tid har det vært forsøk på å ‘europeisere’ Saarland. Dette kan ses i sammenheng med utviklingen av EU-samarbeidet.