Er Oslo-skolen verdens beste?

Oslo-skolen holder ikke bare tritt med nasjonen – den gjør det bedre enn landet for øvrig: Oslo har den klart beste utviklingen når det gjelder å forhindre frafall i videregående opplæring. Oslo gjør det best på nasjonale prøver i lesing og regning på 5. trinn, best i regning på 8. trinn og best i lesing og regning på 9. trinn, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 12. april 2015

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Det kan ikke bevises empirisk, men det kan være sant. Da jeg var utdanningsminister for ti år siden, sa jeg at det kunne forholde seg slik, og jeg tror fortsatt det kan være riktig.

I går fikk vi nok en indikasjon: Noen av de svakeste bydelene i Oslo gjør det bedre enn mange av Norges største kommuner.

Skal man bedømme om et skolesystem er godt, må det ha en viss størrelse. Det er mest interessant å se på store byer, fordi de har større og mer varierte utfordringer enn små og mer homogene steder. I tillegg må man vurdere hele skolens oppdrag og ikke bare deler av det: Elevene skal gjøre det faglig godt, men de skal også trives, være motivert og fullføre skolen.

Osloskolen er stor – med 175 skoler, ca. 85.000 elever og lærlinger og 14.000 ansatte. Og den vokser raskt: Oslo er Europas raskest voksende hovedstad og må i snitt bygge to nye klasserom i uken.

Osloskolen har alle typer elever. 150 ulike nasjonaliteter er representert. 40 prosent av elevene har et annet morsmål enn norsk, og ca. 20 prosent av barneskolene har mer enn 50 prosent minoritetsspråklige elever.

Det er svært vanlig i andre land at store byer har problemer med skolen. Ofte er det store forskjeller mellom «øst» og «vest» og problemer i såkalte «inner urban schools». I mange byer er det områder der skolene nærmest har brutt sammen. Resultatet er at elevene som går på disse skolene, gjør det langt dårligere enn deres evner og talent skulle tilsi.

Det er i denne sammenheng Oslo-skolen er så imponerende.

At Oslo gjør det «best», betyr at det er få elever på de laveste og mange elever på de høyeste mestringsnivåene. Oslo gjør det også bedre enn landsgjennomsnittet ved eksamen i engelsk og matematikk i grunnskolen, mens byen ligger likt med snittet i norsk hovedmål. Over halvparten av barneskolene med flest minoritetsspråklige elever ligger over det nasjonale snittet i lesing.

Samtidig svarer elevene i Oslo-skolen at de trives like godt og er mer motivert enn elevene i resten av landet.

Hvilke andre storbyer i Europa kan vise til slike resultater?

Flere utredninger har vist at norsk skole i for liten grad bidrar til sosial mobilitet, men utviklingen i Oslo er annerledes. Oslo-skolen bidrar til mobilitet, og det er viktig for å opprettholde små forskjeller og unngå at innvandrere blir en ny underklasse. Oslo-skolen kan ikke garantere at alle elever får like gode resultater, men kvaliteten på opplæringen bidrar til at alle elever gis like muligheter uavhengig av sosial bakgrunn.

Hva har Oslo-skolen gjort for å oppnå så gode resultater?

Det går ikke an å svare kort på det, men skulle jeg si det med ett ord, ville jeg si ansvarliggjøring. Oslo-skolen har greid å ansvarliggjøre alle ledd i styringskjeden fra den politiske ledelsen til klasseledelsen. Mange steder i det offentlige er det vanlig at man bare transporterer ansvaret videre – til nabokontoret, sjefen eller «politikerne». I Oslo-skolen er det mitt inntrykk at man i større grad tar ansvar uten å bortforklare noe eller skylde på andre.

Og noe av det Oslo-skolen ikke skylder på, er elevene. Det er nærmest blitt et munnhell i norsk skoledebatt at skoler, både med gode og dårlige resultater, ikke kan gjøre noe bedre, fordi de er prisgitt den elevgruppen de får, og fordi alt avhenger av hva slags hjem elevene kommer fra. Men dette er feil. Selvsagt kan alle skoler gjøre det bedre, og selvsagt er det ingen grunn til å forvente at en elev skal være faglig svak, bare fordi foreldrene er dårlig utdannet eller kommer fra et annet land!

Oslo-skolen utmerker seg ved å forvente mye, og like mye, av alle elever, uansett bakgrunn. Mens store byer i andre land har diskutert «bussing» siden 1960-tallet, har Oslo-skolen satt alt inn på å skape en best mulig skole der elevene er. Fremfor å flytte elevene til en «hvitere», og kanskje dårligere skole, flytter de ressurser og dyktige lærere til de elevene som trenger det mest. I tillegg tilbys det lørdags- og sommerskole til alle som ønsker det, og det gjør nå mange tusen elever.

Det Oslo-skolen også har greid, er å ansvarliggjøre skolen som organisasjon. Oslo-skolen snakker ikke så mye om «drømmelærere», og det tror jeg er bra, for det finnes ingen organisasjoner som bare har drømmemedarbeidere. Man alle ledere kan alltid utnytte de ressursene de har, på en litt bedre måte.

Og Oslo-skolen har fantastiske ressurser. Lærerne er svært kompetente, og de trives. Da Oslo-skolen nylig utlyste ca. 90 ledige stillinger, fikk den 3600 søkere. Bare til lærerstillingene i matematikk på én av skolene hadde mer enn 60 prosent av søkerne mastergrad.

Enkelte er mest opptatt av «testingen» i Oslo-skolen, og her er det mange myter. I løpet av de 11 første skoleårene gjennomfører Oslo-elevene tilsammen 18 statlige prøver og syv Oslo-prøver på områder som de nasjonale prøvene ikke dekker. Det er tilsammen ca. to prøver pr. år. Det er godt dokumentert at Oslo-skolen ikke fritar elever etter andre regler enn resten av landet. At prøvene kan ha betydd mye for Oslo-skolens suksess, er ikke like godt belyst. Testene brukes ikke bare til å teste elevene, men også skolene.

I andre land snakker man om et sosialt «achievement gap» i skolen. I Norge har vi kanskje et geografisk «achievement gap». Da er det underlig at den skolen som lykkes best, ofte kritiseres mest.

Er så Oslo-skolen verdens beste skole?

Det får vi aldri vite, blant annet fordi det er umulig å definere nøyaktig hva det betyr å være «best». Jeg tror f.eks. at Oslo ville skåret meget bra, men ikke best på PISA, men PISA måler ikke alt.

Mye kan bli enda bedre i Oslo-skolen. Men alt tatt i betraktning tror jeg den er blant verdens aller beste skoler. Det er imponerende.

Artikkelen er på trykk i Aftenposten 12.4.15.