Hvem er redd for Bertolt Brecht?
Det er 25 år siden kommunismen trakk sitt siste, triste åndedrag. Derfor er jeg helt enig i at Brecht omsider må kunne forstås som et helt menneske og kunstner, som et produkt av sin tid. Kontekstuell forståelse er nemlig ikke det samme som ansvarsfraskrivelse, skriver Bård Larsen i Klassekampen.
Publisert: 12. november 2014
I en artikkel i Klassekampen (11. november) står det at undertegnede har rykket ut og protestert mot Brecht-dyrking.
Min påstand om naiv Brecht-hyllest, som sto i Bergens Tidende 8. februar 2012, var rettet mot teatersjef Agnete Haaland og regissør Harry Guttormsens omtale av Brecht i forbindelse med oppsettinger av Brecht. «…gjennom hele sitt forfatterskap var (Brecht) opptatt av å skildre konflikten mellom det gode og det onde, mellom medmenneskelighet og kapital, mellom krig og fred», skrev Haaland i forbindelse med oppsettingen av «Mor Courage» ved Den Nasjonale Scene, mens Guttormsen, regissør av «Arturo Ui» ved Trøndelag Teater, sa til Dagbladet at Brecht «tegner klare moralske motsetninger og lar de gode og onde kreftene kjempe en nærmest tegneserieaktig kamp».
Han viste til Silvio Berlusconi som et eksempel på en diktator in spe, og fremhevet Brechts berømte utfall mot DDRs partileder Walter Ulbricht, som mente folket hadde misbrukt regjeringens tillit under arbeideroppstanden i 1953. Brecht foreslo sarkastisk å oppløse folket og velge et nytt.
Men verken Haaland eller Guttormsen berørte sider ved Brecht som ellers er den del av den brechterianske diskurs, for eksempel Brechts stalinisme eller at han, på tross av ironiseringen over Ulbricht, i praksis var lojal mot det østtyske kommunistpartiet. Jeg undret meg altså over den nærmest manikeiske fremstillingen av Brecht, for hva er vel kjedeligere enn en (kunstner)sjel uten en vrangside eller at man ikke vil prate om den?
Dette kunne vært løst nettopp ved å vise frem hele Brecht og ikke rosemale ham, for alt kan ikke bortforklares. Som for eksempel at Kurt Weill brøt samarbeidet med Brecht fordi han – som han sa – ikke lenger orket å tonesette kommunistpartiets program. Eller at «Forholdsregelen» er et totalitært stykke hvor voldelig hyperbol inngår som Den nye verdenens fødselshjelper.
Så vidt meg bekjent fikk jeg ikke noe svar fra Haaland. Larsen hevder også at Brecht-debatten er preget av kaldkrigersk skyttergravsmentalitet, også rettet mot meg går jeg ut fra. Det er sikkert ikke helt feil, men kanskje heller ikke helt riktig. Eller rettere: Hvem rettes kritikken mot?
Artikkelen åpner utvilsomt opp for en interessant debatt. Det er på høy tid. Så kan man saktens spørre seg hvem som har stagnert i den kalde krigens «blame gaming». Etter at kronikken min hadde vært på trykk i BT, valgte redaktør Bjørgulv Braanen å skrive en lengte kommentar med overskriften «Brecht av plakaten?» Jeg gikk altså inn for sensur, antydet han, noe som selvsagt er helt feil. Teksten min inneholdt heller ikke noe som tilnærmelsesvis ga tolkningsrom for en slik påstand. Derimot valgte Braanen å slå med grytelokkene. Kritikken min kunne «vanskelig forstås som noe annet enn en prøveballong for en mccarthyistisk vending på norsk høyreside», hevdet han.
Snarere er det vel heller slik at Brecht, som Undheim Larsen antyder, fremdeles er en halvgud i enkelte miljøer og at det er en slags synd å pirke borti ham. Det er 25 år siden kommunismen trakk sitt siste, triste åndedrag. Derfor er jeg helt enig i at Brecht omsider må kunne forstås som et helt menneske og kunstner, som et produkt av sin tid. Kontekstuell forståelse er nemlig ikke det samme som ansvarsfraskrivelse.
Brechts kommunisme var til tider av den hardkokte sorten, som også alienerte og sågar dødsdømte flertallet av hans samtidige venstreside. Selv da hadde man et valg, og noen valgte Stalin vel vitende om at det var alt annet enn en lunsj i det grønne.
George Orwell forsto det, mens Brecht, på tross av sin standhaftige antifascisme, også var en totalitær svermer. En slik erkjennelse reduserer ikke Brechts storhet, men gjør ham desto mer interessant.
Innlegget er på trykk i Klassekampen 12.11.14.
Relatert
Nei, det halter ikke
Det profetiske i «American Psycho»: Trump er Batemans politiske virkeliggjørelse
Reklamasjonsretten på bøker er mangelfull
Hvilken dystopi lever vi i?
I skyggenes dal
