Det er 100.000 lærere i norsk skole. Hvor mange av dem er drømmelærere?

Det er fint å ha en drømmelærer. Men det er i grunnen enda bedre å gå på en drømmeskole, der det er et godt arbeids- og læringsmiljø for alle lærere og elever, skriver Kristin Clemet i Aftenposten.

Kristin Clemet

Publisert: 1. september 2020

En av mine drømmelærere het Bjørg Thorkildsen. Hun var klasseforstanderen min i syv år på folkeskolen, og hun var tidvis viktigere for meg enn foreldrene mine var. Hun var speiderleder og kristen, men hun tillot at vi sa «fytte rakker’n sin». Hun elsket kokosboller og sjokolade med likør, og hun var tydelig stolt av mannen sin, som het Frederik og var dansk. Vi gikk i en ren «pikeklasse», og selv om hun var en myndig og dyktig lærer som underviste oss i nesten alle fag, ble hun også som en mor for mange av oss. Vi så veldig opp til henne.

Hvorfor blir noen lærere elsket av elever og sett på som drømmelærere, spør Dag Johannes Sunde, som har skrevet en bok om «Drømmelæreren». Læringsmiljøsenteret har spurt elever om hva de mener er en god lærer. Svarene varierer, men det er også noe som går igjen: Elever vil ha morsomme, snille og passe strenge lærere. De vil ha lærere som har masse kunnskap og er flinke til å lære bort. De vil bli sett og få hjelp når de trenger det. Og de vil at alle skal behandles likt og rettferdig.

Det er lett å si at alle fortjener å få en drømmelærer, men det er nok ikke lite lett i praksis. Lærere er like forskjellige som alle andre, og de har gode og dårlige dager. Og selv fantastiske lærere vil komme til kort, dersom ikke omgivelsene legger til rette for at de kan gjøre en god jobb. Dessuten er elevene forskjellige og har ulike behov.

Det er mye som går bra i norsk skole. I en bok som kom ut i 2018, oppsummerte en gruppe forskere noen utviklingstrekk som har preget norsk skole fra 1995 til 2015. De pekte på ni sentrale funn:

Prestasjonene til elevene som begynte på skolen i siste del av 1990-tallet, var svake.
Prestasjonene til elever som begynte på skolen etter årtusenskiftet, er betydelig bedre. Det er blant annet en stor fremgang i elevenes lese- og matematikkferdigheter.
Fremgangen i siste halvdel av perioden er i hovedsak knyttet til fremgang for de faglig svakeste elevene.
Det er små kjønnsforskjeller i realfagene, men jentene leser mye bedre enn guttene.
Hjemmebakgrunn er sterkt relatert til elevers prestasjoner, men sammenhengen er svakere enn i de fleste andre land.
Norske lærere deltar lite i faglig relevant kompetanseheving sammenlignet med lærere i andre land.
Norsk skole er bygget på allmennlærere med middels lang utdanning. I mange andre land har flere lærere lang utdanning og spesialisering.
Elevene rapporterer om at skoleklima og læringsmiljø har blitt til dels betydelig bedre.
Det er store forskjeller mellom skoler, det vil si at de beste skolene presterer svært mye bedre enn de lavest presterende skolene. Men forskjellene er mye mindre enn de er i andre land.

Funnene som forskerne har gjort, er basert på internasjonale forskningsundersøkelser. De forteller på langt nær alt om norsk skole, men materialet er så omfattende at det, etter forskernes oppfatning, er grunnlag for å trekke disse konklusjonene. Forskerne har ikke gått inn på hva som er årsakene til den fremgangen de har registrert, men at norske lærere skal ha en stor del av æren, sier seg selv.

Nå skriver vi 2020, og det er ikke mulig å si hvordan det står til i norsk skole akkurat nå. Men året er viktig, fordi det skjer store endringer i norsk skole. Fagene skal fornyes, og det skal innføres tre tverrfaglige emner knyttet til demokrati, bærekraft og livsmestring. Den såkalte Fagfornyelsen skal bygge videre på Kunnskapsløftet, men det er nok delte meninger om hva som kan komme til å skje i praksis. Skolen er et ideologisk slagfelt, der det er ulike meninger om hva som er viktig. Selv frykter jeg at de tverrfaglige emnene blir nok en boltreplass for de mest ressursrike elevene, og at disse emnene kan komme på bekostning av opplæringen i mer grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving og regning. Det tror jeg vil skape større forskjeller og gå utover dem som trenger skolen mest. Men jeg håper at jeg tar feil.

Noe av det viktigste og mest interessante som forskerne kom frem til i 2018, var at det er forskjell på skoler. Noen skoler er mye bedre enn andre skoler. I den utdanningspolitiske debatten gis det gjerne to ulike forklaringer på at det er slik.

Den ene typen forklaring er at elevene er forskjellige. Noen skoler ligger i områder med mange flinke barn fra ressurssterke hjem, og det er lite skolen kan gjøre med det.

Den andre typen forklaring er at kvaliteten på skolene er forskjellig. Selv med elever med samme bakgrunn, er det forskjell på skoler. Det betyr at skolen som organisasjon, dens ledelse og evne til å skape et godt arbeids- og læringsmiljø for lærere og elever, har betydning.

Siden begynnelsen på 2000-tallet har norsk skolepolitikk vært mer opptatt av skolen som organisasjon. Det er lagt mindre vekt på den enkelte lærers ansvar for å skape en god skole og desto større vekt på det ansvaret skolen og kommunen har. Det finnes nemlig ingen skoler som bare har drømmelærere, og det finnes ingen drømmelærere som kan gjøre en god jobb i en dysfunksjonell organisasjon.

Gode ledere er som gode dirigenter. Et orkester, som består av fremragende musikere, kan nok greie å spille godt uten en dirigent. Men i det lange løp blir orkesteret mye bedre, dersom det har en god og inspirerende dirigent. Slik er det på skolen også: Gode lærere kan få til mye, men uten gode ledere og en velfungerende organisasjon, blir de lett slitne og mister motivasjonen.

I privat sektor skjer det mye innovasjon og læring fordi bedriftene må konkurrere for å overleve. I offentlig sektor må man finne andre måter å lære og forbedre seg på.

En mulighet er at skoler som ikke gjør det så bra, forsøker å lære av de skolene som gjør det bra. Hva er det de gode skolene får til som gjør at elevene lærer mer og trives bedre?

Svaret på spørsmålet er viktig, både for nasjonale og lokale skolemyndigheter, skoleledelsen og lærerne. Men forutsetningen for at vi skal vite hva svaret er, er at det er åpenhet om skolenes resultater, det vil si trivsel og læringsmiljø, ressurser og elevenes faglige prestasjoner. Vi kan selvsagt ikke vite alt, og vi har ingen rett til å vite noe om den enkelte lærer eller elev. Men vi bør vite noe om skolen og kommunen som helhet.

Det er ikke rettferdig at noen elever tilfeldigvis havner på dårlige skoler, og det er ikke riktig at foreldrene ikke vet om det. Kunnskap er forutsetningen for å kunne gjøre noe med situasjonen. Men dessverre er åpenhet om skolen omstridt i Norge.

Det er fint å ha en drømmelærer. Men det er i grunnen enda bedre å gå på en drømmeskole, der det er et godt arbeids- og læringsmiljø for alle lærere og elever.

Kronikken var publisert i Aftenposten 30. august 2020.

Publisert: 8. august 2022