sykdom — Image by Katrina_S from Pixabay.

Kutt i sykelønn er overmodent

Kutt i sykelønnen er en ordning man kan spare mye penger på uten at det medfører store sosiale konsekvenser. At du knapt har en eneste politiker som argumenterer for dette på Stortinget, illustrerer at vi har en sykdom i norsk politikk.

Eirik Løkke

Publisert: 22. mai 2026

Regjeringen ved Jan Christian Vestre mener det er for enkelt å få sykemelding og ønsker å pålegge leger å bruke graderte sykemeldinger. Helseministeren har helt rett i at sykefraværet er for høyt, og som han selv var inne på i Politisk Kvarter (12. mai), er det altfor mange som får sykemelding som heller burde vært på jobb. Nettopp derfor er det synd at regjeringen ikke ønsker å ta i bruk den mest effektive medisinen: Kutt i sykelønnen.

Det er flere grunner til at en reduksjon i sykelønnen er fornuftig. For det første er utgiftene til sykelønn veldig høye, anslagsvis 100 milliarder kroner i året. Det er enda mer om man tar med alle de indirekte effektene. For det andre er det vanskelig å observere store sosiale konsekvenser av et begrenset kutt. For det tredje er det ingen grunn til at sykefraværet skal være betydelig høyere enn i sammenlignbare land. Vår gode folkehelse tilsier at sykefraværet burde vært mye lavere enn tidligere. Det er heller intet som tyder på at vi har et brutalt arbeidsliv; antagelig har arbeidslivet for det store flertallet aldri vært bedre. Det er mye «helse» for den enkelte arbeidstager i å være på jobb. En siste årsak er at det prinsipielt sett – uavhengig av grunn – bør lønne seg å jobbe. Det betyr ganske enkelt at det bør lønne seg mindre IKKE å jobbe. Og det finnes ingen måte å operasjonalisere et slikt prinsipp på utover å kutte i sykelønnen.

De som argumenterer for 100 % sykelønn trekker ofte frem at en kostnad ved inkluderende arbeidsliv er at flere grupper (kronisk syke, eldre etc) naturlig vil ha et høyere sykefravær, hvis de skal være i jobb. Alternativet er at de skyves ut av arbeidslivet. Denne mekanismen er åpenbart riktig, og det er bedre at folk har noe høyere sykefravær enn at de skyves ut av arbeidslivet. Men et begrenset kutt i sykelønn vil neppe påvirke arbeidsdeltagelsen i samfunnet i stor grad. For også i Danmark, Sverige og Finland er de opptatt av å inkludere sårbare grupper, og Norge har et vesentlig høyere sykefravær.

En annet argument som brukes, er at folk som føler seg syke, kan føle seg tvunget til å gå på jobb.

Men er det nødvendigvis så ille?

Det å stramme opp arbeidsetikken ved å uttrykke en forventning om at man skal gå på jobb også når man føler seg litt slapp, har positive sider. Selvsagt gjelder spesielle regler for helsepersonell, og selvsagt bør man være forsiktig med å utsette andre mennesker for smittefare, men at terskelen for når man erklærer seg selv som syk burde heves, fremstår åpenbart.

Et siste motargument er at sterke grupper vil kunne forhandle frem arbeidsavtaler som sikrer 100 % lønn, mens svake grupper i mindre grad kan gjøre det. I tillegg har ressurssterke grupper større mulighet for hjemmekontor. Det er ingen grunn til å benekte at det kan være en konsekvens. Samtidig vil det for mange av gruppene som kan få sikret seg full sykelønn, innebære at de må være mer tilgjengelig og ta igjen arbeid etter sykdom. I alle tilfeller vil arbeidstid, sykefravær og andre goder alltid være gjenstand for forhandlinger i arbeidslivet – det er en av de gode sidene ved den norske modellen.

I en tid hvor handlingsrommet i de offentlige budsjettene blir trangere, og presset på velferdsytelser sterkere på grunn av demografiske endringer (færre arbeidstakere, flere pensjonister), er kutt i sykelønnen en ordning man kan spare mye penger på uten at det medfører store sosiale konsekvenser. Nettopp derfor burde reduksjon i ordningen være en såkalt «no brainer». At du knapt har en eneste politiker som argumenterer for dette på Stortinget, illustrerer at vi har en sykdom i norsk politikk; manglende vilje til å reformere velferdsstaten.

Teksten er publisert i Altinget 20.5.2026.