Målrettet støtte
Kan en ny velferdsmodell gi målrettet inntektsløft til de som trenger det, som dagens lønnsforhandlinger ikke synes å klare?
Publisert: 17. april 2026
Det debatteres i mediene for tiden om hvilke offentlige støtteordninger som er legitime som kompensasjon for enhver økonomisk utfordring som oppstår i kjølvannet av en ustabil verdensorden.
Årets lønnsoppgjør er også på trappene, og atter en gang bygger spenningen seg opp for hvilken prosentvis lønnsøkning arbeidstakerne kan vente seg denne gangen. Men en prosentvis lønnsøkning i et lavtlønnsyrke er langt mindre verdt enn tilsvarende for en med høy lønn. Det synes å være åpenbart at markedet må bestemme lønnsnivået i de forskjellige yrkesgruppene og at lavtlønnsyrker med begrensede krav til kompetanse hverken kan eller bør ha samme lønn som yrkesgrupper med høy utdanning. Det heter seg jo at dagens arbeidsmarked stiller større krav til faglighet og kontinuerlig utvikling av kompetanse. Men i et velfungerende samfunn er vi også avhengige av arbeidskraft fra renholdere, renovasjonsarbeidere, lagerfolk, butikkansatte, budbilsjåfører og assistenter i diverse hjelpearbeiderstillinger.
Hvis disse yrkesgruppene sakker akterut i velstandsutviklingen, kan misnøye komme til uttrykk med økt polarisering og innvandringsfiendtlighet, særlig dersom lønningene til folk flest tilsvarer det man kan motta som passiv mottaker av ytelser fra Nav.
Koronatiden, strømkrisen, inflasjon og renteoppgang har vist oss at uforutsette hendelser i samfunnsøkonomien krever hurtig respons fra det offentlige. Folk ønsker kompensasjon ved bortfall av inntekter og økte utgifter. Denne gangen er det bensin- og dieselavgifter. Dersom krigen i Midtøsten drar ut i tid, vil det kunne bli matvarepriser eller andre nødvendighetsvarer.
Vi lanserte i fjor sommer en ny velferdsmodell som tar utgangspunkt i en garantiinntekt, med mulighet til å bygge på inntekten med trygd og med egeninntekt. Modellen avgrenser garantiinntekten ved å definere et makstak for samlet inntekt.
En ordning med garantiinntekt og en påbyggingsmodell vil gi hurtigere og mer treffsikker inntektssikring for de med lite eller ingen inntekt. Modellen kan også fungere som en løsning med negativ skatt og gi kompenserende inntektsløft for de med de laveste inntektene. Da kan alle med lav lønn få et ekstra offentlig inntektsløft som kompenserende inntektssikring i stramme økonomiske tider.
Hvis arbeidsinntektene plutselig forsvinner, slik som for mange kulturarbeidere under pandemien, kan garantiinntekten gi hurtig tilgang til nødhjelp. Med denne modellen kan også satser og avkortningsprosent justeres raskt. Hvis utgiftene plutselig øker, som strømpriser eller bensinpriser, kan maksinntekten økes for å romme flere i løsningen, uten å måtte ty til sosialhjelp. Modellen legger opp til en fleksibilitet, også overfor myndighetene, når det gjelder satser og beløp. Hvis man setter maksinntekten på et nivå et stykke over lønnsnivået for typiske lavtlønnede yrker, vil altså flere komme inn under ordningen og motta en supplerende overføring.
Slik det fungerer i dag, med hastebehandlinger i Stortinget, diskusjoner om hvem som bør motta støtte og hvor lenge ekstraordinære støtteordninger skal vare, skaper det uforutsigbarhet. I en verden som ikke vil bli mer forutsigbar med det første, mener vi at det er langt bedre å diskutere hvordan vi innretter fremtidens støtteordninger og velferdsytelser, enn å stadig måtte behandle ulike krav om tiltak og støtte.
Teksten er publisert i Minerva 15.4.2026.
Relatert
Politikerne må vise at de tør og kan utfordre velferdssystemet
Kutt i sykelønn er overmodent
Den samfunnsøkonomiske nytten av gratis barnehage er negativ
Høringssvar fra Hege Moen og Mathilde Fasting
VelferdsstatenInnvandring og integreringArbeid og sysselsetting
Eldrebølgen – overdrevne krisescenarier?
