Sønstevatn, Skagerak Kraft, Imingfjell — Sønstevatn, Imingfjell. Foto: Therese Thomassen

Norgespris: Fastpris er fint, men skal staten styre kraftmarkedet?

Problemet med Norgespris er ikke fraværet av døgnvariasjoner, men at kraftprisen løsrives fra markedsmessige forhold. Det samme gjelder ordningene som er foreslått som alternativer.

Publisert: 19. juni 2025

Min mor levde en stor del av sitt voksne liv på minstepensjon. Hun levde nøkternt og hadde kontroll på hverdagsøkonomien. Men hun var bekymret for strømregningen, selv om både nivået og utslagene i kraftprisene for fem til ti år siden var mye mer moderate enn det vi har opplevd i det siste. For å beholde kontrollen over utgiftene valgte mor fastpris på strøm.

Dette var mot mitt råd; jeg påpekte at hun dermed må forvente å betale mer for strømmen over tid enn dersom hun hadde valgt spot- eller variabel pris. Men usikkerheten knyttet til strømregningen ble jo borte. Merkostnaden ved fastpris kan nettopp tolkes som en forsikringspremie mot svingninger i strømprisen.

Mange kraftselskaper har i en årrekke tilbudt forbrukerne fastprisavtaler. Dette synes imidlertid å være glemt i den siste tids debatt om Regjeringens forslag om å innføre Norgespris. En rekke aktører, også flere økonomer, er kritiske til ordningen, og argumenterer med at hensynet til energieffektivitet og -sparing tilsier at forbrukere bør utsettes for priser som varierer, også over døgnet.

Etter min mening må adgangen til å låse prisen i kortere eller lengre tid være en del av et effektivt fungerende marked. Virkningen på energiforbruket av at mange eventuelt velger fastpris, er trolig også ganske marginal.

De færreste vil nok velge å la oppvask- og vaskemaskinen gå om natten, selv om spotprisen synker. Bilen lades uansett på nattestid, og temperaturen både på soveværelset og i andre rom i huset kan da reguleres ned. Det er mer behagelig, og det er penger å spare.

Fastpris på strøm er dermed ikke noe nytt. Det som er nytt, er at husholdninger nå i hele landet skal tilbys den samme fastprisen på strøm, basert på en gjennomsnittsberegning på tvers av alle prisområder.

Her ligger også et betydelig subsidieelement i ordningen: Husholdninger i sør vil oppleve at et tilbud om å betale referanseprisen for kraften – i første omgang beregnet til 40 øre per kilowattime – er klart lavere enn gjeldende tilbud om fastpris fra strømleverandørene, og også lavere enn forventet spotpris over tid. Mens mange i nord trolig vil takke nei til tilbudet om Norgespris, fordi det overstiger prisene de er vant til å betale i et uregulert marked.

Referanseprisen skal justeres årlig. I høringsnotatet skriver departementet at prisjusteringen for en kommende prisperiode skal ta utgangspunkt i prisbildet på strøm fremover (Energidepartementet 10. juni i år). Dette tilsvarer måten kraftselskapene selv har utarbeidet fastpriskontrakter på. Men forskjellen er at med Norgespris skal denne beregningen foretas sentralt, basert på gjennomsnittspriser for landet under ett.

Ordningen har dermed en prisutjevnende effekt, men vil samtidig bidra til å øke det samlede kraftforbruket over tid.

Norge var tidlig ute med å deregulere kraftmarkedet. Andre nordiske land fulgte etter. Med god overføringskapasitet på tvers av landene betyr dette at vi siden 1990-tallet har hatt et felles nordisk marked for elektrisk kraft. Det er også bygd ut kraftkabler mot Europa, som gjør at vi kan eksportere overskuddskraft og importere elektrisitet i perioder når det er lønnsomt. Sammenkobling av kraftmarkedene på tvers av land bidrar til å styrke forsyningskapasiteten og redusere de samlede kostnadene i kraftforsyningen.

Analyser blant annet fra NVE viser at integrerte kraftmarkeder over tid har gitt forbrukere i Norge lavere priser enn dersom vi skulle ha vært selvforsynt med elektrisk kraft.

Men energisystemet har de siste årene vært i sterk endring, og inneholder også strukturelle trekk som avviker fra et godt fungerende marked. Kraftprisene i Tyskland og andre land på det europeiske kontinentet er i utgangspunktet regulert i avtaler, slik at varierende priser i spotmarkedet ikke slippes gjennom i de prisene forbrukerne betaler. Her hjemme har de siste årene tydelig avdekket at Norge ikke er koblet sammen til ett kraftrike.

Manglende overføringskapasitet fra nord til sør medfører store forskjeller i prisene som husholdninger og næringsliv betaler i ulike prisområder.

Det grønne skiftet innebærer at rimelig fossil kapasitet i Europa legges ned og erstattes av dyrere fornybar, væravhengig kraftproduksjon. Dette har lenge lagt press på energiprisene, og ført til sterkt fluktuerende priser i det europeiske markedet. Gjennom overføringsforbindelser til utlandet smitter sterke svingninger i kraftprisene over på Norge. I kjølvannet av Russlands invasjon i Ukraina i 2022 ble prisutslagene på naturgass og elektrisitet ekstreme. I Norge ble det innført en strømstøtteordning som skjermer husholdningene for de høyeste prisene.

Det er lett å ha forståelse for at myndighetene vinteren 2021/22 fant det nødvendig å innføre prisregulerende tiltak. Uten en støtteordning ville en rekke husholdninger hatt problemer med å betale strømregningen. Men prismekanismen som skulle sørge for å håndtere en situasjon med knapphet på energi, er dermed satt ut av spill.

Problemet med Norgespris er ikke fraværet av døgnvariasjoner, men at den sementerer et system der kraftprisen blir bestemt løsrevet fra markedsmessige forhold. Det samme gjelder de andre ordningene som er foreslått som alternativer.

Både hensynet til verdiskaping og miljøet tilsier at en politikk som subsidierer forbruk av energi ikke bør opprettholdes over lang tid. For å unngå sterke svingninger i strømprisene, kan myndighetene i stedet satse på å utvikle de fastprisordningene som tilbys av kraftselskapene, både for husholdninger og næringslivet.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 17.6.2025.