I skyggenes dal

Filmen om Bruce Springsteen velger ikke å heltedyrke stjernen den handler om. Og nettopp derfor lykkes den.

Publisert: 27. oktober 2025

Når man tenker på Bruce Springsteen, vil kanskje fire timer lange konserter, utsolgte stadioner og hitsingler være det første man tenker på. En rockestjerne i ordets rette betydning. De som har doktorgrad i Springsteen, vet at dette bare er et overfladisk bilde. Egentlig er han en sjenert, ydmyk og familiekjær type. Først og fremst musiker, dernest en stjerne. For noen mennesker, som Springsteen, er suksess en uhyre komplisert ting.

Og han er, i likhet med mange andre, et sårbart og nakent menneske.

Hvordan kan vi lege de mange sårene vi bærer på? Er det i det hele tatt mulig? Dette er det bærende temaet som den nye filmen om Bruce Springsteen, Springsteen: Deliver Me From Nowhere, utforsker.

Samtidig viser filmen også hvordan det å avstå fra å pleie egne sår kan stå i veien for å nærme seg dem man omgås. Dette er temaer filmen helt klart lykkes med å formidle på en god måte.

Nebraska

Regissør Scott Cooper har valgt seg en spesifikk periode i Bruce Springsteens karriere og liv: Perioden der albumet Nebraska unnfanges. Ifølge Springsteen selv er dette hans fremste verk, nettopp på grunn av den personlige dimensjonen.

Som filmen får frem, var dette et album som ble spilt inn på Springsteens soverom. Uten studio, uten bandet hans og uten noen hensikt om å lage et album. Bare noen nyskrevne tekster, en akustisk gitar og et munnspill. Og en båndopptaker som ikke var ment å duge til mer enn å ta opp en idé til senere innspilling.

Tekstene startet som en meditasjon over barndommen. Filmen viser derfor glimt fra Springsteen som gutt, enkelte av dem settes også opp som opphav til låter, slik som Mansion on the Hill.

I enkelte av filmens sekvenser ser man den 32 år gamle Springsteen besøke åstedene for barndomstraumene sine, nærmest som et hjemsøkende spøkelse. Regissør Cooper er, med disse grepene, eksplisitt i hvordan han ønsker at vi skal forstå Springsteen. En mann tynget av vonde minner han aldri helt har fått bearbeidet.

I hovedrollen finner vi Jeremy Allen White, mest kjent fra dramaserien The Bear. Han evner å synge som Springsteen, men med unntak av dette, sitter man kun tidvis med følelsen av at det faktisk er Springsteen man ser på. Om dette egentlig er en ulempe kan diskuteres, for skuespillerprestasjonen er uansett god.

Suksess er støy

Før Nebraska ble til, hadde Springsteen gått fra seier til seier med sine tre tidligere album. I starten av filmen avslutter han turneen til albumet The River – en legendarisk turné for øvrig. Det umiddelbare spørsmålet som stilles er hva nå? Hvordan kan vi bygge videre på dette?

Og her kommer filmens konflikt og store valg: Følg opp disse suksessene med en enda større triumf, Bruce! Da blir du større enn du noensinne har sett for deg at du ville bli.

Tradisjonen tro for filmer som denne fremstilles plateselskapet, pådriverne for en kommersiell retning, som en gjeng tonedøve karer i dress. En klisjé, men en sann klisjé.

Samtidig som Nebraska ble til, ble også sangene som skulle ende opp med å bli albumet Born in the USA, hans største kommersielle suksess, skrevet og spilt inn. Hvorfor i alle dager valgte Bruce å vente med dette prosjektet?

«Jeg prøver å finne noe ekte i all støyen», sier Springsteen i filmen. Der ligger det enkle svaret. Suksess er støy. Det er den krevende, kaotiske søken etter noe ekte, etter noe som kan lege sårene Bruce bærer på, som driver historien fremover.

Derfor velger han Nebraska. Han må velge Nebraska, for sin egen del. Han velger et prosjekt der tittelsporet setter seg inn i tankesettet til en mann skyldig i å være seriemorder, Charles Starkweather. På samme måte føler Springsteen i filmen på å være skyldig, i form av at han opplever suksess. Som et slags svik mot sin beskjedne bakgrunn som et barn av arbeiderklassen.

Det er komplisert å nærme seg toppen. Det kan faktisk være ganske skummelt, skal vi tro filmen.

Menneskene rundt

I rollen som Springsteens manager Jon Landau finner vi Jeremy Strong, kjent fra serien Succession. Landau har vært ekstremt viktig for Springsteens karriere, og en som har støttet opp om alle retningene Bruce har villet gå. I filmen fremstilles han som helt instrumentell. Mer enn bare en manager.

Det sterke vennskapet filmen viser frem, bidrar til å gi den emosjonell vekt.

Romansen med servitøren Faye Romano er en mindre viktig del av Deliver Me From Nowhere. Hun brukes først og fremst til å vise at Springsteens frykt for å konfrontere egne spøkelser bare bidrar til å gjøre vondt verre. Det hindrer ham fra faktisk å kunne leve. Det hindrer ham også fra å kunne elske henne og andre.

Spøkelset Springsteen ikke evner å konfrontere er sin egen far. Springsteen har skrevet utallige låter om forholdet deres. I filmen er det primært My Father’s House som er i fokus, naturligvis som del av Nebraska-albumet.

Stephen Graham spiller Douglas Springsteen med tyngde. Bare tilstedeværelsen hans er troverdig. Sliten, alkoholisert og sint, han er en mann som gjør sitt beste, i en verden som gir langt mindre enn den tar.

I en scene kjører Doug ut til et stort hus på utsiden av byen. Med i bilen er Bruce og hans søster. Doug stanser bilen, ser mot det store huset, og slår fast at «eier du et hus som det der, vil du ikke ha et eneste problem igjen i livet». Så ber han barna om å løpe ut for å leke, mens han selv sitter igjen, fyrer opp en sigarett og kaster et langt blikk mot det store huset. Om det er noe regissøren ønsker å fortelle oss med filmen, er det at det store huset ikke er noe som gir deg stor glede. Penger kan kjøpe store hus og fine biler, men det er ikke der lykken er å finne.

Lykken er heller å danse med moren sin, slik Springsteen gjør som guttunge i filmen. Lykken er å ha verdifulle relasjoner rundt seg. Lykken kan være så mangt, men den er sjelden å finne i jaget etter penger og materielle goder.

Hva lykkes filmen egentlig med?

Det å lage virkelig gode biografiske filmer om kjente og kjære artister er en kunst. Faktisk er det en ganske krevende kunst. Slike filmer skal gjerne utforske noen viktige temaer, samtidig som fansen tilbys en skikkelig nostalgi-trip. Filmopplevelsen skal være oppløftende, men det skal også være et alvor under det hele.

Så, lykkes Deliver Me From Nowhere med dette? Både óg. Dette er ikke en fortelling om rags to riches. Det er heller ikke en feiring av Springsteen som en rockegud. Vi ser mennesket Springsteen. Et ufullkomment menneske som velger å uttrykke seg ved å lage et ufullkomment album.

Feelgood finnes det noe av. Vi får høre låter fra Born in the USA, vi får også se Springsteen opptre på scenen. Dette havner likevel i bakgrunnen for alvoret filmen ønsker å formidle. Den tar seg selv på alvor. Og den lykkes med å være mer enn bare en klisjé av en biografisk film.

Hva tenker jeg på vei ut av kinosalen? Jo, at dette er en film jeg har lyst til å se igjen. Det er en film som får deg til å føle noe, og det er en film som kan få deg til å ønske å føle enda mer.

Terningkast: 5

Teksten er publisert i Minerva 25.10.2025.