Opp som en løve, ned som en skinnfell

Marcus Hagedorns massive, faglige angrep på økonomkolleger koker ned til nesten ingenting: Han mener det legges for stor vekt på å få inflasjonen ned.

Steinar Juel

Publisert: 9. februar 2023

Etter et massivt angrep på en rekke økonomer etter deres deltagelse i NRKs Debatten 19. januar har professor Marcus Hagedorn ved Universitetet i Oslo et innlegg i DN 6. februar der han forsøker å forklare sitt syn på inflasjon. Hagedorn mente at alle økonomene som deltok i Debatten, tok feil, at de ikke hadde fulgt med i ny forskning.

Hagedorns oppklaringsinnlegg inneholder imidlertid lite nytt.

Hagedorns syn kan oppsummeres i følgende:

Inflasjonen nå skyldes en kombinasjon av importerte priser og høy etterspørsel fra forbrukerne i Norge.
Det innenlandske inflasjonspresset kommer ikke primært fra lønnsdannelsen, men ved at bedrifter benytter anledningen til å bedre sin inntjening ved å øke prisene litt ekstra. Det blir mulig når konkurrerende bedrifter øker prisene, for eksempel på grunn av høyere råvarepriser, og når forbrukerne har mye kjøpekraft.

Om en etterspørselsdrevet inflasjonsspiral starter med at prisene øker først, deretter lønningene, eller omvendt, eller en kombinasjon, er knekkende likegyldig for hvilke politikktiltak som bør settes inn for å få ned inflasjonen. Etterspørselsveksten må dempes, og Norges Bank har et hovedansvar i slike situasjoner.

Det er heller ingen ny viten at bedrifter kan komme til å legge på prisene litt ekstra, og dermed bidra til å skape en pris-lønns-prisspiral. Usikkerhet om kostnadsutviklingen fremover og et uoversiktlig prisbilde kan bidra til det. Derfor er det viktig at inflasjonen ikke fester seg.

Høy inflasjon vil på denne måten kunne bidra til enda høyere inflasjon.

Hagedorn synes å være enig med de fleste andre økonomer i at høy etterspørsel bidrar til inflasjon. Hans kritikk synes å koke ned til at han mener det legges for stor vekt på å få inflasjonen ned. Hagedorns massive faglige angrep koker da ned til nesten ingen ting.

Hagedorn synes å undervurdere den effekten som stor knapphet på arbeidskraft kan ha på lønninger. Lønnsveksten fastsettes ikke sentralt gjennom frontfagsmodellen. Om lag tre fjerdedeler av lønnsveksten i privat sektor avgjøres i lokale forhandlinger og av ulike personlig tillegg.

I de sentrale oppgjørene settes det en samlet ramme som man også lokalt skal prøve å holde seg innenfor. I fjor ble rammen satt til 3,7 prosent. De siste tallene fra SSB viser en vekst i gjennomsnittlige månedslønninger på 4,6 prosent. I private og offentlige eide foretak var veksten hele 5,1 prosent.

Hagedorn utelater produktivitetsveksten når han beskriver lønnsvekstens betydning for inflasjonen. Produktivitetsveksten falt overraskende i fjor og synes å ha vært om lag null. For de fleste bedrifter var det da ikke realøkonomisk grunnlag for noen lønnsvekst.

Hele lønnsveksten ble en kostnadsøkning som kan bli veltet over i produktprisene.

Unntaket er bedrifter som har nytt godt av sterk oppgang i sine produktpriser, som bedrifter knyttet til energiproduksjon og noen andre produktgrupper.

Innlegget er publisert i Dagens Næringsliv 7.2.2023.