Frykt og avsky i kraftmarkedet

Marsdals drøm om drastisk lavere kraftpriser henger ikke sammen med norske klimamål. Løsningen er ikke å skrote et kraftmarked som gir lavere utslipp og forsyningssikkerhet, men det er å kompensere folk. Det gjøres ved å gi hjelp til de menneskene som sliter med strømregningen akkurat nå og å bygge ut mer fornybar energi.

Sondre Hansmark

Publisert: 3. januar 2022

Magnus Marsdal synes å tro at det er en hemmelig EU-elite som konspirerer sammen med Arbeiderpartiet og Høyre om å skru opp kraftprisene for å berike seg selv. Det ligner på en konspirasjonsteori.

Det var et samlet Storting som i 1990 bestemte seg for å liberalisere kraftmarkedet. Grunnen var at den planøkonomiske styringen av kraften hadde spilt fallitt. Manglende prissignaler og utvekslingskapasitet mellom land og regioner gjorde at det ble bygget ut dyr kraft i områder som ikke var egnet for det. Hver kraftprodusent hadde en pålagt plikt til å dekke opp forbruket i sin region, og det var begrenset med handel på tvers av disse regionene.

Dersom man produserte mer kraft enn det man trengte i regionen, måtte vi bare la vannet renne forbi turbinene eller selge det til «gi bort»-pris til Sverige og Danmark.

Marsdals innlegg, som minner mer om gonzojournalistikk enn et forslag på å løse strømkrisen, foreslår ingen løsninger på de høye kraftprisene, men strør om seg med skumle begreper som «embetsmannselite» og «nyliberalisme».

Mye av grunnen til at kraftprisene er høye, er at det er for lite tilgang på fornybar energi i Norge og i resten av Europa. Når politikere setter bremsen på for ny kraftproduksjon, samtidig som forbruket er ventet å øke, blir det knapphet på kraft. Det skyldes ikke EU og markedsøkonomi, det skyldes de politikerne som Marsdal setter all sin lit til. Rødt, som står Marsdal nær, har programfestet en stans i all ny vindkraft på land og til havs. Hvordan ytre venstre skal løse mangelen på energi som vi ser akkurat nå, hopper han bukk over.

Marsdal går langt i å antyde at vi ikke har «nasjonal kontroll» over kraften. Det har vi. Det er norske politikere som bestemmer hvor mange kraftkabler vi skal bygge, og hvor mye nye kraft vi skal bygge. Det vet nok Marsdal, men det er enklere å male et bilde av en fjern EU-elite som styrer kraften vår. Det er bare lettvint populisme.

Marsdal har derimot rett i at det er en villet politikk å drive krafthandel med andre land. Man kan jo spørre seg hvorfor ikke han raljerer med de høye bensin- og lakseprisene ved å si at Norge bør slutte å selge den til utlandet og heller selge den til langt under markedspris til norske forbrukere. Da kunne vi alle fått billig bensin og laks, så får utlendingene bare ha det så godt.

Men jeg tror de fleste forstår at vi ikke kan selge alle råvarene og produktene våre langt under markedspris her hjemme. Norge er en liten og åpen økonomi i internasjonal konkurranse, og derfor må vi også selge varene våre til andre land.

Det er ikke overraskende at Marsdal, som leder den radikale venstresidetankesmien Manifest, mener at internasjonal frihandel er problematisk. Men hvis vi skal skape verdier og forvalte ressursene våre effektivt, så kommer vi ikke unna å handle med andre land.

Påstanden om at det kun koster mellom 5 og 10 øre å produsere én kilowattime med norsk strøm, er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Ja, for kraft fra allerede nedbetalte vannkraftverk er prisen svært lav, men det Marsdal synes å glemme er at det må investeres store mengder i ny, fornybar kraftproduksjon fremover. Da nytter det ikke bare å selge strømmen til kostpris. Dersom Norge skal nå målene i Parisavtalen, og ha negative utslipp i 2050, må all fossil energi erstattes med noe som ikke slipper ut CO2. Da trenger vi nok kraft til å elektrifisere plattformer, lade elbiler, sørge for strøm til ny industri, og kanskje til og med produsere grønt hydrogen og ammoniakk. Det betyr at det må være lønnsomt å bygge ut slik kraft.

Marsdals drøm om drastisk lavere kraftpriser henger ikke sammen med norske klimamål. Løsningen er ikke å skrote et kraftmarked som gir lavere utslipp og forsyningssikkerhet, men det er å kompensere folk. Det gjøres ikke best ved å sikre kunstig lave strømpriser, det gjøres ved å gi hjelp til de menneskene som sliter med strømregningen akkurat nå og å bygge ut mer fornybar energi.