Skurdal og skolen
Skurdal tar feil når hun påstår at elevenes ferdigheter de siste 20 år omtrent bare har gått nedover.
Publisert: 28. januar 2026
I lederartikkelen 22. januar gir Mari Skurdal en skjev fremstilling av hva jeg har gjort og står for i skolepolitikken. Hun skriver at norsk skole har vært preget av to trender siden Kunnskapsløftet ble innført i 2006. Den ene er at vi gikk bort fra kunnskapsmål. Den andre er at vi «hasteinnførte» digitale enheter. «Dette passet fint i hop med høyresidas vektlegging av valgfrihet og nyttetenkning», skriver Skurdal og viser til at det var jeg, fra Høyre, som sto bak Kunnskapsløftet. Skurdal hevder også at «elevenes ferdigheter omtrent bare gått nedover» de siste 20 år.
Det meste er galt med denne «analysen».
Skolen har vært preget av mange flere trender enn de Skurdal peker på. Det de har til felles, er at de er ganske nye, at de oppstår utenfor skolen, og at de er internasjonale. Et offentlig utvalg, som nå er i arbeid, har pekt på (minst) fem slike trender:
Det postfaktuelle SoMe-samfunnet og demokratiets tilbakegang, teknologiutviklingen (KI), en negativ form for individualisering, større forskjeller i og utenfor skolen og mangelen på arbeidskraft.
Skurdal overdriver hvordan læreplanene ble endret etter Kunnskapsløftet. Eksakte kunnskaper er viktige i skolen nå også. Men det legges også vekt på ferdigheter. Kunnskap og ferdigheter er gjensidig avhengige av hverandre.
Det var bred enighet om de læreplanene vi fikk for cirka 20 år siden. Det er likevel ikke unaturlig at de justeres i dag. Men jeg tror mange forregner seg hvis de tror at det er en «quick fix», eller at det fins fasitsvar på hvordan en læreplan til enhver tid bør se ut.
Det var ikke «høyresida» som «hasteinnførte» digitale enheter. Jeg gikk av fem år før Ipaden kom. Det var Stoltenberg-regjeringen, med SV i spissen, som åpnet slusene, og det var Trond Giske (Ap) som i 2016 lovet en Ipad til alle.
Ikke all bruk av «skjerm» i skolen har vært godt begrunnet eller gjennomført de siste 15 årene. Selv mener jeg likevel at de negative holdningene nå drives for langt.
Skurdal tar også feil når hun påstår at elevenes ferdigheter de siste 20 år omtrent bare har gått nedover. Da leseundersøkelsen PIRLS kom i 2017, viste den en klar fremgang for elever på 4. og 5. trinn. Forskerne konkluderte med at det blant annet skyldtes tiltak som ble iverksatt tidlig på 2000-tallet.
I 2018 ble boken «20 år med TIMSS og PISA» publisert. Den viste et langt mer nyansert bilde enn Skurdal tegner. Forskerne skrev: «Sammenligninger over tid viser at norsk skole har vært preget av en nedgang etterfulgt av en oppgang, og vi ser at læringsmiljø og skoleklima rapporteres å være betydelig bedre enn tidligere.»
I 2022 ble det publisert en omfattende studie av skoleforskeren Lars Kirkebøen. Han kunne konstatere at osloskolen de siste cirka 20 årene hadde prestert bedre og hadde større fremgang enn skolen i andre deler av landet, og at den løftet de faglig svakeste elevene mest.
Det Kunnskapsløftet som ble behandlet av Stortinget i 2004 og innført i 2006, er endret flere ganger siden. Først av Stoltenberg II-regjeringen, deretter av Solberg-regjeringen, og nå av Støre-regjeringen. Mye av det som har skjedd, har jeg ikke vært enig i. Jeg er heller ikke enig i alle de endringene som Høyre nå vurderer.
At det må skje noen endringer, er likevel åpenbart. De utfordringene som skolen nå møter, er enorme. Men hadde jeg vært kunnskapsminister i dag, hadde jeg vært opptatt av at endringene skulle vært mest mulig kunnskapsbaserte. Det er de ikke i dag.





