Har forekomsten av vold og overgrep økt under pandemien?
I verste fall leder svært unyansert formidling av forskning til at myndighetene ikke treffer godt med tiltakene for å hjelpe utsatte barn.
Publisert: 9. januar 2022
Min artikkel «Hjem til jul» (26.12.) har fått motbør i fire innlegg i Aftenposten.
Universitetslektor og SV-medlem Rune Flaaten Bjørk (1.1.), Sandra B. Midbøe i Redd Barna (3.1.), tre skribenter fra Barne- og familieetaten i Oslo kommune (5.1.) og tre forskere ved NKVTS (5.1.) mener alle at jeg tar feil.
Jeg har lest innleggene grundig og syns, hvis jeg skal være ærlig, ikke at de treffer helt. Det er ikke lett å forstå hva de kritiserer meg for. De ser blant annet ut til å legge til grunn at jeg ikke bryr meg (nok) om barn som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt. Men dette har de ikke noe grunnlag for å hevde.
Mitt anliggende var blant annet dette:
Skolens hovedoppgave er opplæring – av alle barn. Den viktigste grunnen til å holde skolene åpne, er altså hensynet til opplæringen. Det er opplæringsplikt i Norge, og nesten 100 prosent av de foresatte har valgt å fylle denne plikten ved å la barna gå på skolen. At de fleste barn også opplever mange andre kvaliteter ved skolen, som de ikke forbinder med læring, er selvsagt.
Det er en tendens til å ville gi skolene ansvar for stadig flere oppgaver. Men skolene kan ikke ta ansvar for alt. Det vil fortrenge og forringe opplæringen. Derfor er det viktig at vi stadig minner oss selv om skolens primære oppdrag: Opplæring av alle barn.
Dette betyr likevel ikke at skolene ikke har et ansvar for å hjelpe særlig utsatte barn. Opplæringsloven inneholder klare bestemmelser om varslings- og opplysningsplikt, for eksempel når det er grunn til å tro at et barn vil kunne bli mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Det er også flere bestemmelser om hvordan skolene skal følge opp barn som er i vanskelige situasjoner.
Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at skolen er en viktig kilde til de bekymringsmeldingene som kommer. Men jeg tror ikke det er gitt at disse barna har blitt fanget opp i mindre grad under pandemien enn de vanligvis blir. Skolene har stort sett vært åpne for de familiene og barna som, av ulike grunner, trenger det. Og for å sitere skolebyråden i Oslo: «Skolene vet hvem de er».
Barn som blir eller kan bli utsatt for vold eller overgrep, fortjener all den støtten og hjelpen de kan få, både fra hjelpeapparatet, organisasjoner og oss som medmennesker. Men hvis vi skal lykkes med de tiltakene som settes inn, gjelder det å ha et så godt kunnskapsgrunnlag som mulig.
16. desember sa en av NKVTS-forskerne til Dagsnytt 18 at vi nå «vet», på grunnlag av forskning som NKVTS selv har gjort, at «1 av 4 barn har vært utsatt for vold eller overgrep under pandemien». Dette ble fremstilt som noen av «konsekvensene av bruk av hjemmeskole».
Ser man nøyere på forskningen fra NKVTS, vil man oppdage at ordene «vold» og «overgrep» her brukes om hendelser som vi i vanlig tale ikke anser for å være vold eller overgrep. Det kan for eksempel gjelde en sårende bemerkning, som vedkommende ungdom hører én gang.
Det er, i NKVTS sin undersøkelse, ca. 15 prosent av de unge som sier at de har vært utsatt for «vold eller overgrep» under nedstengningen. For mesteparten dreier det seg om psykisk vold og engangshendelser, og for en stor del gjelder det altså en sårende bemerkning.
Det er ingenting galt, så vidt jeg kan se, med undersøkelsen som NKVTS har gjort, og det er sikkert riktig at det bare er brukt definisjoner på «vold» og «overgrep» som også brukes i internasjonal forskning. Men begrepene egner seg svært dårlig når man skal formidle forskningen, dersom man ikke forklarer dette nærmere.
Har forekomsten av vold og overgrep, uansett hvordan det defineres, økt under pandemien? Så vidt jeg kan se, foreligger det ingen sikker dokumentasjon på det. Noen rapporter tilsier at det er blitt mindre, andre mer – eller at forskjellen ikke er så stor. Om et slikt «regnestykke» skal bli komplett, må man uansett også ta med de som er har unnsluppet vold og overgrep fordi de ikke har vært på skolen.
Hvorfor er dette viktig? I verste fall leder svært unyansert formidling av forskning til at ansvarlige myndigheter ikke treffer godt med de tiltakene som settes inn for å hjelpe utsatte barn.
Dessuten etterlater det inntrykk av at hjemmet er et mye farligere sted enn det i virkeligheten er, hvilket igjen kan få oss til å glemme skolens viktigste samfunnsoppdrag: Opplæring av alle barn.
Innlegget var publisert i Aftenposten 6. januar 2022.
Les mer
Hjem til jul
Familien er det viktigste vi har
Norske barnehager er best i Norden
Hedvig Montgomery om frihet og familier under korona
Hvor mye skal staten bestemme over familien?
Relatert
Politikk bør handle om frihet
Frivillighetens år 2022
Skolen er for alle – og tar ansvar for barn i sårbare situasjoner
Er demokratiet i Europa i fare?
Datoer, ikke data?
