barn på skolen med munnbind i koronapandemien — iStockphoto.com

Borte best, uansett?

Når hjemmet skildres som et farlig sted og skolen som en trygg havn, er det noen vi mister ut av syne.

Publisert: 28. januar 2022

I romjulen (26. desember) hadde jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg satte søkelys på det inntrykket som er skapt under pandemien når det har vært snakk om hjemmeskole.

Jeg skrev at mange fagfolk og politikere «ser ut til å mene at den viktigste begrunnelsen for å holde skolene åpne under koronaen, er at barna må beskyttes mot sin egen familie». Skolene måtte holdes åpne for at barna skulle få en «pause» fra en dysfunksjonell familie og «tilgang til trygge voksne». Det ble pekt på at hjemmeskole «kan gi økt handlingsrom for familiemedlemmer til å begå vold og overgrep mot familien sin», og at det derfor måtte settes inn kompenserende tiltak når skolen stengte.

Nå, nesten en måned senere, blir kronikken fortsatt debattert i mediene, senest i et essay av litteraturkritiker Kaja Schjerven Mollerin i Klassekampen 22. januar. Budskapet i de svarene jeg har fått i mediene, kretser rundt det samme: Jeg bryr meg ikke om barn som blir utsatt for vold eller overgrep, eller jeg tar det ikke alvorlig, fordi jeg bare er opptatt av de som er «velbergete» og lever i gode hjem.

Det er veldig forutsigbart at jeg ville møte slike reaksjoner, selv om jeg må si at jeg syns det er ganske grovt. Det mest tankevekkende har likevel vært å lese og høre fra de mange, både privatpersoner og fagfolk, som har kommet til meg direkte, og som er enig med meg. Mitt klare inntrykk er at mange vegrer seg for å si det offentlig, nettopp fordi de kan bli beskyldt for ikke å ta vold og overgrep mot barn alvorlig.

Selv mener jeg, i likhet med de aller fleste andre, at skolene bør holdes mest mulig åpne. Skolens primære samfunnsoppdrag er opplæring, og det er opplæringsplikt i Norge. Mye tyder på at mange barn og unge under pandemien har lært (mye) mindre enn de ville ha gjort, dersom de hadde gått på skolen.

Jeg er selvsagt klar over at det fins barn som lever i farlige eller dysfunksjonelle familier, og at det derfor har vært viktig å sette inn kompenserende tiltak av hensyn til dem. De mest åpenbare tiltakene har vært at hjelpeapparatet har hatt høyere beredskap, og at skolene faktisk har vært åpne for barn og familier som, av ulike grunner, har hatt behov for det.

Det er likevel galt, etter min mening, å fremstille familien og hjemmet som et så farlig sted som mange har gjort de siste par årene. Det er minst to grunner til det.

For det første: Mollerin har rett i at det er vanskelig å skaffe sikker kunnskap om vold og overgrep som finner sted i hjemmet. Men det forsvarer ikke at man dramatiserer og fremstiller den forskningen vi tross alt har, på en feilaktig måte.

Før jul ble det sagt at vi nå «vet» at «konsekvensene av å bruke hjemmeskole» er at «én av fire barn blir utsatt for vold eller overgrep». Dette er feil.

Det NKVTS-forskningen har vist, er at én av fire unge i alderen 13–16 år har blitt utsatt for vold eller overgrep i løpet av ett år før pandemien, og at tallet er omtrent det samme året etter, da vi hadde en pandemi. Mer presist var det en liten reduksjon, men samtidig en noe forhøyet risiko for visse grupper.

«De andre barna er nesten usynlige i det offentlige rom.»

NKVTS gjorde en tilsvarende undersøkelse knyttet til seks uker med hjemmeskole i 2020. Da var forekomsten noe lavere, nemlig én av seks. Samlet sett går det derfor ikke an å påstå at én av fire barn utsettes for vold eller overgrep fordi de er mer hjemme, eller at forekomsten av vold og overgrep øker når det er hjemmeskole.

Når forskning på så sensitive områder skal formidles er det, som forskerne selv har sagt siden, viktig at resultatene hverken bagatelliseres eller dramatiseres. Det er selvsagt helt legitimt å trekke frem enkelte resultater som er bekymringsverdige, som for eksempel at barn i utsatte familier kan ha en større risiko for å bli utsatt for vold eller overgrep når de er mer hjemme. Men i så fall må det også være legitimt å belyse forhold som trekker i motsatt retning.

Noe av det som trekker i motsatt retning, er at begrepene «vold» og «overgrep» defineres så bredt at det omfatter en rekke hendelser som ikke er positive, men som de færreste vil betrakte som vold eller overgrep. Det kan for eksempel være å bli utsatt for en sårende bemerkning (av noen i eller utenfor hjemmet), eller å være vitne til at familiemedlemmer sier noe sårende til hverandre. En sårende bemerkning kan være ille nok, men det er tross alt mindre alvorlig enn et seksuelt overgrep. Derfor er det relevant å få vite at de aller fleste som rapporterer om at de har vært utsatt for vold eller overgrep, rapporterer om slike mindre alvorlige hendelser, og at de fleste bare har opplevd det én gang.

For det annet: Barn og familier er forskjellige. De aller fleste barn har det godt og trygt hjemme sammen med foreldre som elsker dem. De aller fleste barn syns dessuten at det er fint å gå på skolen, både faglig og sosialt.

Men akkurat som det finnes barn med familier som gjør dem alvorlig vondt, finnes det barn som nesten ikke greier å gå på skolen. Noen fordi de blir utsatt for vold og overgrep på skolen – eller det vi i daglig tale ofte kaller mobbing. Andre fordi de bare ikke greier det, av veldig mange forskjellige grunner.

Min påstand er at «systemet» og hjelpeapparatet er mest opptatt av de barna som har det problematisk hjemme, mens de andre barna, og deres familier, nesten er usynlige i det offentlige rom. Ja, det er ofte verre: Også disse barnas foreldre blir ofte beskyldt for å være dysfunksjonelle eller for å utsette barna for omsorgssvikt, fordi barna ikke så lett kommer på skolen.

Vi vet dessuten mye mindre om disse barna, og hvor mange de er, fordi det forskes mindre på dem.

Foreldrene deres er ofte i en helt umenneskelig situasjon, der de er klemt mellom hensynet til egne barn og det «systemet» og samfunnet forventer av dem, fordi samfunnet mener å vite hva som er best for dem.

Sannheten er at det kan skje vold og overgrep, omsorgssvikt eller mobbing, både hjemme og på skolen og, for den sakens skyld, helt andre steder. Et ensidig og overdrevent søkelys på hjemmet som et farlig sted og på skolen som et ufeilbarlig sted, gir et misvisende bilde.

«Hva skjer med de sårbare barna som stenges inne i hjemmet og ute fra fellesskapet?», spør Mollerin. Det er et viktig spørsmål. Men det hadde blitt et mye mer interessant essay, om hun også hadde spurt om hva som skjer med de sårbare barna som tvinges ut av hjemmet og inn i et fellesskap der de har det vondt og der det ikke er plass for dem.

Innlegget var publisert i Klassekampen 26. januar 2022.