USA

Det profetiske i «American Psycho»: Trump er Batemans politiske virkeliggjørelse

Hos romankarakteren Patrick Bateman er volden privat og skjult. Hos Trump er den offentlig, politisk og i økende grad eksplisitt.

Lars Fr. H. Svendsen

Publisert: 22. januar 2026

Ifølge den amerikanske journalisten Nick Schifrin skal USAs president Donald Trump i en melding til Jonas Gahr Støre ha gitt uttrykk for at han ikke lenger føler seg forpliktet til kun å tenke på fred, som han formulerer det, ettersom Norge ikke hadde tildelt ham Nobels fredspris. Ifølge Aftenposten har Støre bekreftet å ha mottatt en SMS fra Trump.

Innholdet er talende for Trumps virkelighetsanskuelse. Fred fremstår her ikke som et prinsipp, men som en betinget ytelse.

Det er ikke som en forpliktende norm, men inngår i høyden i en transaksjon. Når anerkjennelsen uteblir, oppheves også de selvpålagte begrensningene.

Det gir et konsentrert innblikk i et normsett der moral ikke forplikter, men kun er relevant i den grad det gir personlig uttelling, og der fraværet av applaus kan fungere som begrunnelse for å åpne et videre, også voldelig, handlingsrom.

Trump som idol

En roman fra 1989 kan kaste lys over dette normsettet. Donald Trump er karakteren Patrick Batemans idol i Bret Easton Ellis’ roman «American Psycho» (1989). Referansen er ikke en ironisk detalj, men en diagnose.

I 1989 var Trump ikke først og fremst en politisk skikkelse, men et kulturelt ikon for en bestemt type amerikansk suksess. Han var eiendomsmagnaten som hadde gjort sitt eget navn til et varemerke, selve inkarnasjonen av 1980-tallsestetikk med gull, marmor, overflod og aggressiv selviscenesettelse.

Trump var kjent for sine skyskrapere, kasinoer, tabloidoppslag og utrettelige selvpromotering. Han fremsto som en figur som ikke bare hadde stor suksess, men som ustanselig insisterte på å gjøre alle andre oppmerksomme på det gjennom intervjuer, reklame og sin bok «The Art of the Deal».

Det var denne offentlige personaen som gjorde ham til et ideal for Bateman: et menneske som hadde forvandlet makt, penger og dominans til ren identitet.

Normer som estetiske markører

Bateman ville ikke ha kunnet forestille seg at hans idol en dag kunne bli president. For Bateman er Trump et kulturelt referansepunkt, ikke et politisk prosjekt. Trump tilhører for ham den samme sfæren som luksusmerker, eksklusive restauranter og korrekt slipsknute.

Politikere tilhører i Batemans univers en annen, mindre interessant verden med kompromisser, prosedyrer og grå dresskoder. «American Psycho» forutså derfor ikke Trumps politiske karriere, men ga en skjønnlitterær fremstilling av en etisk struktur som senere skulle vise seg å definere Trumps maktutøvelse i presidentembetet.

Bateman lever i et univers der moral ikke er avskaffet, men omformet. Spørsmålet er ikke om noe er rett eller galt, men om det er vellykket, anerkjent og synlig.

Normer finnes i overflod, men de fungerer kun som estetiske markører, ikke som moralske bånd og skranker.

Det avgjørende skillet går ikke mellom godt og ondt, men mellom vinnere og tapere.

Derfor er Bateman besatt av detaljer som for utenforstående fremstår som trivielle: restauranter, dresser, visittkort. Ikke fordi de er ubetydelige, men fordi de er bærere av sosial rang. De gjør det mulig å skjelne mellom de som teller, og de som kan ignoreres eller elimineres.

Vold som virkemiddel

Der Bateman konkurrerer om anerkjennelse blant likemenn på Wall Street, gjør Trump det på en global scene. Vurderingskriteriene er imidlertid de samme. Ingen av dem forholder seg til moral som indre forpliktelse.

Samvittigheten, i klassisk forstand, spiller ingen avgjørende rolle. Skyld erstattes av irritasjon, anger av fornærmelse. Kritikk oppleves ikke som korrektiv, men som provokasjon. Handlinger vurderes ut fra effekt, ikke ut fra prinsipp.

Hos Bateman er volden privat og skjult. Hos Trump er den offentlig, politisk og i økende grad eksplisitt. Det er ikke bare snakk om retorisk aggresjon, men også om en stadig mer uttalt vilje til å bruke paramilitær og militær makt mot politiske motstandere både innen- og utenriks. Vold er ikke siste utvei, men snarere et ønsket virkemiddel.

Det er her begrepet sadokonservatisme, som jeg har skrevet om tidligere, kan være opplysende. Trumps prosjekt handler ikke bare om autoritet og orden, men om nytelsen i underkastelse. Om gleden ved å se motstandere ydmykes, bringes til taushet, frykte.

Straff er ikke et nødvendig onde, men et mål i seg selv. Smerten er pedagogisk. Den bekrefter hvem som har makt, og hvem som mangler den.

Voldens funksjon er ikke bare å gjenopprette orden, men å iscenesette dominans.

Trumps gjentatte uttalelser om å sette inn nasjonalgarden mot motstandere, hans legitimering av politisk vold som patriotisme, hans flørt med militsbevegelser og hans vilje til å beskrive politiske motstandere som fiender av nasjonen, peker mot en etikk der volden ikke lenger er skandaløs, men rituell. Den skal rense, gjenopprette og bekrefte hierarkiet.

Sadokonservatismen ønsker ikke bare lydighet, men frykt. Ikke bare orden, men underkastelse. Den vil ikke overbevise, men knuse. Og den er avhengig av publikum fordi denne voldens mening oppstår først når den ses, deles og applauderes.

Den eneste som ikke nøler

Identiteten som merkevare, som er helt gjennomført hos Bateman, får her en ny funksjon. Trump iscenesetter seg selv som den eneste som tør å gjøre det som må gjøres. Den eneste som ikke nøler. Den eneste som er villig til å bruke makt der andre snakker.

Voldelighet omdøpes til handlekraft, brutalitet til realisme og nådeløshet til styrke. Det profetiske i «American Psycho» ligger nettopp her: Trump er Batemans politiske virkeliggjørelse.

Avslutningsvis er det verdt å understreke at Ellis selv ikke fremstår som særlig politisk engasjert. Han har dessuten insistert på å lese Trump mest som et kulturelt og mediemessig fenomen. Og han har – uten å støtte Trump politisk – gitt uttrykk for at reaksjonene på hans presidentskap tidvis har vært hysteriske og ute av proporsjon, mer drevet av moralsk panikk enn av nøktern analyse. Han ville derfor neppe gitt denne tolkningen sin tilslutning. Det er av underordnet betydning. Jeg spiste middag med Ellis en gang for rundt 20 år siden. Vi var uenige om hvordan romanen hans burde leses, da også.

Publisert i Aftenposten 20.1.2026. Teksten ble først publisert på Lars Fr. H. Svendsen Facebook-side.

Publisert: 22. januar 2026