Uklokt å gå over til LOs nye renteregel
Inflasjonsmålet kan ikke settes på pause når frontfagsbedriftene tjener mye. Det vil gi mer ustabilitet i inflasjon, renter og valutakurs.
Publisert: 22. april 2026
LOs sjeføkonom Roger Bjørnstads innlegg i DN 18. april om inflasjonsmålet og frontfagsmodellen er avklarende. Det har til nå vært vanskelig å forstå hvilken rolle LO mener at pengepolitikken bør ha.
Bjørnstad er enig i at det bør være et inflasjonsmål, men mener at det bør vike når inntjeningen i frontfagsbedriftene gir grunnlag for en lønnsvekst som er høyere enn det som er forenlig med inflasjonsmålet.
Dette avviker fra det LO har ment tidligere. Samspillet mellom frontfagsmodellen og andre politikkområder har de siste 30 årene være analysert gjentatte ganger i partssammensatte utvalg.
Det startet med «Sysselsettingsutvalget» i 1992, som lanserte «Solidaritetsalternativet». Utvalget ble ledet av tidligere finansminister Per Kleppe. Senere fulgte flere utvalg ledet av professor Steinar Holden. Utvalgene forklarte at frontfagsmodellen innebar at lønnsveksten i konkurranseutsatt industri over tid ikke kunne overstige lønnsveksten hos Norges handelspartnere.
I det såkalte Holden II-utvalget (NOU 2003:13) så en spesielt på samspillet mellom frontfagsmodellen og det nylig innførte inflasjonsmålet for pengepolitikken. Utvalget var klart på at inflasjonsmålet endrer på rammebetingelsene for lønnsdannelsen. Inflasjonsmålet blir bestemmende for det som kan være lønnsveksten i frontfagene:
«Utvalget mener at dette understreker hvor viktig der er at lønnsveksten ikke kommer ut av kurs – den må være på et nivå som både sikrer konkurranseevnen og ikke skaper behov for innstramninger i pengepolitikken. Dersom lønnsveksten kommer ut av kurs, og pengepolitikken strammes inn, vil arbeidsledigheten raskt stige, først i konkurranseutsatt sektor og deretter i resten av arbeidslivet.»
LO var i utvalget med på at lønnsveksten, også i frontfagene, måtte underlegges inflasjonsmålet. Frontfagmodellens rolle som retningsgivende for lønnsveksten i hele økonomien gjør det helt nødvendig.
Frontfagene utgjør en liten del av arbeidsmarkedet, om lag to prosent av alle sysselsatte.
Frontfagnæringene er sykliske, det vil si at inntjeningen kan svinge mye. Når inntjeningen er god, har de evne til å gi høye lønnstillegg. Skjer det, og lønningene i resten av økonomien følger med, blir inflasjonen lett for høy.
Holden II-utvalget mente at Norges Bank i slike situasjoner ville måtte heve renten, mens Bjørnstads (LOs?) nye pengepolitiske regel sier at inflasjonsmålet da må settes på pause.
Hvordan Bjørnstads pengepolitiske regel skal operasjonaliseres, er ikke helt enkelt å se.
- Når inflasjonsmålet settes på pause, vil kronekursen lett kunne svekkes og bidra til enda høyere inflasjon.
- Lønnsveksten vil lett også kunne bli enda høyere, fordi det nominelle ankeret er frakoblet.
- Bjørnstads regel er en invitasjon til ustabilitet i inflasjon, renter og valutakurs.
Det vil være svært uklokt å gå over til en pengepolitisk styring som anbefalt av Bjørnstad. I praksis vil det bety at inflasjonsmålet avvikles.
Jeg har forståelse for at de ansatte i frontfagsbedriftene kan ønske å få en viss andel av inntjeningen når den er høy. En god løsning kan da være at det gis lokale engangstillegg som ikke drar med seg lønnsveksten til de andre 98 prosent arbeidstagerne i økonomien. Realinntektsveksten til frontfagene blir da også høyere, fordi inflasjonen blir lavere.
Da får vi leve med at frontfagene, som enkelte andre grupper, har et visst innslag av inntjeningsbasert avlønning.
I perioder kan det gi noe høyere lønnsvekst enn andre får, og i andre perioder lavere.
Juel var medlem av Norges Banks hovedstyre i 2016–19.
Teksten er publisert i Dagens Næringsliv 20.4.2026.





