Norge trenger et solid taktskifte for utbygging av mer nett og kraft – og det haster
Få ting feiler så brutalt som tilvant suksess – som tas for gitt. Fortellingen om den norske «kraftjuvelen» risikerer den samme skjebnen.
Publisert: 8. mai 2026
Utgangspunktet er positivt. Det skal vanskelig la seg gjøre å ha et bedre utgangspunkt enn Norge i møte med den sterkt stigende kraftetterspørselen som vi opplever nå.
Det antas at Norge alene disponerer rundt 50 prosent av Europas hydroelektriske lagringskapasitet.
Det er et ideelt utgangspunkt for økt kraftproduksjon fra nye kostnadseffektive former for fornybar kraft, som vind- og solenergi – kilder som blir mest konkurransedyktige når de kan balanseres av stabil, regulerbar kraft, som den norske vannkraften.
Etterlyst 1: «A sense of urgency»
Men, som NVE-direktør Kjetil Lund understreket så tydelig i sin kronikk i Aftenposten 9. mars, har Norge de siste tre årene knapt utbygd noe som helst ny vindkraft på land. Det er en påminnelse om at etterspørselen etter kraft er markedsstyrt, mens tilbudet i stor grad er styrt av politikk, med et betydelig tidsforløp mellom politiske vedtak og konsekvens.
Lenge gikk det bra: Tilbudssiden, bestående av både nettkapasitet og kraftproduksjon, harmoniserte godt med en moderat og jevnt økende etterspørsel. Det ga oss lenge forutsigbare kraftoverskudd og lave strømpriser, sammenlignet med andre land i Europa.
Nå er vi, ifølge NVEs egne anslag, stilt overfor en betydelig risiko for et raskt synkende kraftoverskudd frem til 2030.
Årsaken er vedvarende sterk vekst i etterspørselen, kombinert med en tilbudsside som ikke holder tritt med etterspørselen, grunnet tidligere politiske vurderinger og valg. Kraftnasjonen Norge er nå i ferd med å styre mot kraftunderskudd, vedvarende høyere priser og økt risiko for rasjonering av strøm i perioder med toppbelastning.
I det siste har også energiminister Terje Aasland gitt offentlig uttrykk for at vi har forsømt utbyggingen av strømnettet de siste 20-30 årene. Det er ingen overdrivelse.
Intet nytt under solen
Ingenting av dette er nytt – annet enn tidsnøden.
Det har heller ikke manglet på advarende utredninger, fra blant andre Strømnettutvalget (2022), Energikommisjonen (2023), Strømprisutvalget (2023) og Riksrevisjonens kritiske rapport om kapasiteten i det norske strømnettet (2025), samt flere ekspertrapporter fra blant andre Statnett, DNV og Miljødirektoratet.
En av hovedarkitektene bak det delvis markedsbaserte norske strømsystemet, professor Einar Hope ved NHH, advarte allerede i 2010 mot de negative konsekvensene av statens mangeårige forsømmelser med å bygge ut strømnettet tilstrekkelig. Hope minnet samtidig om at strømnettet utgjør den sentrale infrastrukturen som et velfungerende kraftmarked forutsetter.
Norge var, på grunnlag av den banebrytende energilovreformen i 1990, til og med en pioner i utviklingen av et regulatorisk markedsdesign for kraft. Det norske strømregimet ble raskt et eksempel til etterfølgelse i resten av Norden og i Europa for øvrig.
To viktige lærdommer
Det vi bør erkjenne i dag, noe Hope forklarte i 2010 og som Draghi-rapporten har bekreftet, er at det regulatoriske markedssystemet for kraft har fungert best for kortsiktig distribusjon og allokering av strøm – gitt eksisterende produksjons- og distribusjonskapasiteter.
Der det har sviktet er på det mest politikkavhengige feltet: å etablere de rette rammebetingelsene og incentivene for å bygge opp nettkapasiteten i tide, i møte med vedvarende sterk økning i etterspørselen etter kraft.
Konsekvensene er nå tydelige. Strømnettet, som mange trodde var ferdig utbygd i 1990, er blitt en propp som hindrer flyten i det samlede strømsystemet og som begrenser tilkobling av ny fornybar kraftproduksjon.
Etterlyst 2: Et ekspansivt taktskifte
Hvis Norge vil unngå å havne i det uføret som et kraftunderskudd i normalår vil innebære for fremtidig konkurransekraft, verdiskaping, industriutvikling og et produktivt grønt skifte, er det én utvei som peker seg ut: Å bygge mer nett og mer kraft raskere, forankret i en forutsigbar ekspansjonspolitikk med bred politisk støtte. Til det kreves vesentlig bedre rammebetingelser og sterkere incentiver.
Det er særlig grunn til å fjerne uhensiktsmessige regulatoriske hindringer og samtidig styrke de økonomiske incentivene for et taktskifte i nettutbyggingen, som i større grad bør ligge i forkant av behovet for elektrifisering og omstilling – i motsetning til dagens køsystem med sin bremsende effekt.
Utbygging og utvikling av strømnett representerer både en samfunnsnyttig og samfunnskritisk infrastruktur som det er urimelig at enkeltkommuner gis mulighet til å blokkere ved hjelp av de facto lokal vetorett.
Av hensyn til både fremtidig verdiskaping, effektive klimakutt og en sosialt ansvarlig byrdefordeling er det også tungtveiende grunner til å subsidiere et solid taktskifte i nettutbyggingen, gjennom betydelige statlige tilskudd. Dette gjelder spesielt i utbyggingen av det sentrale transmisjonsnettet, med vekt på de største industriområdene, der det er planlagt kraftintensive klimatiltak, datasentre mv.
Det er ikke unaturlig å se for seg en kombinasjon av kutt i kontraproduktive grønne subsidier og økt proveny fra klimaavgifter som hensiktsmessige finansieringskilder.
Derimot bør all kraftproduksjon være selvfinansierende gjennom markedsinntekter, fri for subsidier. Det bør også gjelde for kjernekraft i fremtiden.
Politikkens time er nå
En passiv videreføring av dagens politikk er risikabel. Den sannsynliggjør ikke bare kraftunderskudd og vedvarende høye strømpriser for husholdninger og næringsliv. Den undergraver også mulighetene for fremtidig verdiskaping og et produktivt grønt og digitalt skifte.
Den verst tenkelige politikken er å krympe utenlandskabler og innføre mer direkte politisk styrt rasjonering av hvem som skal få tilgang til strøm. Å kombinere denne linjen med en konkurranse om å love velgerne den laveste maksprisen på strøm, slik enkelte politiske partier har for uvane å gjøre, er en sikker oppskrift på en forsert kraftkrise.
Det haster nå å bygge mer nett og kraft som kan realiseres i perioden 2030-2035. Alternativet er å avskaffe kraftnasjonen Norge, som vil ha alvorlige negative konsekvenser for samfunn og økonomi – og fremtidige generasjoner.
Teksten er publisert i ABC Nyheter 6.5.2026.
Relatert
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Nord-Norgebanen er fortsatt galskap
Fra betryggende kraftoverskudd til risikabel kapasitetskrise
25 år siden Equinor gikk på børs
Skatt handler ikke bare om omfordeling
