Kunnskapsbasert politikk
Både forskere og politikere gir, på hver sin måte, svært viktige bidrag til den opplyste samtalen som trengs i et demokrati. Men de bør ikke dyrkes som guder. Kristin Clemet i Morgenbladet.
Publisert: 19. september 2016
Cathrine Holst og Johan Christensen er i gang med et stort forskningsprosjekt som skal studere endringer i det norske kunnskapsregimet. De skal blant annet se på «ekspertiseringen» og europeiseringen av offentlige utvalg.
I et litt overordnet perspektiv dreier forskningsprosjektet seg om forholdet mellom forskning og politikk. «Alle» vil gjerne ha en kunnskapsbasert politikk, men hva menes egentlig med det?
Det høres enkelt ut: Først fremskaffer man all tilgjengelig kunnskap, og deretter «legger man på» et lag med verdier og politikk. Og dermed blir det demokrati.
I praksis er det ikke like enkelt. Politikere misbruker og misforstår forskning, og forskerne er ikke uten politiske meninger og verdier.
Men det er også mye annet som forstyrrer denne enkle modellen:
Forskning kan være dårlig. Funnene kan være usikre. Forskningsresultater er ofte motstridende, og forskningen ser bare stykkevis og delt.
Også politikere, som tolker og bruker forskningen, kan forstyrre. De misforstår, og de misforstår med vilje. De plukker ut den forskningen som passer best, og de overser forskning som ikke passer.
Men vel og merke: Det er forskjell på den løpende politiske debatten og et dokument som legges frem av regjeringen. I Norge har vi et så solid embetsverk, så seriøse statsråder og så sterke institusjoner at det formelle beslutningsgrunnlaget, som for eksempel en stortingsmelding eller en proposisjon, som regel vil være både balansert og nyansert. Men folkelesning blir det sjelden.
Av og til får noen forskere så stor betydning at de kan endre hele debatten. De fremstår nærmest som popstjerner som forblinder fansen, noe som kan forstyrre debatten om hvordan man kan møte det problemet de foregir å være opptatt av.
Thomas Piketty er et slikt eksempel.
Økonomisk ulikhet er både et potensielt og aktuelt problem som bør oppta oss. Men den enorme oppmerksomheten om Piketty, og den manglende kritiske sansen overfor hans forskning, bidro til å avspore en viktig diskusjon. Hans teorier og løsninger var så enkle at mange forsto hva han mente, men det var, i bunn og grunn, til liten hjelp for å forstå og motvirke en uheldig utvikling.
Piketty har møtt motstand fra mange andre forskere, og hans hypoteser anses som spesielt irrelevante for land som Norge. Virkeligheten er altså mer kompleks enn Piketty la til grunn.
Også resultatene fra andre innflytelsesrike forskere, som for eksempel den tidligere økonomen i Verdensbanken, Branko Milanovic, blir nå nyansert: En verdensberømt figur, som viser at deler av den lavere middelklassen, særlig i USA, har tapt på globaliseringen, forteller kanskje likevel ikke alt. Andre forskere påpeker nå at det ikke er globaliseringen, men dårlig nasjonal politikk, som har ført til at noen grupper har gjort det dårlig. Og det er selvsagt viktig å vite, hvis man skal gjøre noe med problemet.
Både forskere og politikere gir, på hver sin måte, svært viktige bidrag til den opplyste samtalen som trengs i et demokrati.
Men de bør ikke dyrkes som guder.
Ingen av dem er uten verdier, og ingen av dem kan overskue alt.
Innlegget var publisert i Morgenbladet 16. september 2016.
Relatert
Det andre ulikhetsperspektivet
Har ulikskapen auka «svakt» eller «jamt og trutt»?
Upresist og ufullstendig
Er forskningen fri? Om meningsmangfold i akademia.
Bistandsblogg: Hva mener folk egentlig om bistand?
