Bistandsblogg: Hva mener folk egentlig om bistand?
Det ser ut til å være en økende skepsis til bistand i den offentlige debatten. Men hva forteller forskningen om våre holdninger til bistand?
Publisert: 25. april 2025
Internasjonal bistand kuttes over en lav sko. Ifølge utregninger fra OECDs utviklingskomité falt bistanden med 7,1 prosent i 2024, men OECD forventer at den vil falle med ytterligere 17 prosent i løpet av 2025. Innen 2030 kan bistanden være 30 prosent lavere enn i 2023.
Kuttene ser ikke ut til å skape noe særlig furore i den offentlige opinionen. Til tross for stor kritikk fra bistandsbransjen og prominente kommentatorer i New York Times og Financial Times, er det få demonstrasjonstog å spore. Bistandspolitikken er tross alt et politikkområde som stort sett blir utformet frakoblet fra velgernes oppfatninger.
Også i Norge tyder samfunnsdebatten på at det er økende skepsis til bistand. Fremskrittspartiet er mer høylytte om bistandskutt enn tidligere, og blant andre Sylvi Listhaug bruker poenget i tilnærmet hver debatt.
Unge Høyre, som før var en høyborg for internasjonal solidaritet – i 1969 krevde ungdomspartiet at Norge måtte bruke én prosent av brutto nasjonalprodukt på bistand (Stortingets mål var 0,75 prosent) – har nå blitt en ivrig forkjemper for å kutte i bistanden av hensyn til velferdsstatens bærekraft og omprioriteringer til Forsvaret. I Aftenposten skapte to bistandskritiske kronikker fra spaltist Jessie Kong og tidligere bistandsarbeider Eirik Jarl Trondsen stor debatt. Samtidig får Sløseriombudsmannen og andre infuencere på høyresiden stor oppmerksomhet på sosiale medier med sine kritiske blikk på bistand og offentlig sløsing.
Likevel er det grunn til å minne om at det ikke nødvendigvis er slik at det som dominerer i offentlig debatt gjenspeiler folkelig forståelse og oppslutning. Det er tross alt bare noen ganske få politikere og meningsbærere som uttrykker skepsis til bistand. Så hva sier forskningen om hva folket faktisk mener om bistand?
Internasjonale undersøkelser
La oss starte med internasjonale undersøkelser. I Storbritannia viser meningsmålinger over flere år fra YouGov at britene støtter kutt i bistandsbudsjettet. På spørsmålet om “hvilken sektor bruker myndighetene for mye penger på?” svarer over 60 prosent bistand. Det er langt ned til andreplassen “velferdsgoder” på ca. 30 prosent. Støtten til bistandskutt har vært kontinuerlig siden 2019 – til tross for at Storbritannia i 2020 faktisk vedtok å kutte bistandsbudsjettet fra 0,7 til 0,5 prosent av BNI.
Også flertallet av amerikanere støtter bistandskutt – eller: De sier at de gjør det. Den amerikanske opinionen – sannsynligvis også mange velgere i andre land – er nemlig massivt feilinformert om bistandsnivået. Mer enn halvparten av amerikanerne tror USA bruker 20 prosent av det føderale budsjettet på bistand. 9 av 10 mener at nivået bør være på én prosent – det samme som i dag, mens omtrent halvparten mener nivået bør være på ti prosent eller mer. Blant republikanere mener mer enn halvparten at nivået bør være på fem prosent. Det betyr ikke nødvendigvis at de faktisk ønsker en økning: Slik spørsmålene var laget, trodde nok respondentene at det nivået de foreslo, var en reduksjon.
Mye tyder på at velgere også blir mindre internasjonalt orienterte. En global undersøkelse fra Pew Research Center i 2023 fant at i 24 land mente et flertall at deres land burde fokusere mer på interne problemer enn på internasjonale. Støtten til internasjonalt engasjement var betydelig større på venstresiden enn på høyresiden.
Dette samsvarer med annen internasjonal forskning, som viser at holdninger til bistand formes av verdier og nasjonale interesser. En studie fra Australia viser, ikke veldig overraskende, at folk med høyere utdanning og inntekt er mer positive til bistand, og at ideologisk tilhørighet spiller en rolle. Venstresiden vektlegger moralsk ansvar, mens høyresiden fokuserer på nasjonale interesser.
Studien fra Australia har også andre interessante funn. Blant annet viser den at mens myndigheter og politikere gjerne fremhever egeninteressen ved å gi bistand, er velgerne mindre opptatt av dette. Resultatene viser at det faktisk er den “altruistiske” bistanden knyttet til humanitære katastrofer og klimatilpasning som har størst offentlig støtte.
Det er dermed lite som tyder på at økt fokus på egeninteressen ved å gi bistand øker giverviljen hos befolkningen. Som en annen studie oppsummerer: “appeals to the national interest were not as strong as elite discourse suggests it should be, and that respondents expressed a preference that aid advance developing countries rather than Australian interests.”
Med andre ord: God, gammeldags solidaritet fungerer fremdeles som motivasjon.
En annen studie viser at velgere som blir møtt med argumentet om at bistand er viktig for å demme opp for Kinas innflytelse, blir mindre mottakelige for bistandskutt, men mener samtidig at bistanden ikke bør utformes for å promotere nasjonale interesser, og istedenfor bør fokusere på å hjelpe de fattige.
Skiftende bilde hos yngre
Tiår med internasjonale undersøkelser viser at unge velgere tradisjonelt er mer internasjonalt orienterte enn den øvrige befolkningen. De har ofte mer positive syn på internasjonale organisasjoner og samarbeid, og støtter bistand i større grad. En SSB-undersøkelse fra 2021 viser også at det er de yngste som er mest positive til bistand.
Likevel er det flere tegn som tyder på at dette bildet er i ferd med å endres. Undersøkelser indikerer at yngre velgere (generasjon Z) i rike land er mindre positive til “internationalism” enn Millenials, og i mindre grad ser på seg selv som “verdensborgere”. Norsk monitor viser at unge har mer materialistiske og tradisjonelle verdier enn tidligere. I NUPIs nyeste undersøkelse om nordmenns holdninger til utenrikspolitikk, er det færre unge som mener Norge bør støtte Ukraina og at det er fare for krig. Som forsker Øyvind Svendsen skriver: “Man kan vurdere i hvilken grad medielandskapet og de unges eksponering for nyheter gjennom nye plattformer påvirker deres syn på krigen i Ukraina.”
Selv om vi mangler oppdaterte tall på unges holdninger til bistand, er det grunn til å anta at den nye tidsånden, og sosiale mediers inntreden, kan svekke muligheten for politisk støtte på sikt.
Nordmenns holdninger til bistand
Siden 1972 har SSB gjennomført spørreundersøkelser om nordmenns holdninger til bistand. Den siste undersøkelsen, fra 2021, viser en rekordhøy oppslutning om bistand, og en økning siden 2017. Ni av 10 nordmenn støtter et høyt bistandsnivå, og det er faktisk på nivå med den høyeste oppslutningen målt i løpet av de siste 50 årene.
Selv om alle målinger viser en svært stor oppslutning om et høyt norsk bistandsnivå, tror stadig færre bistanden at bistanden er effektiv. Bare 2 av 5 mener at bistand gir gode resultater, mens like mange svarer “verken eller”. Fortsatt er det bare seks prosent som mener at bistand gir dårlige resultater.
Det er verdt å understreke at SSB-undersøkelsen er fra 2021, og at tallene kan se annerledes ut nå. Tidsånden har utvilsomt endret seg, slik blant annet Norsk Monitors undersøkelse tyder på.
Den nyeste undersøkelsen som har blitt tatt opp om nordmenns holdninger til bistand, og som er gjort etter kuttene til USAID, er fra Respons Analyse på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp. Den viser at bare 13 prosent støtter kutt i bistanden. Samtidig er det grunn til å være kritisk til den ledende påstanden: “USA har kuttet sin bistand til mange land på svært kort varsel. I denne situasjonen bør Norge ikke kutte innsatsen for å bekjempe fattigdom og gi nødhjelp til de mest sårbare?”
Fordelen med SSB-undersøkelsene er at spørsmålene som stilles er konsistente over tid. Det er imidlertid verdt å nevne at selv med et mindre ledende spørsmål i den nye undersøkelsen fra Respons Analyse – «I dagens utenrikspolitiske situasjon, bør Norge kutte i bistanden til fattige land?»– svarer 59 prosent av de spurte at de er helt uenige eller uenige, mens 19 prosent svarer at de er helt enige eller enige. Med dette spørsmålet, er det altså 6 prosentpoeng flere som mener at Norge bør kutte i bistanden enn på det første spørsmålet. Fortsatt er nesten seks av ti helt uenige eller uenige i at man bør kutte.
Det er ingen tvil om at tidsånden er i endring, og at det kan gi utslag i folks holdninger til internasjonalt engasjement og bistand. Men fremdeles viser undersøkelser i Norge stor oppslutning om et høyt bistandsnivå – selv om det antakelig kan være i endring.
Uansett bør politikere, bistandsorganisasjoner og bistandsforvaltningen jobbe mer for å demonstrere at de bruker bistandsmidlene godt. Det er deres ansvar å motbevise påstander som at “bistand ikke virker”, eller at “bistand er sløsing”. Inntil videre sitter de, i stor grad, stille i båten, og lar Listhaug, Sløseriombudsmannen og andre influencere få være alene på scenen. Da vil påstanden om at “folk ikke støtter bistand” bli en selvoppfyllende profeti.
Relatert
Aukrust vil prioritere. Men tør han å velge bort?
Senterungdommen har feil medisin for tillit til bistanden
Ti milliarder ingen må svare for
Uten prioritering, ingen tillit til bistanden
Grasrot er ikke en fredsstrategi
