Skolen og boligen viktigst

På tross av proklamasjoner om det motsatte: Det er ikke lett å se hva Aftenposten er uenig med oss i når det gjelder å beskrive levekårsforskjellene i Oslo. Erik Nordbø og Kristin Clemet i Aftenposten.

Erik Jarle Nordbø

Kristin Clemet

Publisert: 5. september 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita

På tross av proklamasjoner om det motsatte: Det er ikke lett å se hva Aftenposten er uenig med oss i når det gjelder å beskrive levekårsforskjellene i Oslo (5.9.)

Det er forskjeller i Oslo, slik det er i alle byer, og de går på kryss og tvers av bydeler og gamle skiller. I vår kronikk (4.9.) forklarte vi hvorfor bildet av Oslo som «en delt by» bør nyanseres:

Den tradisjonelle østkanten krymper.
Det er store nyanser innad i bydelene.
Mange delbydeler i øst gjør det bedre enn delbydeler i vest.
Forskjellene mellom øst og vest øker ikke, men blir på noen områder redusert.
De delene som gjør det «dårligst» i Oslo, gjør det ofte mye bedre enn resten av landet.
Dårlige levekår er nå først og fremst konsentrert til bydeler med en høy andel innvandrere.
Vi har ingen ghettoer i Oslo, slik det er i mange byer i andre land.

Skal man føre en politikk som reduserer forskjeller og forebygger større forskjeller i fremtiden, må man kjenne til slike nyanser. Vi blir altfor ofte presentert for karikaturer. Det kan være ille nok med «Montebello-reportasjer» fra villastrøkene på Ullern, men langt verre er den svartmalingen som ofte skjer av Groruddalen og Oslo øst.

Oslo gjør det, langs mange dimensjoner, imponerende bra sammenlignet med mange storbyer i andre land. Oslo er bl.a. en av hovedstadsregionene i OECD med minst forskjeller.

Men dette gir ingen garanti for fremtiden. Skal man unngå en ny, permanent underklasse, er det særlig innvandrere og deres barn vi nå må fokusere på. Og hva er da viktig?

Det aller viktigste er en så god skole at alle elever, uansett bakgrunn, kan realisere sitt talent. Lykkes man med det, vil man også bidra til sosial mobilitet og fortsatt forbedring i hele byen. Osloskolen får av og til kritikk for å drive for mye med testing, kartlegging og rapportering. Men dette er antagelig eneste mulighet til virkelig å se hver elev med minoritetsspråklig bakgrunn og greie å sette inn riktige tiltak i tide. I mange land har man «ghettoskoler» med katastrofalt dårlige resultater. I Oslo gjør skolene det godt, også i de mest innvandrertette bydelene.

Noe annet som er viktig, er muligheten til å eie sin egen bolig. Det skaper tilhørighet og ansvarsfølelse for lokalmiljøet, naboen og skolen. Den norske selveiertanken har gitt Oslo en variert boligstruktur. Det gjør at mennesker med ulike materielle ressurser kan bo side om side og ikke nødvendigvis på hver sin kant av byen. I Stockholm, Malmø og København kan man se hvordan en ensidig boligstruktur og et stort antall kommunale leieboliger skaper ghettolignende tilstander. Sånn er det ikke i Oslo. Når innvandrere flytter til Groruddalen, er det et uttrykk for bedrede levekår.

Manifest mener at «problemet med forskjeller» i Oslo er at «noen lever under eksepsjonelt gode kår». Problemet er altså ikke at noen har dårlige kår, men at noen har gode kår.

Det er vi uenig i. Det aller viktigste er at de med dårligst levekår, kan få det bedre. Og da er skolen aller viktigst.

Innlegget var på trykk i Aftenposten 5. september 2015.