Norske barnehager er best i Norden

Der private slipper til, er det ikke så uvanlig at de skårer litt bedre enn de kommunale tilbudene når man forsøker å måle kvalitet ved hjelpe av brukerundersøkelser.

Kristin Clemet

Publisert: 17. desember 2021

Epsi rating har for 13. gang gjennomført en måling av foreldretilfredsheten med barnehagene i Norge. Undersøkelsen viser blant annet følgende:

Foreldretilfredsheten holder seg stabilt høy.
Tilfredsheten med barnehagene er høyere enn den er med barneskolen, ungdomsskolen og videregående skole.
Flertallet av de spurte sier at de ville valgt samme barnehage om igjen, og at de gjerne anbefaler den til venner og bekjente.
93 prosent av foreldrene mener at barna deres trives godt eller svært godt i barnehagen.
De fleste foreldre har et godt inntrykk av de ansatte i barnehagene og av kommunikasjonen mellom barnehagene og dem.
De private barnehagene får de beste tilbakemeldingene, men forskjellen mellom private og kommunale barnehager er mindre enn før.
Den største forskjellen i tilbakemeldingene, i de privates favør, dreier seg om mat, kosthold, uteaktiviteter og turer. På andre områder er forskjellene mindre.

Målingen skiller ikke mellom private ideelle og private kommersielle barnehager, men det er de kommersielle barnehagene som har størst omfang. Cirka 50 prosent av barnehagene – og 50 prosent av barnehagebarna – går i private barnehager i Norge.

Epsi rating gjennomfører tilsvarende målinger i Danmark, Sverige og Finland.

Foreldretilfredsheten varierer mellom landene, og Norge kommer desidert best ut, både når det gjelder foreldretilfredshet og, ikke minst, trivsel i barnehagen.

Danmark, som nesten ikke har private barnehager, kommer klart dårligst ut.

Kommer slike undersøkelser til å gjøre inntrykk på dem som nå har bestemt seg for å fase ut alle private, kommersielle velferdsleverandører, inkludert barnehagene?

Jeg tror ikke det.

Barnehageforliket som først ble inngått mellom SV og FrP i 2003, ble en stor suksess. Vi fikk full barnehagedekning i rekordfart, og vi har i dag barnehager av høy kvalitet til alle som ønsker det. Barnehageplassene er subsidiert, slik at alle skal kunne velge barnehage for sine barn, uansett egen økonomi.

Der private slipper til, er det ikke så uvanlig at de skårer litt bedre enn de kommunale tilbudene når man forsøker å måle kvalitet ved hjelpe av brukerundersøkelser. Det kan skyldes mange forhold, blant annet tilfredsheten med å få velge selv eller de privates mulighet til å gjøre ting litt annerledes.

Samtidig er det naturlig at slike forskjeller over tid jevnes ut, siden det skjer mye horisontal læring mellom barnehager, sykehjem og skoler som har ulike eiere og gjør ting litt forskjellig. I noen kommuner er denne læringen satt i system. Andre steder lærer man fordi ansatte skifter jobb, eller fordi foreldre, pasienter, elever og barn får ulike erfaringer og leser eller hører om hverandre.

Risikoen for at vi ikke får til store kvalitetsforbedringer er størst der hvor det (nesten) er monopol.

I Danmark, for eksempel, har det vært mye offentlig diskusjon om mangler ved de kommunale barnehagene, og det er kanskje dette som reflekteres i den nevnte foreldreundersøkelsen.

Men som sagt: Dette er ikke viktig for ytre venstre. SV og Rødt driver nesten en klappjakt på private aktører som tilbyr velferdstjenester. Og Klassekampen er blitt så ideologisk enøyd at alle nyanser er borte. Forleden hadde avisen en stor reportasje som stilte spørsmål om hvorfor ikke Norge hadde gjort som Danmark, der praktisk talt alle barnehager er kommunale. Om de har dårligere kvalitet eller koster skattebetalerne mer har tydeligvis ingenting å si, bare de er kommunale.

SV (og dermed Rødt) har, utrolig nok, fått gjennomslag i budsjettavtalen med Ap og Sp om at alle kommersielle velferdstjenester skal fases ut. Det skal nedsettes et offentlig utvalg med et slags bundet mandat, der den eneste oppgaven er å finne ut hvordan man kan fase dem ut – ikke om de skal fases ut. Også det er ganske utrolig. (I utredningsinstruksen er det etablert et minimumskrav til utredning, som innebærer at man må svare på seks spørsmål. Det første spørsmålet lyder: «Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?»)

Det er paradoksalt at de har fått gjennomslag nå. Argumentene mot de private blir nemlig stadig svakere. Det eneste som ser ut til å stå igjen, er anekdotiske «bevis» påat noen velferdstilbydere har tjent mye penger, og at det, for å sitere Freddy André Øvstegård (SV) i VG i dag, er forskjell «på biler og barn». Han mener at barna i barnehagen får mer omsorg og utvikling, dersom eierne bare tenker på barna og ikke på profitt.

Det siste er fullstendig grepet ut av luften. Det finnes overhodet ikke noe belegg for å hevde at de ansatte i en privat barnehage ikke gir, eller ikke har forutsetninger for å gi, nøyaktig den samme omsorgen som kommunalt ansatte gir. Enkelteksempler på det motsatte finnes selvsagt, men de er ikke noe særsyn hos de private tilbyderne.

Til spørsmålet om å tjene penger, kan det kanskje være nyttig å dekomponere dialogen for å få fatt i hva som er problemet:

Er det alltid galt å tjene penger på å tilby tjenester som delvis er finansiert av det offentlige?
Er det galt av en privat virksomhet å tjene penger på tjenester og produkter som det offentlige kjøper?
Er det greit å tjene penger, bare man ikke tjener for mye penger?
Er det galt å tjene penger, selv hvis det samlet sett gjør tjenestene billigere for skattebetalerne?
Er det galt å tjene penger, også når prisen eller egenandelen er den samme for alle som bruker tjenestene?
Er det verre å tjene penger på å tilby velferdstjenester enn at det offentlige sløser bort like mye eller enda mer, for eksempel på grunn av manglende konkurranse?

Jeg får ikke helt fatt i hva som er problemet – men jeg er enig på ett punkt: Hvis en bransje over tid kan hente ut såkalt superprofitt, er det noe som er galt. Da kan det tenkes at det offentlige har drevet tjenestene svært ineffektivt før, at reguleringene er for dårlig, eller at det er for liten konkurranse.

Det er ingenting som tyder på at noen av velferdstilbyderne kan hente ut superprofitt over tid. Og om de kunne, så bør man jo eventuelt gjøre noe med det – og ikke legge dem ned. Når man finner feil i offentlig sektor så legger man jo ikke ned kommunene eller fratar dem enhver mulighet for å drive videre. Man retter feilen.

For noen dager siden skrev redaktør Mari Skurdal i Klassekampen en lederartikkel der hun besværet seg over at barnehagekjeder har solgt eiendommene de driver barnehager i – mot at de får leie dem tilbake. Hun antar at dette har vært lønnsomt for kjedene og syns åpenbart at det er galt.

Men hva i all verden er galt med å drive en virksomhet så rasjonelt som mulig? Bør ikke kommunene og ideelle aktører også gjøre det? Det kan vel umulig være prinsipielt viktig at barna leker i eide lokaler?

Skurdal skriver som om hele salgssummen går i eiernes lommer, men det gjør den selvsagt ikke. De må betale ned gjeld, og de skal heretter betale leie for de samme lokalene. Men hvis det blir noe til overs, fordi det samlet sett er mer rasjonalt og lønnsomt å leie enn å eie, så blir det mer igjen til drift og utviklingen av barnehagene.

Hva er galt med det?

Publisert: 5. januar 2022