Luxemburg og EU: pengevesenet
BREV nr. 28
Luxemburg er en liten stat med en åpen økonomi, som trives godt i EU. Det er det gode grunner for. Situasjonen kan kanskje passende illustreres ved landets pengevesen.
Publisert: 4. juni 2024
Luxemburg har rundt 660.000 innbyggere (2023), en befolkning som øker, en god økonomisk vekst og et brutto nasjonalprodukt per innbygger betraktelig over EUs gjennomsnitt. Mellom 80 og 90 prosent av Luxemburgs utenrikshandel er med andre EU-stater. I arbeidsmarkedet deltar over 200.000 grensependlere først og fremst fra Tyskland, Frankrike og Belgia. Nær halvparten av antallet bosatte i Luxemburg er ikke født der. Tysk og fransk er offisielle språk, og engelsk kan ofte benyttes i praksis. Luxemburgs geografiske plassering er gunstig for integrasjon i EU-samarbeidet. Fra 1970-årene er det etablerte et regionalt samarbeid hvor også Luxemburg er med. Storregionen (en ‘euroregion’ med Vallonia, Luxemburg, Rheinland-Pfalz, Saarland og Lorraine) har et befolkningsgrunnlag på over 10 millioner mennesker.
Politisk stabilitet er en annen grunn til økonomisk vekst. Dette fører også til stabilitet i skatteregimet med et skattenivå i nærheten av OECD-landenes gjennomsnitt; i tillegg kommer mange internasjonale skatteavtaler som forenkler investeringer. Dette gjør etablering av næringsvirksomhet attraktiv. Tjenesteyting dominerer økonomien. Luxemburg er et europeisk sentrum for fondsforvaltning, og finansnæringen med tilhørende tjenester gir et stort bidrag til landets økonomi. Bakgrunnen for dette er ikke bare grei. Luxemburg har tidligere kjempet for å beholde banksekretesse og mot å harmonisere skatteregler i EU. Noe eget pengevesen av betydning har imidlertid Luxemburg ikke hatt.
Den pengehøyhet som etter folkeretten tilkommer en stat, har Luxemburg etter avtale stort sett latt andre utøve. Landet ble en selvstendig stat i 1839. Luxemburg knyttet seg da til Belgia med franc som valuta. Som medlem i den tyske tollunion (Zollverein, 1842-1919) ble imidlertid prøyssisk og tysk valuta vanlig benyttet i handelen. Fra 1850-årene utstedte Luxemburg egne mynter og en privat bank fikk myndighetenes tillatelse til å utstede pengesedler. Sammen med Frankrike, Sveits og Italia opprettet Belgia Den latinske myntunion (1865). Pengestandarden ble knyttet til fransk gullfranc og statenes gullmynter var gangbare i alle deltakerstater. Da første verdenskrig brøt ut ble myntunionen suspendert og senere oppløst.
I 1921 ble en økonomisk union (Union économique belgo-luxembourgeoise – UEBL) etablert mellom Luxemburg og Belgia. Luxemburg hadde på denne tid rundt 260.000 innbyggere mens Belgias befolkning var rundt 7,5 millioner. Belgia dominerte unionen. UEBL omfattet en tollunion og andre økonomiske forhold, herunder valuta. Belgia ga etter avtalen et lån til Luxemburg, utbetalt i belgiske pengesedler, blant annet til erstatning av tyske penger som sirkulerte i Luxemburg. Dette la grunnlag for en belgisk seddelsirkulasjon. Luxemburg kunne selv utstede pengesedler innenfor en ramme av 25 millioner francs. I lovspråket ble betegnelsen ‘franc luxembourgois’ benyttet fra 1918. Luxemburgsk franc ble ved lov i 1929 knyttet til belgisk franc i forholdet 1:1. Dette vekslingsforhold gjaldt frem til innføringen av euro, bortsett fra perioden 1935 (belgisk devaluering) til 1944 (reetablering av pariverdien). Da belgiske pengesedler i sirkulasjon ble inndratt og erstattet med euro, ble motverdien i euro fordelt mellom de to stater etter befolkningenes størrelse.
Rentesats og valutakurs er de viktigste økonomiske størrelser i pengepolitikken, hvor sentralbanken er en hovedaktør. Siden Luxemburg reelt benyttet belgisk franc som sin valuta, var rente og valutakurs for Luxemburg den samme som i Belgia. De sentrale pengepolitiske beslutninger med virkning for Luxemburg ble dermed truffet av de politiske myndigheter og sentralbanken (BNB) i Belgia. En avtale i mellomkrigstiden mellom statene tillot BNB å opprette en filial i Luxemburg og Luxemburg kunne fastsette at belgiske franc skulle være tvungne betalingsmidler. Luxemburg hadde ikke selv noen sentralbank før etableringen i 1983 av «Institut monétaire luxembourgeois», som fikk ansvar for seddelutstedelse i luxemburgske franc og for banktilsyn. Seddelsirkulasjonen var en del av den belgiske pengesirkulasjon. Instituttet ble omdannet til den luxemburgske sentralbank i 1998, som ledd i etableringen av det europeiske sentralbanksystem.
Luxemburg deltok i det europeiske valutasamarbeid i kraft av avtalen med Belgia. Fra tidlig på 1970-tallet søkte EF-statene å begrense svingninger i valutakursene (det såkalte ‘slangesamarbeid’). Uro i internasjonal økonomi skapte imidlertid lite stabilitet, og dette samarbeid ble avløst av European Monetary System (EMS) i 1979. EMS bygget på European Currency Unit (ECU) – en regneenhet for EFs institusjoner. Den ble senere utgangspunktet for euroen.
EMS omfattet dessuten Exchange Rate Mechanism (ERM) med gjensidige kredittmuligheter mellom sentralbankene for ubegrensede intervensjoner i valutamarkedet til støtte for kurssamarbeidet. Det bygde på en sentralkurs for hver valuta i ECU med en svingningsmargin på ± 2,25 prosent. Den vest-tyske valuta (D-mark) ble i realiteten den sentrale valuta i ERM. Vest-Tyskland drev den økonomiske vekst i Europa, landet hadde lav inflasjon, overskudd i offentlige budsjetter og i utenriksøkonomien. D-mark var en attraktiv valuta å plassere penger i. Dette førte til spenninger mellom valutaene i ERM på 1970 og 80-tallet. D-marken fikk etter hvert en dominerende stilling, noe som ble et argument for en felles valuta.
Betydningen for en stat av den formelle pengehøyhet på eget territorium avhenger av flere forhold. Økonomiens størrelse er en viktig faktor. Når kapitalbevegelser er frie, kan selv større stater med et utviklet pengesystem ha begrenset handlefrihet, især til å fastsette en nasjonal rente. De fleste EF-stater var fra 1960-årene og senere stadig mer påvirket av en sterk D-mark. Dette begrenset deres pengepolitiske handlefrihet.
Eurosamarbeidet må sies å ha ført til en reell styrkning av Luxemburgs pengehøyhet. Fra å ha nær ingen innflytelse i pengepolitikken i praksis, har Luxemburg nå sin stemme i Den europeiske sentralbank (ESB). I ESBs hovedstyre er Luxemburg representert med sin sentralbanksjef på lik linje med Tyskland og de andre eurostater. Hovedstyret fastsetter styringsrenten for euro. Luxemburgske myndigheter har formelt den samme innflytelse på pengepolitikken som Tyskland.
ESBs direksjon har seks medlemmer med stemmerett, herunder ESBs president og visepresident. Disse utgjør en fast del av hovedstyret, som ellers består av sentralbanksjefen i hver av de for tiden 20 eurostater. Stemmeretten er personlig, og alle medlemmer i hovedstyret skal derfor delta med sin dyktighet og erfaring i penge- og valutaspørsmål eller bankspørsmål, ikke som representanter for sine respektive eurostater. For å opprettholde funksjonelle beslutninger i hovedstyret etter utvidelser, ble det som et kompromiss i 2015 bestemt at sentralbanksjefene skal stemme ved rotasjon i to grupper: de fem største økonomier i en gruppe og de øvrige i den andre. Dette skal bidra til at hovedstyrets beslutninger er representative. Sentralbanksjefene i den første gruppe stemmer oftere enn de øvrige.
Luxemburg hadde et medlem av ESBs direksjon i perioden 2012 til 2020. Det var da to luxemburgske statsborgere blant medlemmene i hovedstyret. Luxemburgske statsborgere har i praksis aldri tidligere hatt så stor innflytelse på den pengepolitikk som skal virke i Luxemburg, som det samarbeidet i eurosonen fører til. De møter riktignok i hovedstyret ut fra faglige forutsetninger, men kjenner naturligvis særlig godt til behovene i luxemburgsk økonomi.
Det ligger en viss symbolikk i det faktum at et første forslag i EU om en felles valuta ble lagt frem i 1970 av en komite under ledelse av den luxemburgske statsminister Pierre Werner (Werner-rapporten). Den gang var tiden ikke moden for en felles valuta. Videre, i sin egenskap (også) av finansminister, var den luxemburgske statsminister fra 1995 til 2013, Jean-Claude Juncker, lenge president for Eurogruppen (finansministrene i eurostatene) – populært betegnet Mr Euro. Juncker ble senere den tredje luxemburgske president i Kommisjonen (etter de to tidligere statsministre, Gaston Thorn og Jacques Santer).
Selv om Luxemburg ikke er helt representativ som en europeisk småstat, kan landet være et godt eksempel på at små, men også mellomstore europeiske stater, på flere måter kan få mer innflytelse innenfor EU-samarbeidet enn utenfor.
Relatert
EUs valutakursordning ERM2
EUs felles valuta bygger på EU-statenes erfaringer og ønsket om en felles fremtid. For å bruke euro som den nasjonale valuta må nye medlemmer oppfylle visse økonomiske krav, blant annet til valutakursstabilitet. EUs valutakursordning (ERM2) er her et virkemiddel, så lenge ikke alle EU-stater bruker euro.
Er norsk jordbrukspolitikk helt spesiell?
Den tunge veien tilbake
Hva britene fikk – og hva de tapte
Island og euroen
Island vil siste lørdag i august avgjøre om medlemskapsforhandlinger med EU skal gjenopptas. Regjeringen har fått utarbeidet en ekspertrapport om økonomiske fordeler og ulemper for Island ved å bruke euro. De økonomiske hensyn er vesentlige, men vil neppe alene være avgjørende.
