Tittelen på dette foredraget er formulert som et spørsmål: «Er forskningen fri?»

Ifølge Betteridges lov, eller Betteridge’s Law of Headlines, kan alle slike spørsmål besvares med et «nei». 

Betterigdes lov var hovedsakelig ment som en kritikk av dårlig journalistikk, og den er ikke like anvendbar på et foredrag som er ment å innby til refleksjon. 

Likevel tror jeg at vi trygt kan svare «nei» også på dette spørsmålet. Forskningen er selvsagt ikke helt fri. 

Den er rammet inn av forskningspolitikk, strategier, planer og budsjetter, og av et forskningsetisk rammeverk som setter grenser. 

Det er likevel ikke dette som er tema for dette foredraget.

Mitt oppdrag er å snakke om forholdet mellom forskning og politikk og om hvordan de påvirker hverandre. 

Mer spesifikt spør Litteraturhuset om hva det har å si at brorparten av forskerne er venstreorienterte, og om behovet for meningsmangfold i akademia. Bidrar forskernes egne politiske og ideologiske holdninger til at forskningen blir mindre fri enn den ellers kunne vært?

      -o-

Før jeg går løs på temaet, vil jeg starte med å klargjøre to begreper som ofte brukes om hverandre i diskusjoner om politisk og ideologisk slagside, nemlig ordene nøytralitet og objektivitet.

Jeg legger til grunn at det ikke finnes noen mennesker som er nøytrale.

Alle mennesker bærer med seg normer, verdier og holdninger som preger deres livsanskuelser og valg. Selv små barn har oppfatninger av hva som er rettferdig. Til å begynne med gjelder det å dele brusen og godteriet helt likt. Med tiden formes og forankres ulike og ofte konfliktfylte verdier i oss, og de blir en del av vår selvforståelse, ofte uten at vi reflekterer nærmere over det i det daglige.

Det gjelder selvsagt også akademikere – ja, kanskje i særlig grad akademikere.

Akademikere er godt utdannet, og de har, bare ved å oppnå en høyere grad, vist (forhåpentligvis) at de har evne til refleksjon. De kan, mer enn mange andre, reflektere over ulike handlingsalternativer og begrunne egne valg og fravalg. Det er nok ikke helt uten grunn at mennesker med høyere utdanning har en større tilbøyelighet til å stemme ved valg enn mennesker med lavere utdanning.

Det er selvfølgelig ingenting galt med ikke å være nøytral. Det er, tvert om, dypt menneskelig og helt uunngåelig.

Men la meg legge til: Man blir ikke mer nøytral av å skjule hvor man står ideologisk eller politisk. Jeg har av og til erfart at noen tror det, og at de tror at noen er mindre nøytrale, fordi de er åpne om sitt eget politiske og ideologiske ståsted. 

Og det bringer meg over til det andre begrepet jeg ville nevne, nemlig objektivitet.

Å være objektiv vil si å forsøke, etter beste evne, å legge sine egne sympatier og antipatier til side, og greie å belyse en sak fra flere sider på en fair og likeverdig måte. Jeg betrakter det som en kunst, og noe som mange må forsøke å greie i ulike roller, situasjoner og yrker. 

Jeg prøver det ofte selv: Hvis jeg blir engasjert til å lede en debatt, der debattdeltakerne har ulike syn, eller hvis jeg blir bedt om å analysere den politiske situasjonen, må jeg forsøke å heve meg over mine egne holdninger og meninger og se saken fra den eller de andres ståsted.

Det er vanskelig, men dette er faktisk oppgaven for mange i vårt samfunn: For journalister er det en daglig utfordring. Også dommere og forskere må ofte bestrebe seg på å være objektive når de utfører sin gjerning.

I en slik kontekst kan jeg ha forståelse for at noen velger å holde sitt eget politiske ståsted skjult. Hvis man virkelig greier å være objektiv, slik at ens egne politiske holdninger ikke skinner igjennom, kan det styrke legitimiteten at publikum ikke vet hva vedkommende står for eller stemmer. 

Men når det likevel skinner igjennom, som det ofte gjør, kan det bli et problem. Da kan det svekke journalistens eller forskerens legitimitet at han eller hun ikke er mer åpen om sitt ståsted. Jeg tror ofte at folk får større respekt for en forsker som klart gir uttrykk for hvor han eller hun står politisk, enn en som forsøker å skjule det uten egentlig å lykkes.

Jeg husker at jeg en gang reagerte voldsomt på noe en forsker sa i en debatt om skolepolitikk på NRK. Det hun sa, var ideologisk ladet og, sett med mine øyne, «venstrevridd». Men da jeg fant frem forskningen hennes, fremkom det at hun hadde vært ærlig: Hun hadde, som hun skrev, anlagt et «marxistisk perspektiv» på forskningen sin, noe som selvsagt også preget resultatene hun kom frem til. Problemet var bare at NRK ikke sa noe om det.

Objektivitet i forskningen handler både om den mest grunnleggende forpliktelsen en forsker har – til å være sannferdig – og om å trekke konklusjoner basert på fakta og empiri. Det impliserer, naturlig nok, at man også kan være nødt til å trekke konklusjoner som er i strid med ens egen ideologiske overbevisning. 

Men objektivitetsidealet må ikke drives så langt at det hindrer akademikere fra å delta i den offentlige debatten. 

Så for å oppsummere: Ingen er nøytrale. Det er lov til å si hva man mener, og det er også helt greit ikke å si det. Men alle bør erkjenne at de har meninger, holdninger og verdier.

Evnen til objektivitet varierer. Det er ofte vanskelig å være objektiv, men i noen situasjoner, blant annet innenfor journalistikk og forskning, er det avgjørende at man forsøker å være det. Greier man det ikke, risikerer man at journalistikken eller forskningen mister legitimitet og troverdighet.

-o-

La meg fortsette med å si noe om forholdet mellom forskning og politikk.

I utgangspunktet tenker vi oss at dette er to adskilte verdener, som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Politikk handler om verdier, holdninger, ideologi og meninger. Forskning handler om kunnskap og tørre fakta.

Likevel er de vevet inn i hverandre.

Vi vil gjerne at politikk i Norge skal være kunnskapsbasert.

Idealet er at vi skal ha oversikt over, eller skaffe oss oversikt over, den best tilgjengelige kunnskapen som finnes for tiden. 

Dette gjør vi på flere måter: Vi nedsetter offentlige utvalg, ofte rene ekspertutvalg, og vi har en forvaltning som blant annet har til oppgave å fremlegge den beste tilgjengelige kunnskapen på et gitt område før politikerne eller våre politiske organer tar en beslutning.

Ideelt sett består derfor beslutningskjeden av to faser: I den ene fasen fremskaffer vi all den kunnskapen vi kan få. I den andre fasen avveies denne kunnskapen mot de verdiene vi ønsker å prioritere. Ofte gir ikke kunnskapen et entydig bilde, og da må også kunnskapen i seg selv bli gjenstand for en nærmere vurdering.

La meg ta et eksempel fra den senere tids likestillingsdebatt:

Kristelig Folkepartis Ungdom vil gjerne fjerne kravet til tredeling av fødselspermisjonen og la det være opp til familiene selv å bestemme hvordan mor og far (eller medmor) skal dele på permisjonen. (Jeg ser her bort fra at en slik endring kan være i strid med EØS-reglene.)

Mange blir opprørte over standpunktet, fordi de tror at det vil føre til at far tar mindre permisjon, og at det derfor vil svekke likestillingen – eller likheten – mellom mor og far og dermed mellom kvinner og menn.

Men KrFU er ikke nødvendigvis uenig i dette. 

Poenget for KrFU er at verdien av valgfrihet for familiene i dette tilfellet rager over verdien av likestilling mellom kjønnene. Det er selvsagt et helt legitimt standpunkt. Her kan altså KrFU og KrFUs motstandere ha samme kunnskapsgrunnlag, men likevel ha ulike standpunkter, fordi de verdsetter ulike verdier forskjellig. 

Hadde ikke politikerne gjort det, hadde vi hatt teknokrati.

    -o-

Dialogen og samspillet mellom politikk og forskning er likevel ikke så enkel som den er på papiret.

Det er flere grunner til det, og ansvaret, eller «skylden» om man vil, må deles mellom begge parter.

Politikere både bruker og misbruker forskning. Det er ikke alltid bevisst, men vi ser det ofte:

• De plukker ut den forskningen som støtter deres eget syn og overser annen forskning. Politikere er ofte utrolig gode til raskt å skanne en tekst og sortere ut det som taler for eller mot det synet som politikeren allerede har.

• De feiltolker forskning, bevisst eller ubevisst.

• De trekker for drastiske og for omfattende konklusjoner basert på små studier.

• De forsøker å styre forskningen.

• De putter ubehagelig forskning «i skuffen», og

• de kan kritisere og forsøke å delegitimere forskning og forskere de ikke liker – og da kan argumentene være både saklige og usaklige.

Men også forskere bruker og misbruker sin rolle og forskning. Det er nemlig mange feilkilder også ved forskningen:

• Forskning kan være dårlig.

• Funnene som forskerne gjør, kan være usikre. Det er ikke tilfeldig at et forskningsresultat ofte ledsages av en konklusjon om at «det trengs mer forskning».

• Ulike forskningsmiljøer, som forsker på det samme, kan komme til motstridende resultater.

• Forskere ser bare stykkevis og delt og har ofte ikke oversikt over utilsiktede virkninger eller konsekvenser utover sitt eget forskningsfelt.

• Forskere går ofte ut av rollen og gir anbefalinger om hvilken politikk som bør føres. Mange samfunnsforskere er ikke bare opptatt hvordan samfunnet er. De er også opptatt av hvordan samfunnet bør være.

• Og, som jeg skal si litt mer om etter hvert: Forskningen kan være ideologisk. 

Da jeg var utdannings- og forskningsminister, etablerte jeg en egen analyseenhet som blant annet skulle forsøke å ha oversikt over forskningen på utdanning og forskning. Da jeg en gang spurte om å få en oppsummering av forskningen på fritt skolevalg, var i hvert fall ett funn tydelig: Det fins masse forskning på fritt skolevalg, men veldig mye av forskningen synes å være preget av en bekreftelsestendens: Forskeren leter etter den informasjonen som kan bekrefte det synet han eller hun allerede har.

Men la meg legge til at det ikke alltid er så lett å skille mellom verdier og fakta. 

Vi mennesker har en tendens til å blande dem sammen. Studier viser for eksempel at vi er mer villige til å lytte til fakta når de kommer fra kilder som deler våre verdier, og det er vi, selv om faktaene er mindre solide enn de som kommer fra en annen kilde.

Og la meg nevne tre nylige eksempler som viser hvordan dialogen og samspillet mellom forskning og politikk ikke alltid går på skinner:

Forleden var Trygve Slagsvold Vedum (Sp) i NRKs Politisk kvarter. Der ble han konfrontert med forskning som tydelig indikerer at det er større risiko for at barn dør i forbindelse med fødsel ved små enn ved store sykehus. Vedum nektet, gang på gang, å svare på om dette var en pris han var villig til å betale for å opprettholde små sykehus. Han hadde ikke noen annen forskning å slå i bordet med, men antydet til slutt at det «sikkert finnes annen forskning som viser noe annet».

Både før og etter valget har det vært mye diskusjon om formuesskattens skadelige virkninger. Er de små og neglisjerbare, eller er de så store at formuesskatten bør fjernes? Dette strides ikke bare politikere om, det gjør også forskere. På Norges Handelshøyskole i Bergen sitter de etter sigende i hver sin etasje og skriver harmdirrende og sterkt kritiske faglige innlegg mot hverandre. Både politikere som er for og mot formuesskatten, har altså forskning å vise til. «Onde tunger» vil for øvrig ha det til at forskernes ulike faglige ståsted ikke kan sees helt isolert fra deres politiske ståsted.

Høyskolen i Kristiania har nylig arrangert et seminar der 25 forskere fra hele landet har bidratt med hurtiganalyser av valgresultatet. Ketil Raknes, som er instituttleder ved høyskolen og primus motor for arrangementet, gjestet i den anledning Aftenpostens podkast Aftenpodden. Der kom de inn på hans tidligere rolle som spinndoktor og statssekretær for SV, og hva som skiller hans holdning til forskning i dag fra den holdningen han hadde den gangen. Og som han sa: Da plukket han ut den forskningen som understøttet SVs syn – mens han nå må forholde seg mer objektivt til hele forskningsfelt og dermed også til de aktørene han studerer. Han må for eksempel, som forsker, prøve å forholde seg objektiv til alle partier, selv om han som privatperson fortsatt stemmer SV.

-o-

Arrangøren her i dag har lagt til grunn at forskere i Norge er mer venstreorienterte enn befolkningen generelt.

Og det er riktig.

Forskerforbundet undersøker med jevne mellomrom hva forbundets medlemmer har stemt eller vil stemme, og bildet som tegnes, er veldig tydelig: Både i 2009, i 2013 og i 2017 var Forskerforbundets medlemmer langt mer venstrevridde enn befolkningen generelt.

Jeg vet ikke hvor representative Forskerforbundets medlemmer er for forskerne i Norge. Men det er antagelig liten grunn til å tro at bildet ville sett veldig annerledes ut, dersom man hadde gjennomført en undersøkelse blant alle forskere. Forskerforbundet er det største og mest representative forbundet for forskere i Norge.

Da Forskerforbundet gjennomførte den siste medlemsundersøkelsen sin – i januar 2017 – svarte over 56 prosent at de ville stemme Rødt, SV eller Arbeiderpartiet – mot i underkant av 36 prosent i befolkningen som helhet som stemte på disse tre partiene i selve valget. Hvis vi tar med Senterpartiet og MDG, blir tallene i overkant av 68 og 49 prosent.

Nå kan det jo tenkes at Forskerforbundets medlemmer stemte annerledes ved selve valget i 2017. Men sannsynligheten er liten. Når vi ser på faktisk stemmegivning i både 2009 og 2013, ser vi det samme mønsteret: Både de røde partiene Rødt, SV og Ap, og de rødgrønne partiene Rødt, SV, Ap, Sp og MDG, ligger 15 – 20 prosentpoeng høyere blant forskerne enn de gjør i befolkningen generelt.

I 2022 ble et større forskningsprosjekt kalt «Ytringsfrihet i en ny offentlighet» publisert. Prosjektet ble lansert i form av en bok som Marte Mangset, Arnfinn H. Midtbøen og Kjersti Thorbjørnsrud var redaktører for. 

I forbindelse med dette prosjektet ble det en enda større undersøkelse enn den Forskerforbundet gjennomførte, blant annet fordi forskere fra alle fagforeninger var med. Og der fikk man et enda tydeligere resultat:

Forskere på tvers av fag og institusjoner stemte på partiene Rødt, SV og MDG i langt høyere grad enn befolkningen generelt. Under én prosent av forskerne stemte på Fremskrittspartiet.

Og for å illustrere hvordan forskerne skilte seg ut: På spørsmål om hvorvidt man burde gjøre det lettere for innvandrere å få adgang til Norge, svarte 22 prosent av befolkningen at de var enige, mens 46 prosent var uenige. Blant samfunnsviterne var 46 prosent enige og 17 prosent uenige, og blant humanistene var 57 prosent enige.

Og mens et flertall av befolkningen i 2017 stemte på Sp, KrF, V, H og Frp – altså partiene i sentrum og på høyresiden –  gjaldt dette mindre enn en femtedel av samfunnsviterne og humanistene.

Meg bekjent er det ikke gjort noen lignende undersøkelser siden, men det har vel formodningen for seg at resultatene, relativt til befolkningen ellers, neppe ville vært veldig annerledes i dag. 

La meg likevel legge til at Fremskrittspartiets sterke fremgang i det siste, muligens forårsaket av en slags høyrebølge, også har hatt smitteeffekter inn på universitetet: 

I en meningsmåling som ble gjennomført for Khrono og Norske Studentorganisasjon i juni i år, var Fremskrittspartiet, for første gang, største parti blant studentene. Fremskrittspartiet fikk 25,4 prosent, mens Arbeiderpartiet og Høyre fikk henholdsvis 21,9 og 20,3 prosent.

Om også forskerne har blitt mer positivt innstilt til FrP, vet vi ingenting om. 

Jeg tror uansett ikke at det er dristig å legge til grunn at forskere generelt fortsatt er mer «venstrevridde» enn befolkningen generelt. Studier som ble gjennomført av Kjersti Thorbjørnsrud og Johannes Due Enstad i forbindelse med det nevnte prosjektet, viste nemlig at forskerne også hadde mer grunnleggende og varige verdier som lå til venstre.

Og hvorfor er de mer «venstrevridde» enn befolkningen generelt?

Delvis inspirert av min kollega og professor i filosofi, Lars Fr Svendsen, vil jeg peke på tre mulige forklaringer:

En forklaring kan være at personer med en annen politisk tilhørighet enn flertallet av forskerne blir sjaltet ut eller faller fra i løpet av studieløpet, eller at de forbigås ved tilsettinger. Med «forbigås» tenker jeg ikke på ulovlig diskriminering, men på en form for ubevisst innforståtthet som kan prege hele kulturen og dermed også en rekrutteringsprosess.

En annen forklaring kan være at personer endrer sin politiske tilhørighet mens de studerer, fordi de påvirkes av undervisningen, forskningen på fagområdet, tradisjonene og/eller det miljøet de er en del av. 

En tredje forklaring kan være at personer med en annen politisk tilhørighet er mindre interessert i å bedrive forskning generelt og på visse fagområder spesielt.

Hvilken forklaring som er viktigst, er vanskelig å ha en sikker formening om.

Spørsmålet vi i stedet kan stille oss, er dette:

Er det et problem at store deler av forskermiljøene i Norge er så politisk homogene og så ulike befolkningen generelt? Får det noen uheldige konsekvenser?

Flertallet av forskerne selv mener ikke det.

Professor i sosiologi ved NTNU, Aksel Tjora, for eksempel, mener at det ikke har noen negative konsekvenser. Han mener dessuten at det bare er naturlig at forskere stemmer på venstresidens partier – for som han sier:

«Mange stemmer jo på et politisk parti også utfra egen kunnskap, de tar konsekvensen av det de vet. Hvis egen kunnskap og kunnskapsbase antyder at man må ha større vekt på det kollektive og sosiale for at flest mulig skal ha gode liv, gir det mening å stemme på et parti på venstresiden. Hvis dette er problematisk, antyder man at folk ikke skal tro på sin egen fagkunnskap når de tar politiske valg». 

Sagt med andre ord: Hvis vi bare bringer nok forskning ut til folket, vil folk ta til fornuft og i enda høyere grad stemme på venstresidens partier.

Men er det så enkelt?

Svaret, også på dette retoriske spørsmålet, er selvsagt nei.

-o-

Det kan nemlig tenkes flere negative eller uheldige konsekvenser av et manglende politisk mangfold i akademia generelt og i forskningen spesielt.

En helt overordnet uheldig virkning kan være svekket legitimitet til forskere og til forskning som en følge av at befolkningen vet og merker at forskere er «venstrevridde». At det er slike tendenser, viser også undersøkelser.

Vi har blant annet, ifølge Forskningsrådet, sett en utvikling i retning av redusert tillit innenfor spesifikke forskningsfelt. Et tydelig eksempel er forskning innenfor klima og energi, der tilliten har falt ganske mye.

Internasjonalt står det likevel ganske bra til.

En undersøkelse som ble gjennomført i 68 land, og som ble publisert tidligere i år, viser at tilliten til forskere og forskning fortsatt er høy, og at et stort flertall mener at vitenskapen skal spille en rolle i utformingen av politikk.

Dette er kanskje et overraskende resultat, siden det i en del land bevisst spres usannheter og mistillit til forskning, slik vi blant annet ser i USA. 

Enda mer overraskende er det kanskje at tilliten i Norge faktisk er lavere enn i USA. Vi ligger også lavere enn våre nordiske naboer Sverige, Danmark og Finland.

Tilstanden i Norge nå får vi kanskje vite mer om når vi får resultatene fra et forskningsprosjekt som forskere ved Institutt for samfunnsforskning gjennomfører for tiden. Der ser de på tillit og holdninger til forskning, på endringer over tid og hva som er årsaker til endringene.

I forbindelse med det forskningsprosjektet jeg allerede har nevnt – «Ytringsfrihet i en ny offentlighet» – ble det også gjennomført en befolkningsundersøkelse. I den svarte hele 42 prosent at de tror forskere lar seg påvirke av sine politiske standpunkter når de trekker konklusjoner.  

Det var ingen forskjeller i befolkningens syn som skyldtes alder, kjønn eller geografi. Men det var en forskjell, hvis man så på politisk tilhørighet, og det er ikke så rart: Det er lettere å merke at noe er verdiladet, hvis det er ladet med verdier som avviker fra våre egne verdier. Derfor er det heller ikke uventet at det særlig var Høyre- og FrP-velgere som mistenkte at forskere lar seg styre av egne politiske oppfatninger. 

Men la meg legge til: Det kan ikke være noe mål at befolkningen nærmest har blind tillit til forskningen. Den skal utsettes for kritikk og debatt. Men omfattende mistillit vil gjøre det svært vanskelig å skille mellom sant og usant og å føre en god kunnskapsbasert politikk. 

Jeg tror at det er en fordel, både for forskningen og tilliten til forskningen, at forskernes politiske ståsted ikke er så veldig forskjellig fra befolkningens politiske ståsted. Jeg vet at professor Aksel Tjora og andre i akademia bestrider at det har betydning, men det er i grunnen rart. Mitt inntrykk er nemlig at universiteter og høyskoler er veldig opptatt av å være representative på mange andre områder.

Jeg har selv vært medlem av styret ved Universitetet i Oslo i fire år.

Der har jo to ganger fått lov til å være med på å behandle universitetets «mangfoldstrategi», eller mer presist: «UiOs politikk for likestilling, mangfold og inkludering».

I den strategien som gjelder ut 2025, er ordet mangfold, i ulike varianter, nevnt 44 ganger. Men ikke noen av gangene dreier det seg om meningsmangfold, enda Universitetet er svært opptatt av representativitet.

I strategien heter det at «mangfold kan referere til en rekke faktorer som kjønn, etnisitet, funksjonsevne, kjønnsidentitet, seksuell orientering, sosio-økonomisk bakgrunn, alder og religion», men det står altså ingenting om meningsmangfold, enda vi snakker om et universitet, som bør være selve arnestedet for fri meningsutveksling.

Det er også helt tydelig at universitetet er opptatt av at representativitet har betydning for tillit, for som det heter: «Bedre kjønnsbalanse vil føre til at man i større grad reflekterer mangfoldet i befolkningen, og dette vil styrke troverdigheten til forskningen og oppgaveløsningen ved universitetet.»

Men man må jo spørre: Hvis god kjønnsbalanse styrker tilliten til forskningen. Hvorfor vil ikke bedre politisk balanse gjøre det?

Selv foreslo jeg at mangfoldstrategien også burde omfatte behov for meningsmangfold på Universitetet i Oslo, men det fikk ikke tilslutning.

-o-

Vi kan altså konstatere at forskere, som gruppe, er mer venstreorienterte enn befolkningen generelt.

Vi må også kunne anta at dette kan ha, og allerede har, konsekvenser for tilliten til forskere og til forskning, og at de som står til høyre i det politiske landskapet, lettest vil ha redusert tillit.

Spørsmålet er om det virkelig er grunnlag for å ha mindre tillit til forskere og til forskning, bare fordi forskerne har et annet ståsted enn en har selv. 

Det må i så fall hvile på en bedre og bredere begrunnelse enn at de har et bestemt politisk ståsted. Spørsmålet vi må stille oss, er om det påvirker selve forskningen. Og når det spørsmålet skal besvares, er vi tilbake til utgangspunktet, nemlig evnen til å være tvers gjennom objektiv, selv når man ikke er nøytral. 

Greier forskere å være det?

-o-

Det er ingen grunn til å felle en dom over alle forskere eller all forskning.

Spørsmålet er om det er for mange forskere og for mye forskning som på en eller annen måte er preget av forskernes politiske preferanser.

Og jeg tror svaret er ja.

Og bare så det er sagt: Dette dreier seg ikke om juks i forskningen.

Det dreier seg om valg av forskningstemaer, om spørsmål som stilles eller ikke stilles, om blindsoner, om tolkning av data, om valg av momenter for å forklare et gitt fenomen og om viljen til å gå ut offentlig med resultater man ikke liker. Eller for å sitere Lars Fr Svendsen:

«Hvis man etablerer en forskergruppe som skal studere effekten av privatisering av velferdstjenester, og samtlige i forskergruppen stemte på Rødt, SV eller Ap ved siste valg, ville det være et mirakel hvis gruppens analyser ikke blir sterkt preget av denne politiske slagsiden, og det selv om alle i gruppen gjør sitt ytterste for å være redelige. Hvis gruppen i stedet hadde bestått av forskere som ved siste valg hadde stemt på Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet, ville analysene garantert blitt annerledes.» 

Det er uansett mangelen på verdimessig mangfold som er problemet.

Jeg havnet en gang selv i en disputt med tre ulikhetsforskere. Jeg tror vi trygt kan konstatere at alle tilhører venstresiden, til dels ytre venstre, og foranledningen var at de skulle kommentere nye ulikhetstall for Norge, målt ved den såkalte Gini-koeffisienten.

Alt de sa, var sant, det var bare to problemer: De drev cherry-picking og nevnte bare de forholdene som trekker ulikheten opp. De nevnte ingen av de forholdene som trekker ulikheten ned. De lignet altså til forveksling de politikerne som blir kritisert for bare å legge vekt på den forskningen som støtter deres eget syn.

Ulikhetsforskningen er for øvrig også interessant, fordi den i Norge nesten bare dreier seg om det som «truer» likheten og farene ved at ulikheten øker litt, mens forskere i andre land ser til Norge for å lære hvorfor ulikheten er så lav.

At forskere er preget av sine egne holdninger og verdier kom også godt frem i en undersøkelse, som forskerne Henning Finseraas, Arnfinn Midtbøen og Kjersti Thorbjørnsrud har gjennomført. 

Undersøkelsen ble finansiert av Fritt Ord og publisert i 2022. 

Studien gikk ut på å undersøke hvordan norske samfunnsvitere vurderte et fiktivt forskningsprosjekt om dialogmøter mellom etniske nordmenn og nylig ankomne flyktninger. 

Samfunnsviterne ble delt i to grupper som ble presentert for to ulike studier: Studiene var metodisk helt identiske, men funnene var forskjellige. Det ene funnet samsvarte godt med en slags venstreliberal holdning, mens det andre funnet var mindre liberalt.

Siden studiene var metodisk identiske, burde samfunnsviterne ha bedømt kvaliteten på studiene likt, men det gjorde de ikke. De var mest positive til den studien som konkluderte i samsvar med deres egne verdier.

Og her vil jeg legge til én ting, siden innvandring typisk har vært et av de sensitive områdene å forske på og å uttale seg om for forskere:

Jeg tror vi kan takke særlig én forsker for at denne debatten, helt generelt, har blitt mindre splittende i Norge enn i mange andre land, og det er Grete Brochmann. Hun har ledet to viktige offentlige utvalg som har hatt stor betydning for den innvandringspolitikken vi har ført og den innvandringsdebatten vi har hatt i Norge.

Jeg vet ikke hva Grete Brochmann stemmer i dag, men hun har i hvert fall bakgrunn fra venstresiden. Men fordi hun har vært tro mot både ytringsfriheten og saklighetsidealet, har hun, på faglig grunnlag, kommet deler av høyresiden i møte og, innimellom, kanskje skuffet dem som står henne politisk nærmere. Det har, etter min mening, bidratt til å dempe konfliktnivået.

-o-

Hvis vi forestilte oss at akademia var like opptatt av politisk og ideologisk meningsmangfold som alt annet mangfold, ville man reist spørsmål om hva man kan gjøre for å redusere enfoldet og øke mangfoldet.

Det er ikke så lett å vite hva man kan gjøre når man ikke har klarhet i hva som er årsaken til det manglende mangfoldet. 

Vi må anta at noen av årsakene ligger utenfor institusjonenes egen kontroll, mens det kanskje er andre forhold som institusjonene selv kan gjøre noe med. 

Et godt sted å begynne, er å erkjenne at man har et problem, og at det på mange måter er en katastrofe for et universitet, dersom det blir et sted for ensretting og sneversyn. At det er vanskelig, eller oppleves som irrelevant, å nevne behovet for meningsmangfold i en mangfoldstrategi er ikke et godt tegn.

Et annet sted å begynne, er å peke på noe så enkelt som ledelse. 

Et godt arbeidsmiljø er et trygt arbeidsmiljø. Og på et universitet eller på en forskningsinstitusjon betyr trygghet også at det er trygt å si det man mener uten å bli møtt med utestengning og fordømmelse. Man bør, tvert om, bli møtt med åpenhet og nysgjerrighet.

Men blir man det i akademia?

Mitt inntrykk er ikke entydig positivt.

I prosjektet om ytringsfrihet, som jeg tidligere har nevnt, gjorde Kjersti Thorbjørnsrud og Johannes Due Enstad grundige undersøkelser av forskernes egne holdninger. Og som jeg allerede har nevnt, mente et flertall av dem at mangel på meningsmangfold ikke er et problem for forskningen.

Men blant de som mener at homogeniteten er et problem, er det interessant å merke seg hvorfor de mener at det:

• flere av dem mener at det politiske klimaet i Norge gjør det vanskelig for dem å si hva de mener (42 prosent mot 18 prosent)

• flertallet syns at politisk korrekthet er et stort problem (57 prosent mot 37 prosent)

• et flertall frykter også å bli oppfattet som politisk aktør, dersom de deltar i offentlig debatt (65 prosent mot 32 prosent). 

• de svarer også betydelig oftere enn andre at de har latt være å formidle til offentligheten på grunn av politisk ukorrekte funn (20 prosent mot 9 prosent), og 

• og de sier at de har unnlatt å realisere en forskningsidé på grunn av frykt for å utfordre kolleger eller arbeidsmiljøet (21 prosent mot 12 prosent).

Situasjonen ble godt illustrert i en artikkel som Kjersti Thorbjørnsrud selv skrev i Morgenbladet om hvordan det var å stå bak dette prosjektet. 

Det vanket både moralsk fordømmelse, råd om å ligge lavt og påstander om at prosjektet egentlig var en slags «oppdragsforskning for Civita».

Man kan få inntrykk av at enkelte forskermiljøer hverken er nysgjerrige, åpne eller rause, og det er jo, med respekt å melde, ganske tankevekkende.

-o-

Forskningen kan neppe bli helt fri. Men kan den bli friere?

Svaret på dette spørsmålet er heldigvis ja. Men det krever en innsats.

Så la meg avslutte med å sitere redaktøren av den danske Weekendavisen som for en stund tilbake skrev dette om frihet i akademia:

«Akademisk frihet er frihet fra det politiske system, men det er i like høy grad frihet fra den indre ensretting og tvang, som brer om seg på universitetene. Ansvaret går begge veier. Og det er universitetenes eget ansvar å løfte sin del.»

Takk for oppmerksomheten!